Annonse
Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.
Før døde de fleste hjemme. Nå dør de fleste på sykehus. Samtidig gjør dagens pårørende døden mer personlig
– Vi er ikke fremmedgjorte fra døden i dag. Snarere tvert imot, sier kulturforsker Tove Fjell.
Bilder av dødfødte babyer på Instagram, inderlige dødsannonser og åpenhet om dødsårsak.
Slik ser moderne dødsritualer ut.
– Den danske sosiologen Michael Hviid Jacobsen har kalt fasen vi er i nå for den spektakulære og massemedierte døden. Der man før var sober og distansert, er vi i dag personlige og private i møte med døden, sier kulturforsker Tove Ingebjørg Fjell.
Kiste i stuen var vanlig
Hvis vi går tilbake i tid til tidlig 1900-tall døde nesten alle hjemme. Da var døden, likstell og begravelse noe familien selv tok seg av.
– Kisten med den døde stod hjemme, ofte i stuen, for at familie og naboer skulle kunne ta farvel. Selve begravelsesseremonien ble også gjennomført hjemmefra, uten prest til stede hvis reiseveien var lang, sier Fjell.
– Døden var veldig tett på i denne tiden, nettopp fordi alt ble gjort av familie og naboer. Barn var også en naturlig del av det hele, legger hun til.
Før ble det tatt familiebilder med den døde
Det var heller ikke uvanlig å ta familiebilder hvor man stilte opp den døde kroppen blant de levende.
Bildene ble ofte tatt utendørs for å sikre godt nok lys til datidens fotoapparater.
– Vi må huske at fotografering var ikke tilgjengelig på den måten det er i dag. Dette var kanskje den eneste muligheten til å få tatt bilde av vedkommende, og den eneste muligheten til å få tatt et familiebilde, forklarer Fjell.
Barna fikk ikke bli med
Mot midten av 1900-tallet ble Norge stadig mer institusjonalisert.
Nå døde langt flere på sykehus og på sykehjem, og profesjonelle begravelsesbyrå tok seg av det praktiske.
– Dette var også en periode hvor mange hadde opplevd ikke bare én, men to brutale verdenskriger med høye dødstall. Den franske idéhistorikeren Philippe Ariès mener at dødstretthet kjennetegner denne perioden og kaller fasen for den fremmedgjorte døden, sier Fjell.
Et tegn på fremmedgjøringen er at barn på denne tiden ikke ble involvert i dødsritualene.
60-tallets dødsannonser inneholdt lite følelser
– På 1960-tallet var ikke barna med i begravelsene i det hele tatt. Det var en stor endring fra tidligere, når alt skjedde hjemme. Nå ville man derimot skåne barna for døden, sier hun.
Annonse
Holdningen til døden på denne tiden kommer også frem i dødsannonsene.
På 1960-tallet var dødsannonsene først og fremst praktisk informasjon og de inneholdt lite følelser, forklarer Fjell.
– Det var for eksempel ikke uvanlig å bruke deler av annonsen til å informere om buss- eller båttidene for å komme frem til begravelsen, sier professoren.
Nå er vi mer inderlige og ærlige
I dag er vi midt i den fasen som Hviid Jacobsen kaller den spektakulære døden, ifølge professor Fjell.
Denne perioden er kjennetegnet av at vi først og fremst er opptatt av individet.
– Hvis vi ser på moderne dødsannonser legger vi merke til en påfallende inderlighet som ikke fantes før. Ord som fantastisk og enestående har blitt vanlig. Det personlige kommer også frem i at man ofte ber om penger til en spesifikk organisasjon som avdøde var opptatt av heller enn blomster, sier Fjell.
Hun ser også en større åpenhet om døden i dødsannonsene.
Selvmord blant eldre er mer tabubelagt.
– Det er nytt at man omtaler selvmord i annonsene, med formuleringer om at avdøde «valgte å forlate oss». Det så man aldri tidligere, sier Fjell.
Men åpenheten har noen grenser, påpeker hun.
– Vi vet fra selvmordsstatistikken at også eldre tar sine egne liv, men jeg har ikke sett noen dødsannonser om at oldefar valgte å forlate oss. Selvmord blant eldre er mer tabubelagt, sier hun.
Annonse
Sosiale medier er en del av sorgen
I dag er også sosiale medier en naturlig del av sorgen for mange.
– Også i dag er det vanlig å fotografere døde, og da særlig spedbarn. På sosiale medier finnes det masse eksempler på bilder av døde babyer, både med og uten familien, sier fjell.
Det er også vanlig å dele bilder av døde voksne mennesker, men da tar man ikke bilde av ansiktet. Det er derimot vanlig å dele bilder av for eksempel en hånd, forteller Fjell.
Referanser:
Tove Ingebjørg Fjell: Death and Funeral Practices in Norway (sammendrag). Routledge Focus, 2026.
Tove Ingebjørg Fjell: Tradisjonell og trygg, spektakulær og individorientert. Debatten om individualiseringstendenser i gravferdsseremonier i Norge. I: Vardagens triviala allvar och berättandets kraft. Åbo Akademis förlag, 2024.
Tove Ingebjørg Fjell: Continuities and Changes in Death Notices, the 1960s and 2010s. Arv, 2019.
Hør episoden under:
Les også disse sakene fra UiB:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
Hør episoden om dødsritualer i lenken under:
