I tidligere kilder blir spermhval-hanner omtalt som mer usosiale jo eldre de blir, forteller hvalforsker Tiu Similä. 

– De har alltid blitt beskrevet som ensomme, og at de er her oppe i nord bare for å spise.

Nye observasjoner nyanserer bildet av hannhvalene. 

– Jeg er overbevist om at livet deres er mye mer spennende, sier Similä. 

Reiser fra jentene

Hannhvalene og hunnhvalene lever litt ulike liv. 

Spermhvalhunner lever i flokker med ti-tolv dyr i varme farvann.

De har tette bånd til hverandre og kan holde sammen livet ut. I tillegg slår de seg sammen med andre flokker i perioder av gangen. 

Hunnene har forskjellige dialekter som skiller dem i klaner som kan bestå av mange tusen individer. 

Livet til hannene kan fremstå stusselig i forhold. 

– Når guttene kommer i pubertetsalder forlater de disse gruppene, forteller Tiu Similä.

Gutteklubber

– Hele adferden endres, livet forandres dramatisk. 

Ungdyrene samles en kort periode i gutteklubber. I Nord-Atlanteren vil disse unge hannene etter hvert sette kursen nordover. 

Da ender de ofte langs eggakanten av Nord-Norge og helt opp til nordlige deler av Svalbard.

Eggakanten er der kontinentalsokkelen ender og skråner ned i dyphavet.  

Hannen blir aldri en del av en familieflokk igjen. De spiser mat og feiter seg opp i nord. De lever tilsynelatende alene. Det er forsket mye mindre på hannene her nord enn på hunnene i sør, sier Similä.

– Spermhval-hanner har på mange måter blitt neglisjert og sett på som uinteressante.

Verdens største hjerne

Nå er forskere i gang med å avdekke mer om livet til hannene i nord.

Det er spesielle og veldig spennende dyr, sier hvalforsker og fotograf Audun Rikardsen.

– Spermhvalen har den største hjernen av alle dyr som har levd på jorden, også større en blåhvalen.

– De lever i en verden av lyd og har klikkelyder av forskjellige typer. Klikkelyden er den kraftigste lyden noe dyr klarer å produsere.

De bruker lydene for ekkolokalisering og kommunikasjon.

Spermhval er også en av artene som dykker dypest, noen ganger dypere enn 2.000 meter, og de kan holde pusten i opptil to timer.

Ved Andenes er eggakanten nærme land. Da trenger man ikke dra så langt for å se spermhval,  og området er derfor ideelt for hvalsafari.

Svømmer sammen

Forskerne har allerede merket seg interessante trekk ved oppførselen til hannene. 

De er ikke så ensomme som man trodde. 

– Om vinteren og tidlig vår ser vi spermhvalhanner sammen som ofte er veldig synkronisert. Det er mye kommunikasjon, sier Similä. 

Audun Rikardsen sier det samme. 

– Av og til svømmer de helt parallelt, side om side, og trekker ofte mer inn på grunnere vann. Det ser ut til at det er spesielt på senvinteren og våren at de har en sosial greie. 

Doktorgradsstudent Zoë Morange har også sett at det er sesongmessige endringer i hvilke individer som ses om sommeren og om vinteren, forteller Similä. Det er uvisst hva det handler om.

Prosjektet (se faktaboks) startet opp ordentlig i 2020, og det samles inn mye forskjellig informasjon. Tiu Similä peker på fordeler ved å være ansatt som forsker i en hvalsafari-bedrift. 

– Vi er ute hver dag om været tillater det. Det er genialt.

Roper til hverandre 

I tillegg til klikkelyder, har forskerne hørt at hannene lager såkalte clangs.

Denne veldig kraftige lyden spres i alle retninger, til forskjell fra de vanlige klikkelydene som sendes rett forover som et ekkolodd. Disse spesielle lydene høres oftest når hannene er flere sammen. Det er trolig en form for sosial kommunikasjon, sier Rikardsen.

Sier de «hei»? Eller har klang-lyden flere betydninger? Forskerne er ikke sikre på hva lyden betyr.

– I et sånt lydsignal er det antagelig mye mer informasjon enn det vi tror. For oss mennesker høres det kanskje likt ut. Men det er mange frekvenser, en hval kan sannsynligvis motta mye mer informasjon via ett «klang» enn hva vi mennesker klarer å fange opp, sier Rikardsen.

En likhet med mennesker

Forskerne har satellittmerket flere hanner. Da fant de en overraskende likhet mellom spermhval og mennesker.

Spermhvalen ser ikke ut til å ha noen paringssesong. Det er i motsetning til de aller fleste andre dyr på kloden, som vanligvis har en fast tid på året de parrer seg, sier Audun Rikardsen. Heller ikke mennesker har noen paringssesong.

Forskerne har nemlig klart å følge vandringene til spermhvaler over mange måneder via satellittmerkene. Det viste at de vandret hele veien sørover på damejakt. Men dette skjedde ikke til noen fast tid.

Noen mente tidligere at siden hanner kan ses i nord året rundt, så måtte mange av dem være pensjonerte hanner som har sluttet å reprodusere seg, ifølge Rikardsen.

– Vi ser at de vandrer sør gjennom hele året og dermed ikke har en definert paringssesong. Dette er slett ikke er pensjonerte, impotente hanner, de er virile og blir kåte hele året. De er litt som oss, sier Rikardsen.

– Sannsynligvis har det å gjøre med hvor feite og fine de føler seg. Da våkner nok lysten på paring.

Fra Newfoundland til Kapp Verde

Spermhvalene i nord har heller ikke noe spesielt område de drar til for å pare seg, slik man tidligere trodde.

Man antok at de fleste dro til Azorene utenfor Portugal, forteller Rikardsen. Det skyldes at noen få hanner som er sett ved Vesterålen, også ble observert ved Azorene, samt at man der lett kan dra ut og se dem.

– Vi har fulgt ti-tolv dyr som har vandret sørover og nordover igjen. De ser ikke ut til å ha et definert paringsområde, men sprer seg over hele Atlanteren.

Hvalene drar til dyphavene utenfor Newfoundland, Bermuda, Brasil, Kapp Verde ved Afrika, eller sør for Azorerne.

To av de merkede hannene slo også følge en del av veien. Den ene startet to dager i forveien, sakket ned over dyphavet på breddegrad med Trondheim, og ble tatt igjen av den andre. Så reiste de sammen, før de igjen skiltes sør for England.

– De kommer sammen, prater litt, utveksler kanskje noen erfaringer og skilles igjen. De er nok mer sosiale enn man trodde, sier Rikardsen.

«Jeg er fra Karibia»

Det at paringen sprer seg i tid og rom, tyder på at det er lite konkurranse mellom hannene, mener Rikardsen.

Det er tidligere antatt at de møtes på en plass og har boksekamper og slåss. Det er en antakelse som er basert på at hvalene kan ha arr som tyder på skader. 

Men ingen har sett slike slåsskamper, og Rikardsen tviler på at det er tilfellet.

Tiu Similä sier hun ikke observerer aggressivitet blant hannene utenfor Vesterålen. Heller tvert imot.

I 2020 så hun en ung spermhvalhann, som antagelig hadde forlatt flokken i sør, og dratt nordover for første gang.

Da hørte Similä at den brukte klikkelyder som minner om morsekode, kalt codas. Slike lyder forteller om flokktilhørighet og brukes sjelden av hannene i nord.

– Det var en veldig ung spermhvalhann, og han prøvde seg med codas, så ble han plutselig i lag med en mye større hann. Det er bare spekulasjon, men jeg tenker at han sa noe sånt som «jeg kommer fra Karibia». Så kom den mye eldre hannen og tok seg av ham.

