Månedsvis i mørke

Ellesmereøya, ved 80 grader nord, er i dag et av de kaldeste og tørreste områdene på kloden. Om vinteren tyner temperaturen seg ned i minus 38 grader, og selv sommeren kan ikke by på mer varme enn knappe 9 grader.

Den evig frosne tundraen holder så vidt liv i litt lav vegetasjon og noen smådyr.

Men tidlig i eocenperioden var det andre boller, ifølge forskere fra University of Colorado.

Da lå middeltemperaturen behagelig mellom litt over frysepunktet og i overkant av 20 grader. Området var antagelig dekt av skoger av enorme trær, og det var levestedet til en forbløffende mengde forhistoriske skapninger.

Siden 1975 er det funnet fossiler av vannlevende skilpadder, landlevende kjempeskilpadder, slanger, krokodiller og svært tidlige primater. Dessuten dundret digre planteetende pattedyr rundt mellom trærne.

Flodhestlignende coryphodoner plasket omkring i våte trakter, og neshornaktige brontothereser og tapirer i 500-kilosklassen snuste rundt etter godsaker i skogen.

Om sommeren slentret de rundt i midnattssola og mumset blomsterplanter, løv og vannvekster.

Men fra oktober til februar hersket skumring og nattemørke i det høye nord, akkurat slik det gjør i dag, og grønne planter vokser ikke uten sol. Så hva i huleste drev dyra med om vinteren?

Ble igjennom vinteren

Jaelyn Eberle og kollegaene ved University of Colorado Museum of Natural History har undersøkt signaturen av karbonisotoper i lagene av emalje på tennene til for lengst avdøde polardyr for å finne ut mer.

Nå mener de at de tre typene av store planteetere slett ikke gikk i dvale eller rømte mot lysere steder når dagene ble kortere. De byttet bare diett. Det ser ut til at vintermaten bestod av kvister, gammelt løv, sopp og nåler fra bartrær.

- Store dyr som coryphodon vandret ikke sørover om vinteren, slik dagens grønlandskaribu gjør, sier Eberle til forskning.no.

- I stedet levde coryphodon – og antageligvis tapirer og brontothereser – året rundt i det høye Arktis.

Mørkt og mildt

Analyser av oksygenisotoper fra de fossile tennene forteller også litt om hvordan drikkevannet til fortidsdyra endret seg igjennom årstidene.

Resultatene peker mot at somrene var varme og våte, og at vintrene var milde, mener Eberle.

Den Arktiske regionen var antageligvis ikke så ulik de sumpaktige sypresskogene som finnes sørøst i USA i dag, tror hun.

- Det er for det meste funnet fossiler av løvfellende planter i det høye Arktis i tidlig Eocen. De fleste trestammer som er bevart i sedimentene er fra bladfellende nåletrær. Men pollenanalyser antyder at det også var noen få eviggrønne bartrær, sier Eberle til forskning.no.

- Hvis vi skulle tegne et bilde av det høye Arktis i eocen, for eksempel i januar, ville det være mørkt, og de fleste trærne ville være bare.

- Det ville være tykke lag av døde blader på skogbunnen – vi finner disse bevart i sedimentene på Ellesmereøya – og disse utgjorde antageligvis deler av dietten til store dyr som coryphodoner, tapirer og brontotherer, sier Eberle.

Den lange vandringa

Forskerne mener de kjemiske signaturene i tennene, den trinne kroppsformen og nordlige fossilfunn av både babyer og unge dyr, utelukker ideen om at planteeterne la ut på endeløse sesongvandringer for å unnslippe vintermørket.

Forskerne tenker seg tvert imot at det aktive mørkelivet var en forutsetning for at dyra kunne spre seg langs de nordlige broene av land, over til Asia og Nordamerika.

- Dersom pattedyra skulle kunne tilbakelegge den enorme distansen over landbroene som en gang bant kontinentene sammen, måtte de ha evnen til å bo i det høye Arktis året rundt, i nærheten av broene, sier Eberle.

Hun tror dyra gjorde overfarten i små steg, over millioner av år etter hvert som klimaet skiftet.

Kanskje kan oppførselen til dyra i mørket peke mot forklaringa på hvordan grupper av moderne pattedyr kom til det amerikanske kontinentet, spekulerer forskeren.

Referanse:

Rapporten er publisert i juninummeret av Geology.

Lenke:

University of Colorado: CU-Boulder Study Shows 53-Million-Year-Old High Arctic Mammals Wintered in Darkness