Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.
Et nytt diplomatisk område vokser fram
Bakgrunnen er ny teknologi som presser seg inn på den den diplomatiske agendaen.
De tidligste sporene etter diplomati går flere tusen år tilbake. Siden da har temaene som blir diskutert og forhandlet mellom land, blitt stadig flere og langt mer komplekse.(Foto: Paulo Filgueiras)
Norsk Utenrikspolitisk InstituttNorsk UtenrikspolitiskInstitutt
Publisert
Cyberdiplomati er en spesialisert form for utenrikspolitikk og internasjonalt samarbeid. Det handler om å regulere staters oppførsel i det digitale rom.
Målet er å forhindre konflikter, etablere globale kjøreregler for cybersikkerhet og beskytte åpne og motstandsdyktige digitale samfunn.
Dette har gitt muligheter, men også prøvelser, for diplomatene.
Hvem skal lede forhandlinger?
Når diplomater skal diskutere nye teknologier, dukker en rekke nye problemer opp. Teknologi har betydning for alle samfunnsområder og kan være komplisert å forstå. Dessuten skjer utviklingen raskt.
Da digital teknologi for alvor ble et diplomatisk spørsmål, dukket dermed en rekke problemstillinger opp: Skal diplomater eller tekniske fagpersoner lede an i forhandlingene? Hva er det egentlig de forhandler om? Og hvor skal forhandlingene foregå?
Måten disse utfordringene ble løst for cyberdiplomatiet, forteller ikke bare en historie som er viktig i seg selv.
Forskerne Lars Gjesvik fra NUPI og Ole Willers fra Copenhagen Business School sier det også gir en pekepinn for hvordan man burde angripe temaer som er høyaktuelle i dag. Det er for eksempel tema som kunstig intelligens (KI).
– Det har vært interessant å se hvordan digitale teknologier ordentlig brøt gjennom på den diplomatiske agendaen på starten av 2000-tallet, sier forsker Lars Gjesvik.(Foto: Mats Bakken/NUPI)
En ny måte å jobbe på
– For oss var det interessant å se hvordan digitale teknologier brøt ordentlig gjennom på den diplomatiske agendaen på starten av 2000-tallet. Men det var også noen likheter med måten stater forsøker å forholde seg til KI. Det inspirerte oss til å se grundigere på dette, sier Lars Gjesvik.
For å undersøke utviklingen av cyberdiplomatiet som en særegen gren av diplomati, har Gjesvik og Willers fulgt en tilbakelagt prosess i FN som heter GGE (Group of Governmental Experts).
Dette var sentrum for det diplomatiske arbeidet på cyber over mange år. Gjennom denne prosessen ble det etablert en ny måte å jobbe på for diplomater.
Gjesvik og Willers brukte flere ulike kilder for å komme fram til denne slutningen.
Omfattende intervjuer
De intervjuet blant annet tidligere diplomater. De samlet også opp intervjuer med tidligere diplomater gjort andre steder. Det kunne være fra podkaster, seminarer og aviser.
I tillegg fant de det som var tilgjengelig av dokumentasjon på de faktiske forhandlingene og avtalene i FN.
Til slutt kartla de hvem diplomatene var, hva deres profesjonelle bakgrunn var og hvor de var fra.
Disse metodene ga forskerne mulighet til å følge utviklingen i hva man forhandlet om. Vel så viktig var at de fikk kunnskap om hvem som var i rommet og gjorde forhandlingene.
Annonse
– Det er slående hvor stor utvikling det er på relativt kort tid og hvordan man lenge strever med å finne en struktur for forhandlingene, sier forsker Johann Ole Willers.(Foto: NUPI)
Et nytt diplomatisk område vokser fram
Forskerne hadde flere tydelige funn.
Et av de viktigste handlet om hvordan et nytt diplomatisk område faktisk vokser fram og blir etablert.
– Det er slående hvor stor utvikling det er på relativt kort tid og hvordan man lenge strever med å finne en struktur for forhandlingene, sier Willers.
Han legger til at det også var svært interessant å avdekke betydningen av avgjørelser tatt helt i starten.
Digital teknologi passer ikke inn i etablerte diplomatiske tankesett. Derfor prøvde man å finne områder som lignet, for at man skulle ha et utgangspunkt.
