Fra tid til annen står kvinner fram og forteller at de har fått nettopp denne beskjeden etter å ha ytret seg i offentligheten.
Ytringen framstår hatefull så det holder. Likevel kan den ikke straffes som «hatefull ytring» dersom den er rettet mot mottakeren fordi hun er kvinne.
Straffelovens § 185 verner flere grupper mot hatefulle ytringer, men ikke gruppen «kvinner».
– Det er på tide å diskutere kvinners manglende vern mot hatprat, sier professor Vibeke Blaker Strand ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo.
«Fandens svarte avkom»
Straffeloven § 185 kalles ofte hatpratparagrafen. Den rammer hatefulle ytringer som fremsettes offentlig mot personer på grunn av deres tilhørighet til bestemte grupper.
Bestemmelsen er å finne i straffelovens kapittel om vern av offentlig ro, orden og sikkerhet. Det skyldes at formålet ikke først og fremst er å beskytte enkeltpersoner. Det er å verne samfunnet og det offentlige ordskiftet mot hat rettet mot grupper.
Kun såkalte kvalifisert krenkende ytringer rammes. Dette er ytringer som grovt nedvurderer en gruppes menneskeverd eller som oppfordrer til krenkelser av deres integritet.
Et eksempel er oppfordringen en 71 år gammel kvinne leverte i et kommentarfelt på Facebook: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk».
Høyesterett dømte kvinnen til bot og betinget fengsel.
– Kvinner utsettes for betydelig hets
At gruppen kvinner ikke omfattes av paragrafen, skyldes delvis historiske forhold. Bestemmelsen har røtter i tiden etter andre verdenskrig og internasjonale konvensjoner mot rasediskriminering.
– Spørsmålet er om den historiske begrunnelsen er god nok i møte med samfunnsutfordringen kvinnehat utgjør i dag, poengterer Strand og fortsetter:
– Kvinner utsettes for betydelig hets, nettopp for å være kvinner. Dette handler om kvinners like muligheter til å delta i demokratiet. det handler også om den grunnleggende friheten til å slippe å bli hetset bort fra det offentlige rom.
Som leder av Det juridiske fakultetets utvalg for likestilling og mangfold løfter professoren spørsmålet til debatt. Hun understreker at hun ikke sitter med svaret selv.
– Veldig rart at kjønn er unntatt
For ti år tilbake utredet professor Kjetil Mujezinović Larsen det strafferettslige vernet mot diskriminering. Det var på oppdrag for Barne- og likestillingsdepartementet.
Annonse
Hans anbefaling den gang var å inkludere både kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i § 185. Kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er senere tatt inn i loven, men altså ikke kjønn.
– Jeg synes det er veldig rart at kjønn er unntatt. Jeg oppfatter hets av kvinner som et genuint samfunnsproblem, sier Larsen i dag.
Fra venstre: Professor Kjetil Mujezinović Larsen, professor Anette Bringedal Houge og professor Vibeke Blaker Strand.(Foto: UiO)
Ettersom kun «kvalifisert krenkende» ytringer rammes, kan han ikke se at en inkludering av kjønn vil komme i konflikt med Grunnlovens vern av ytringsfriheten.
Inngrep i ytringsfriheten kan gjøres dersom de er fastsatt i lov, har et legitimt formål og er nødvendige i et demokratisk samfunn.
– Dette vil ikke ramme den alminnelige 16-åringen som er stor i kjeften. Vi snakker om den groveste nedrakkingen av noens menneskelighet på grunn av deres kjønn, understreker professoren.
Over tid vil et slikt vern kunne føre til en form for bevisstgjøring i samfunnet, antar han.
– Vil i prinsippet også verne menn
Er hensikten med paragrafen om hatprat å beskytte minoriteter eller utsatte grupper uavhengig av størrelse? Her er det noe uenighet, konstaterer Larsen.
Selv konkluderer han med at det er utsatte grupper som skal vernes. Derfor mener han det er naturlig at bestemmelsen også verner kvinner selv om de utgjør halvparten av befolkningen.
For å illustrere poenget viser Larsen til at loven allerede forbyr hatefulle ytringer på grunn av religion. Det gjør den uten å skille mellom majoritets- og minoritetsreligioner.
Den samme nøytraliteten går igjen i hans eget forslag om å verne kvinner. For det er jo ikke ordet «kvinner» han foreslår inkludert. Det er «kjønn».
– I prinsippet vil forslaget også verne menn mot hatefulle utringer på grunn av deres kjønn. Men jeg er ikke kjent med at noen har uttrykt behov for dette, presiserer Larsen.
