I 2013 starter en granskingssak av en nylig avlagt doktorgrad på Veterinærhøgskolen. I løpet av de seks årene saken tar, er i alt tre granskingsutvalg, flere ledere og medforfattere, en veileder og en opponent involvert i saken. Det ender med at stipendiaten beholder doktorgraden, men en artikkel om antibiotikaresistens hos gris blir sterkt kritisert og blir trukket tilbake.
Gang på gang så de ansvarlige behov for å granske resten av avhandlingen. Men til tross for gjentatte vedtak om gransking, var det ingen som gransket. Stipendiaten ble ikke felt, men heller ikke renvasket når ingen gjorde jobben.
Hva gjør institusjonen for en forsker som blir beskyldt for juks?
Det jeg synes burde ha skjedd i 2013, da varselet kom, var at noen la armen om stipendiaten som akkurat hadde disputert, som hadde forsvart sitt arbeid foran en komité av tre fagpersoner, som hadde fått godord for sitt arbeid og vitenskapelige ambisjoner.
Her er NMBU-saken
Her finner du alle forskning.no-artiklene om NMBU-saken:
Noen skulle sagt til stipendiaten: det har kommet et varsel om at noe ikke stemmer i en artikkel i avhandlingen din. La oss gå gjennom alle tallene, hver eneste tabell og figur, la oss se om du har gjort feil, la oss vise dem alt du har gjort og hvordan du har gjort det.
Denne «noen» burde ha vært veilederen hans, professor Henning Sørum. Denne erfarne forskeren har vært mentor, rådgiver og støttespiller gjennom flere år.
Men det skjer noe merkelig. Sørum kunne ikke snakke med sin stipendiat.
Mysteriet om munnkurven
Veilederen til en doktorgradsstipendiat skal være støttespiller og gi stipendiaten hjelp i faglige og forskningsetiske spørsmål. Veilederen skal sikre at arbeidet holder god nok kvalitet.
Men hva er veileders oppgaver når stipendiaten hans blir anklaget for juks? Nei, det finnes det ingen retningslinjer eller manualer for.
I saken på NMBU fortalte veileder Sørum til det tredje og siste granskingsutvalget at han ikke hadde hatt lov til å kontakte stipendiaten etter at undersøkelsene startet.
I Forskningsetisk utvalgs rapport står det at veileder og stipendiat «har opplevd at det har vært lagt ‘lokk på saken’ slik at de ikke har fått anledning til å holde kontakt og bearbeide artikkelen».
Dette framstår diffust. Ikke bare mangler opplysninger om personen og instansen som la på lokket, men utvalget tar forbehold om at det faktisk har vært noe lokk gjennom formuleringer som: «Slik de oppfattet det» og «de har opplevd».
Om stipendiaten ble fratatt sin nærmeste rådgiver, er det alvorlig. Derfor burde utvalget ha funnet ut av om og hvem som kuttet kontakten mellom veileder og stipendiat. For manglende kontakt må ha lagt store hindre for at saken skal bli oppklart.
Ifølge Henning Sørum var det daværende rektor Yngvild Wasteson som nedla forbud mot kontakt. Hun sier i dag til forskning.no at hun ikke kjenner til dette. Det gjør heller ikke andre ledere ved NMBU, og det framkommer ikke av saksdokumentene.
Saken var riktignok unntatt offentligheten da den pågikk, institusjonene gjør gjerne det for at ikke journalister og andre utenforstående skal få innsyn i en sak under behandling.
Men det er stor forskjell på å unnta noe for offentlighet, og legge lokk på saken innad. For involverte parter bør absolutt snakke sammen for å få oppklart saken.
Her står ord mot ord. Var det en munnkurv eller ikke?
Det veileder Sørum kunne ha gjort da saken startet i 2013, var å undersøke nøyere om prosedyrer, regler og taushetspålegg. Søkt råd hos egen institusjon i denne kinkige situasjonen.
Uansett var resultatet at stipendiaten ikke hadde sin beste støttespiller med seg. De to kunne ha gått gjennom den omstridte artikkelen linje for linje, tall for tall. Og de burde ha stupt ned i de andre artiklene og tilrettelagt for gransking og fullt innsyn i arbeidet bak og rådataene som var igjen etter en bilulykke der mye data skal ha gått tapt.
