Falske fugler
En stor samling til dels sjeldne fugler i britiske Natural History Museum viser seg å være forfalsket. Stjålne fugler er blitt meldt fra steder de aldri tidligere er sett. Mannen bak samlingen, Richard Meinertzhagen føyer seg til lista av forskere som finner det enklest å finne på sine resultater selv.
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ornitologen Richard Meinertzhagen donerte 20 000 fugler til det britiske Natural History Museum i 1954. Det viser seg nå at store deler av samlingen, kanskje flere tusen funn, var forfalsket. Mange fugler var meldt funnet på oppsiktsvekkende steder og til oppsiktsvekkende tider. Mange av dem var stjålet fra andre museumssamlinger.
Mistanken ble vakt allerede i 1993, men de to forskerne, ornitologene Pamela Rasmussen fra Michigan State University og Robert Prys-Jones ved Natural History Museum har måttet etterforske helt fram til nå, for å utrede sakens omfang, skriver Nature.
Nå viser det seg altså at denne britiske forskeren stjal og forfalsket sine funn helt fra 1914 og fram til sin død i 1967. Resultstet ble selvsagt en god del ære, og masse frustrasjon for andre forskere, som kanskje har baser sine arbeid på Meintertzhagens funn.
Meinertzhagen fant ofte fugler fra steder de aldri hadde vært sett tidligere, og han rapporterte også nye funn av utdøde eller nesten utdøde arter. Nå vet vi altså hvordan han klarte dette.
I ett tilfelle, skriver Nature, presenterte han for eksempel et eksemplar isfuglen Alcedo hercules som funnet i Myanmar. Eksemplaret stammet fra en øy utenfor Kina.
Ved en annen anledning rappet han skinnet fra skogugla Heteroglaux blewitti fra samlingene til British Museum, og registrerte det som sitt eget funn. Da dette skjedde i 1914 var denne indiske ugla ansett som utdødd, og Meinertzhagen fikk dermed kreditt for å ha funnet det siste levende eksemplaret.
Akkurat denne historien fikk til slutt en positiv vri. Da forskerne Rasmussen og Rhys-Jones etterforsket Meinertzhagen-affæren, gjenoppdaget de ugla i live de indiske skoger.
Historien føyer seg inn i en liten serie av liknende saker, der fremstående eller i det minste velansette forskere på et eller annet punkt i karrieren finner ut at de like godt kan finne på resultatene sine.
Trofaste lesere av forskning.no har kanskje fått med seg historien om den britiske psykologen Sir Cyril Burt, intelligensforskeren og «vår tids fremste vitenskapsmann», som i sine bestrebelser på å bevise at intelligens er arvelig - og BARE arvelig - etterhvert innså behovet for å ty til uortodokse metoder.
Den indiske geologen Viswa Jit Gupta fikk en liknende erkjennelse, da han etterhvert fikk problemer med å dokumentere sin private versjon av Himalayafjellenes geologiske forhistorie.
Og som Richard Meinertzhagen, lånte han gjerne andres funn og flyttet dem mer enn villig tvers over kloden, dersom det kunne gi ham vitenskapelige poenger.
En tredje slik historie, som vi ennå ikke har funnet tid til å fortelle her på forskning.no, handler om britiske John Heslopp Harrison, professor ved Newcastle University, en respektert og dyktig botaniker fra første halvdel av det tjuende århundre.
Heslop Harrison var overbevist om at mange planter på Hebridene var rester av floraen fra før siste istid, en kontroversiel påstand, ettersom isen som kjent strakk seg godt syd for Skottland.
For å styrke hypotesen, begynte han å finne planter ingen noensinne hadde sett på øyene tidligere. Og heller ikke senere. Skandalen var et faktum!