Har eldre hanner noen form for veilednings-funksjon for unge hanner som kommer hit til nord for første gang? Dette er blant spørsmålene Similä vil finne ut mer om.

Stjeler fisk

I tillegg til satellittmerking har forskere også brukt såkalte «kameramerker» som festes med sugekopp på hodet til hvalene. 

Disse merkene filmer det hvalen gjør, samtidig som de tar opp lyd. De sitter på i noen timer til et døgn og registrer også dybde, temperatur, akselerasjon, samt kroppsvinkel og kompasskurs til hvalen med en oppløsning på opptil flere hundre målinger per sekund, sier Rikardsen.

Merkene har også lys som slås på når det blir mørkt, og forskerne er blant annet interessert i å se hva hvalene spiser der nede i dypet.

Spermhvalene har begynt å stjele blåkveite fra lina og garnene til fiskere langs Eggakanten. 

– Vi vet ikke hvordan de gjør dette, og det er også noe vi håper å få svar på med disse merkene. Dermed kan en kanskje finne tiltak for hvordan tyveriet kan begrenses, sier Rikardsen. 

– Tyveriet har økt i omfang, og det kommer stadig nye individer som deltar under den veldig korte perioden med fiske på blåkveite, sier Similä.

Snørr og spekk

 Hvalsafari-bedriftene tar bilder av halefinnen til hvalene som observeres. Dette kan også turistene gjøre og dermed bidra til forskningen

– Hver hval har nemlig sitt eget unike mønster i halen, nesten som et fingermerke. Det gjør at vi kan indentifisere dem over lang tid og i ulike områder der hvor det tas bilder, sier Rikardsen.

 – Når vi er på Andenes, så bruker vi også båtene til Whale2Sea og gjør flere andre typer prøvetakning, inkludert prøver av hud og spekk, sier Rikardsen. 

Disse prøvene tas ved å skyte en veldig liten pil inn i huden på dyrene. Dette gir informasjon om genetikk, slektskap, diett og miljøgifter. Forskerne jobber med en publikasjon om miljøgifter i spermhval.

– Vi kan allerede nå si såpass at de har overraskende og urovekkende mye miljøgifter.

I tillegg samler to studenter inn vannprøver som analyseres for miljø-DNA.  Det avslører hvor mange hval som fins i et område bare fra en liter med vann. 

En doktorgradsstudent tar blåst-prøver, altså prøver av vann og snørr som hvalene blåser ut fra pustehullet på hodet, det som egentlig er nesen deres. Det kan fortelle hvilke bakterier og virus som hvalen har og dermed si noe om helsetilstanden dens.

Hydrofoner ute i vannet tar opp lyd og prat fra hvalene. 

Forskerne samler også hvalens bæsj for å studere hva den har spist. Man skulle tro at det var lett å få tak i dette med et så stort dyr, men hvalens avføring er flytende og består av veldig små partikler. 

Løsningen er at en i gruppa må hoppe uti vannet når de ser den bæsjer og fange litt av partiklene med en svært finmasket håv.

Skal bidra til kunnskapsbasert hval-turisme

Det er mye å ta tak i og skrive om.

– Det vil etter hvert blir mange vitenskapelige artikler fra prosjektet, inkludert vandrings- og dykkeadferd, diett, miljøgifter, helsetilstand og genetikk. Det er et veldig omfattende prosjekt der mange forskere og studenter er med, sier Similä.

Hovedhensikten med hele prosjektet er tosidig, forteller Rikardsen.

– Det skal både gi mer kunnskap om spermhval og bidra til mer bærekraftig og kunnskapsbasert hvalturisme.

–  Spermhvalen er den viktigste arten for helårsbasert hvalturisme i Vesterålen, og derfor vil også all kunnskapen og visuelt materiale som kommer ut av prosjektet kunne brukes fritt av hvalturismebedriftene og dermed gjøre denne industrien mer kunnskapsbasert for både turistene og aktørene.

(Foto: Audun Rikardsen har også tatt bildene øverst i artikkelen.)