Til slutt var det Russland som vant fram med sitt forslag. De foreslo å starte diskusjonen i forum som tradisjonelt diskuterte nedrustning.
– Det var på mange måter et merkelig valg. Det har dessuten hatt konsekvenser fram til i dag. Grunnen er at det skaper stiavhengigheter og institusjonelle begrensninger for hvordan man kan jobbe med teknologi, sier Gjesvik.
Diplomater og teknikere fant ikke et felles språk
Akkurat dette funnet er særlig relevant for hvordan man tenker om KI-diplomati i dag.
– I dag er jo diplomatiet rundt KI også helt i startgropa. Man prøver å bli enige om hvordan man skal angripe temaet. Vår forskning viser at avgjørelsene man tar i dag, kommer til å legge føringer i flere tiår framover, sier Willers.
Det andre viktigste funnet til cyberforskerne handler om hvordan diplomatisk arbeid utviklet seg over årene.
Annonse
Studien viser at diplomatene med bakgrunn i nedrustning og de tekniske ekspertene kolliderte med hverandre i starten. De klarte ikke bli enige og fant ikke et felles språk.
Konsekvensen ble at forhandlingene sto i stampe og ikke kom noen vei.
Diplomaten som brobygger
Da USA etter hvert investerte mer ressurser i tematikken, fikk de til et slags gjennombrudd. De fant en ny måte å ta ideer og konsepter fra nedrustning under den kalde krigen og tilpasse dette de tekniske realitetene for cyber.
– Her mener vi å ha sett starten på en ny måte å jobbe som diplomat. Diplomatiske ferdigheter var like viktige, men nå gjaldt det å bruke det på tvers av ulike fagområder, sier Gjesvik.
Han forteller at cyberdiplomatiet oppstod da diplomater mestret både det tekniske språket og det diplomatiske håndverket.
Etter hvert som cyber ble et større felt og kompleksiteten økte, ble det essensielt for diplomater å kunne snakke med eksperter med stadig mer variert bakgrunn.
– Da ble diplomaten en oversetter og brobygger. Det igjen ga dem mulighet til å beholde sin viktige funksjon, forklarer han.
Mister gode folk
Det tredje funnet kommer som en konsekvens av de to første.
Cyberdiplomati nå handler mye om å kommunisere på tvers av ulike eksperter og fagområder. Det skaper det nye utfordringer for utenriksdepartementer og andre som jobber i skjæringspunktet mellom teknologi og utenrikspolitikk.
– De må tenke nøye gjennom hvordan de best kan organisere seg for å navigere i det nye diplomatiet. Det er et spørsmål om hva man vil oppnå, men også hvordan man organiserer seg for å oppnå det man vil. Land velger ulike tilnærminger på begge deler. Det er en utfordring i seg selv, legger Gjesvik til.
Annonse
For et lite land som Norge er det en ekstra utfordring: Å ha kompetanse på så mange ulike felt er ressurskrevende.
Det er fort gjort å miste profiler til høyt betalte jobber i privat sektor.
– Da koker det ned til et spørsmål om organisering. Hvordan sørger man for at kunnskapen ikke forsvinner ut døra med flinke folk som får bedre tilbud andre steder? Norge og andre små land må sannsynligvis velge seg noen nisjer om man skal ha noen mulighet for gjennomslag, sier Gjesvik.
Forskernes funn forteller oss mye om hvordan norske diplomater kan tenke om og jobbe med KI framover.
De forteller at KI er høyt på agendaen i Norge, og at det er veldig bra. Historien om cyberdiplomatiet er også en historie om at mindre land faktisk kan få gjennomslag. Men det er langt vanligere at høye ambisjoner faller gjennom fordi organiseringen ikke er på plass.
For KI er lærdommen at det er vel så viktig å være selvkritisk og ærlig rundt egen organisering som det er å ha høye ambisjoner, ifølge forskerne.
Den vitenskapelige artikkelen er en leveranse på det EU-finansierte prosjektet NAVIGATOR. Målet var å gi en bedre forståelse av hvordan man kan verne om og fornye multilaterale institusjoner i en tid med økende geopolitisk uro og rivalisering mellom stormakter.