Annonse
Han har merket seg at enkelte argumenterer mot å inkludere «kjønn» i loven. De mener at det da vil bli så mange saker at vernet for andre sårbare grupper uthules. Også her har han svaret klart:
– Dersom et vern av kjønn vil føre til en overflod av saker, er det et tegn på at problemet er veldig stort, sier han.
Straffelovens forbud mot hatefulle ytringer
Forbudet mot hatefulle ytringer er å finne i Straffelovens kapittel Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet.
Paragraf § 185 Hatefulle ytringer lyder som følger:
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:
hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
religion eller livssyn
seksuelle orientering
kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk
nedsatte funksjonsevne.
Kvinners private kamp?
Beskyttelsen av kvinner som gruppe, mangler altså i Straffeloven § 185. Det finnes imidlertid et vern mot kjønnstrakassering og seksuell trakassering gjennom Likestillings- og diskrimineringsloven.
Forskjellen er at dette er et såkalt sivilrettslig spor. Der ligger ansvaret på den enkelte.
Kvinner må selv bringe saken inn for Diskrimineringsnemnda eller domstolene. De må dermed bære både den økonomiske risikoen og belastningen alene.
– De færreste orker å ta denne kampen, sier Vibeke Blaker Strand.
Dersom hatprat mot kvinner skulle bli omfattet av Straffeloven § 185, vil ansvaret derimot flyttes fra den enkelte kvinne til staten.
Da er det påtalemyndigheten som tar stilling til om saken skal bli en straffesak eller ikke, eksempelvis etter en politianmeldelse.
– Dette avlaster offeret og sender et sterkt signal om at samfunnet ikke aksepterer slike ytringer, forklarer Strand.
Ender ofte med domfellelse
Hvordan vil et eventuelt hatpratvern av kvinner kunne arte seg i praksis?
Annonse
Professor Anette Bringedal Houge har sammen med Carola Lingaas og Rune Ellefsen analysert norske domstolers håndtering av saker om hatefulle ytringer.
– Vi var nysgjerrige på hvor og hvordan grensene mellom straffbare og straffrie ytringer trekkes. Mange jurister forklarer disse grensene med uttrykket «kvalifisert krenkende», som om det er selvforklarende. Vi ville se om vi kunne fylle det med mening, sier Houge.
Det klarte forskerne bare delvis. For rettens vurderinger og hva som vektlegges, varierer mellom domstolene. Samtidig merket de seg en annen klar tendens:
– De aller fleste sakene som kommer helt til domstolene, ender med domfellelse, sier professoren.
En mulig klassedimensjon
Det er to store kategorier av hatefulle ytringer som behandles i norske domstoler. Det er «hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse» og «religion eller livssyn».
Det er også disse to gruppene Houge og kollegaene har undersøkt. Forskningen tyder på en mulig klassedimensjon i hvem som straffes og hvem som går fri.
Velartikulerte rasister som gir planlagte uttalelser på offentlige arrangementer eller plattformer, klarer å holde seg på den rette siden av loven, forklarer Houge. De når et stort publikum.
Mer rufsete «hverdagsrasister» som slenger ubehøvlet med leppa, dømmes oftere. Forskeren mener det er fordi ytringene anses som rent sjikanøse og ikke som religionskritikk eller debatt
– Det er ikke nødvendigvis de ytringene som når flest og har størst skadepotensial som straffes, konstaterer Houge.
Vil et forbud hjelpe kvinner?
Ytringene som påtales og idømmes i straffesaker er gjerne de mest eksplisitt ekstreme og sjokkerende.
Imidlertid er det ikke gitt at det er disse ytringene som har størst skadevirkninger på individ- og samfunnsnivå, påpeker Houge.
Annonse
Hvilken effekt et eventuelt vern av kjønn eller kvinner i § 185 vil ha i praksis, er uvisst.
På den positive siden vil utsatte kunne oppleve anerkjennelse både i lovverket og rettsapparatet, mener professoren.
En lovendring vil også gi et tydelig signal om at grov, kjønnsbasert hets ikke aksepteres. Slik kan loven bidra til å påvirke normene for hva som anses akseptabelt i samfunnet, forklarer hun.
Samtidig er det viktig å være bevisst strafferettens begrensninger, understreker hun:
– Vi må ikke dyrke urealistiske forventninger til hva strafferetten kan oppnå. Strafferetten tar ikke tak i de sosiale forholdene som fordommer springer ut av, og som gjør hatefulle ytringer mulige, sier professoren.
– En lovendring må ikke bli en politisk sovepute som erstatter den bredere innsatsen mot de mer grunnleggende årsakene til hatefulle ytringer og handlinger.
Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.
Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.
Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.
Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.
Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.