Tok seg ikke tid
Stipendiaten kunne selv ha gjort mer for å fjerne tvil og mistanker de første årene. Det kommer fram i saksdokumentene at han ikke var veldig aktiv de første årene.
Han var raskt ute med å forklare trøbbelet med en av artiklene med en feil i i et excel-ark. Denne forklaringen har han gjentatt, selv om gransker etter gransker mener at det ikke kan være årsaken til at tallene ikke rimer med originaldataene.
Leon Cantas kunne ha kastet seg over eget arbeid, dokumentert, vist fram og sendt forklaringer og egne undersøkelser til granskerne. Han hadde mange muligheter til å rydde opp, delta på møter og forklare seg. Men han skriver til forskning.no at han ikke hadde mulighet på grunn av utenlandsreiser og annet arbeid.
Det er dessuten merkelig at institusjonen la møtene på tidspunkt hovedpersonen ikke kunne møte. Det er rart at stipendiaten ikke tok seg tid.
Beskyldning om juks krever såpass innsats.
Mysteriet med medforfatterne
Hva ville du gjort om du hadde skrevet og fått publisert en kronikk, bok eller artikkel sammen med en annen person, og denne personen ble beskyldt for juks i en annen tekst han hadde produsert.
Jeg vet i alle fall hva jeg ville gjort. Jeg ville ha kastet meg over teksten jeg selv var medansvarlig for. For å forsikre meg om at denne var uten påpyntede eller dårlige eller slurvete framstillinger.
Det skulle man trodd at medforfatterne på de andre artiklene i Cantas sin avhandling hadde gjort.
De hadde mulighet til å renvaske stipendiaten og artikkelen de selv var med på, de kunne meldt inn til granskere og forskningsetiske utvalg om at i deres artikkel var alt i orden. Alternativt ville de være de nærmeste til å finne flere feil eller vitenskapelig uredelighet, om flere data, tabeller og tekster ikke var i orden.
Det ville brakt saken raskere til en løsning, og ikke minst: medforfatterne ville vært trygge på at forskning med deres navn på holdt god forskningsetisk standard.
Medforfatterne i den varslede artikkelen, nummer fem, er aktive. Men det er helt taust fra de som var med i de øvrige artiklene. Vi finner ingen uttalelser fra dem om egne artikler i den omfattende dokumentasjonen i saken.
Hvorfor undersøker de ikke det?
NMBU fortalte ikke
En åpenbar grunn kan være at NMBU aldri varslet alle medforfatterne om hva som foregikk. Til tross for at hele tre granskingsutvalg fikk i mandat å undersøke alle artiklene i avhandlingen.
Det er oppsiktsvekkende at NMBU ikke informerte medforfatterne. Men dette er et oversiktlig fagmiljø. I alle fall noen av dem visste om granskningen som foregikk i seks år. De kunne på eget initiativ undersøkt sine artikler. Men uten trykk fra NMBU sentralt, blir det lettere for dem å se vekk og bort.
Det kan også handle om tillit, at medforfatterne stoler på at stipendiaten har gjort en god nok jobb.
Det kan også handle om at bidraget deres var lite, de føler seg ikke ansvarlige nok, de har bidratt med sin spesialkunnskap, og kan ikke nok om stipendiatens tema.
Eller det kan være berøringsangst – juksesaker er vanskelige for forskere. De vil holde seg unna. Og kan regne med å slippe unna, for medforfatterne har ikke pleid å bli lastet for hovedforfatters juks i tidligere norske saker.
Hele systemet svikter
Det er ikke lett å være ung stipendiat, førstereis blant erfarne forskere. Derfor får de veiledere og derfor er det et stort kvalitetssikringssystem rundt dem.
Om en stipendiat gjør store feil eller ennå verre jukser i sin avhandling, er det hele systemet som har sviktet: veileder, medforfattere, lokale og sentrale ledere og de som faglig godkjente doktorgraden. Det er hardt å ta inn over seg.
Da er det lettere å se vekk og håpe at det blåser over.
