Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges idrettshøgskole - les mer.
Funksjonsnedsettelse kan bli sett på som noe negativt, selv om idrettsutøvere opplever å ha det bra.
(Foto: Shutterstock/NTB)
Idretten synliggjør det å være annerledes
PODCAST: I idretten blir annerledeshet svært synlig, enten gjennom fastlåste holdninger rundt kjønn, proteser eller ulike kroppslige variasjoner.
De aller færreste av oss er kroppsfullkomne livet ut. Ytterpunktene ved å være kroppsfullkommen og kroppsufullkommen blir ekstra tydelig når idrettskonkurranser i stor grad bygger på kategorisering i kjønn, klasse, vekt, alder og funksjon.
Idretten kan på den måten fungere som et forstørrelsesglass – den synliggjør hvordan annerledeshet forstås når konkurranselogikken blir utfordret av kropper som ikke så lett lar seg kategorisere.
Språket begrenser nyansene
Vi mennesker lar oss lett kategorisere som det ene eller det andre. Dette kan være at vi er tynne, tykke, snille eller slemme.
– I hverdagen opplever vi utfordringer med disse fastlåste begrepene. Det ingen som kun er snille og ikke litt slemme også, sier førsteamanuensis Kristin Vindhol Evensen ved Norges idrettshøgskole.
Språket vårt gjør det vanskelig å snakke om nyansene mellom for eksempel snill og slem. Derfor fremstår vi mer unyansert enn vi ønsker å være. Dette kalles dikotomi, altså begreper der to ord står i motsetning til hverandre.
– Det som er utfordrende med dikotomi, er at nyansene imellom blir borte for oss. Du er for eksempel ikke tykk dersom du er tynn. Det ene utelukker det andre.
Ifølge Evensen snakker vi gjerne innenfor idretten, om begrepene kroppsfullkommen og kroppsufullkommen.
– Vi har olympiske leker for de fullkomne kroppene og paralympiske leker for de som er kroppsufullkomne. Problemet med disse motsetningene er at det å ha en funksjonsnedsettelse blir sett på som noe negativt, selv om idrettsutøveren opplever å ha det bra. Dette er en utfordring.
Språket og media har skyld
Idrettsgallaen på NRK presenterer ofte utøvere med funksjonsnedsettelser som personer som kontinuerlig kjemper mot motstand og motgang.
Ifølge Evensen kan dette føre til at det blir vanskelig å tenke seg at et liv med funksjonsnedsettelse også er et godt liv, når media forteller oss noe annet.
Evensen er tydelig på at media og språket har store deler av skylden for hvordan vi tenker om mennesker med funksjonsnedsettelse. Vi er derfor ikke flinke nok til å snakke om nyansene i det å være menneske.
– En funksjonsnedsettelse kan ses på som det objektive avviket i kroppen. Det er derimot samfunnsrammene som gjør en funksjonsnedsettelse til en funksjonshemming, påpeker Kristin.
Fra mann til kvinne
Når utøvere som er annerledes, inntar idrettsarenaen, kan det oppstår uro i rekkene. Et eksempel er vektløfteren Laurel Hubbard.
– Hubbard har levd store deler av livet som mann. Nå har hun blitt kvinne. Hun krysser dermed kjønnskategorier. Da hun konkurrerte i vektløfting i OL i Tokyo 2021, satte hun idrettens logikk på prøve.
Evensen forklarer videre at gjennom å delta, utfordret hun konkurranselogikk som bygger på dikotomien mann og kvinne. Til tross for at hun vokste opp som mann, er testosteronnivået hennes nå innenfor det som aksepteres i kvinneklassen. Likevel var det vanskelig å plassere henne i et binært kjønnssystem.
Hør hele podcasten om fastlåste holdninger rundt annerledeshet her:
Les også disse sakene fra Norges idrettshøgskole:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
