Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges geologiske undersøkelse - les mer.
Gamle skred avslører ustabil leirgrunn
Forskere har kartlagt over 6.000 skredkanter. Dette gir utvidet innsikt i landets skredhistorie, og bidrar til å forstå hvor det kan gå skred i fremtiden.
Dette kvikkleireskredet gikk i Målselv i 2001 og tok med seg deler av en gårdsveg.(Foto: Inger-Lise Solberg / NGU)
En omfattende studie ledet av forsker Inger-Lise Solberg fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) har analysert tusenvis av skredkanter i Trøndelag og på Østlandet.
Skredkanter er
en skrent som viser løsnekantene for et skred.
Forskerne har kartlagt skredkantene og ravinene ved hjelp av
høyoppløselige terrengmodeller. De er basert på lasermålinger fra fly, kalt LiDAR og historiske
flyfoto fra Kartverket.
Forskningen presenterer skredenes sammenheng med grunnforhold. Den presenterer også landskapets utvikling siden siste istid.
Kartlagte skredkanter i marine avsetninger på Romerike. Noen av de største skredgropene ligger helt inntil en stor avsetning med sand og grus, en såkalt israndavsetning, dannet på slutten av siste istid.(Figur fra Solberg mfl. (2024))
– Dataene gir oss mulighet til å
forstå skred i leirområder bedre enn noensinne. Dette kan ha stor betydning for
fremtidig arealplanlegging og sikkerhetstiltak, sier Solberg.
Hvor kan vi finne kvikkleire og hva kan utløse kvikkleireskred?
Kvikkleire finner man i terreng som ligger lavere enn marin grense. Det er det høyeste havnivået etter siste istid. Marin grense varierer mellom 0 og 220 meter over dagens havnivå ulike steder i Norge, som kan sees i NGUs løsmassekart.
Vi finner mest kvikkleire i Trøndelag og på Østlandet. Men det er også vanlig i mange mindre områder i det norske dal- og fjordlandskapet, og i strandsonen.
Tilsvarende forekomster av leire og kvikkleire er kjent i deler av Canada og Sverige.
Elveerosjon er en viktig årsak til naturlig utløsning av skred. Elveerosjon innebærer at leire, sand og grus rives løs og forflyttes nedover elven ved vannets påvirkning. Les mer på NVEs nettsider.
Tilførsel av store mengder vann over lang tid kan øke porevannstrykket i kvikkleira, det vil si at leirkornene «presses fra hverandre» og leira mister sin styrke. Dette reduserer stabiliteten og kan gjøre leira mer utsatt for skred.
Store skred hadde større rekkevidde enn antatt
Marin leire er finkornet, gammelt materiale fra sjøbunnen som nå ligger på land på grunn av landheving. Hvis saltet i den marine leira blir vasket ut kan kvikkleire dannes.
Forskerne fant at områder med tykke forekomster av marin leire
og kvikkleire hadde flest groper og andre spor etter leirskred.
For eksempel
hadde områdene Tiller og Klæbu i Trondheim flere enn åtte skredgroper per
kvadratkilometer.
En overraskende oppdagelse for forskerne var at mange store skred hadde
lengrerekkevidde bakover i landskapet enn tidligere antatt.
Tradisjonelt har forskerne brukt en
tommelfingerregel om at et skred vil forplante seg bakover fra nederst i skråningen, i en avstand på maksimalt 15 ganger den totale
høydeforskjellen.
Til venstre en skjematisk profil. Den viser hvordan lengde-over-høyde-forholdet til skredgroper beregnes (L/H). Nederst i skråningen er ved H1 på figuren. Til høyre et eksempel på en skredgrop med tegning av linjen for skredgropens lengde.(Figurer fra Penna & Solberg, 2022)
– For skredgroper større enn 50.000 kvadratmeter ser vi at
forholdet mellom lengde og høyde i mange tilfeller overstiger 15. Årsakene til
dette kan være flere. For eksempel kan det være stor variasjon i hvor godt
skredgropene er bevart, forklarer
Solberg.
– Kan spille en viktig rolle i utløsingen av
et skred
Forskerne undersøkte også sammenhengen mellom forekomster av skred og grunnforhold.
Ved Sjetnemarka i Trondheim finnes en enorm
skredgrop på cirka en kvadratkilometer. Den har opptil 40 meter høye bakkanter.
Leira her er lagdelt med sand og grus. Det gir spesielt gode
forhold for dannelse av kvikkleire.
Den spesielle lagdelingen er knyttet til en såkalt israndavsetning. Det er en opphopning av løsmasser der innlandsisen har stått
stille i en periode mot slutten av istiden.
Kart over terreng og løsmasser som viser skredkanter og raviner langs deler av Nidelva i Trondheim. Bakkanten til skredgroper er tegnet inn. Stiplede linjer indikerer at gropa kan være dannet av flere hendelser.(Figur modifisert fra Solberg (2024))
– Denne typen detaljert kunnskap om lokale grunnforhold er
avgjørende for å forstå skredfaren. Vi ser at faktorer som elveerosjon og økt porevannstrykk
i løsmassene ofte spiller en viktig rolle i utløsningen av skred, sier Solberg.
Annonse
Porevannstrykk vil si at leirkornene «presses fra hverandre» og leira mister sin styrke. Dette reduserer stabiliteten og kan gjøre leira mer utsatt for skred.
Nytt kart over skredkantene
De kartlagte skredkantene og ravinene finnes nå som et eget temakart
for landformer i NGUs kart for løsmasser. Temakartet vil gi forskere,
planleggere og andre interesserte tilgang til verdifull informasjon om Norges
skredhistorie.
I tillegg kan dataene gi en dypere forståelse av utviklingen av landskapet i ulike terrengtyper. De åpner også for statistiske analyser og videreutvikling
av metoder for vurderinger av aktsomhet og fare.
– Med klimaendringer og økende press på utbygging er det
viktigere enn noensinne å forstå risikoen ved kvikkleire og andre
ustabile grunnforhold. Vår kartlegging og forskning gir et solid grunnlag for å
møte disse utfordringene på en kunnskapsbasert måte, sier Solberg.
Forskerne ved NGU ønsker å fortsette med denne kartleggingen i nye områder
i årene fremover. Det vil også være i overensstemmelse med anbefalingene om
mer kartlegging gitt av Gjerdrumutvalgets NOU.
