Vi flytter på oss mer enn før. Fra bygd til by og tilbake. Eller fra et annet land til Norge. 

– Følelsen av tilhørighet er blitt annerledes og utvasket. Man er kanskje fra flere steder, og det klarer kanskje ikke bunadene å favne helt og fullt, sier universitetslektor Andrea Dahlin Hamm.  

Hun jobber med å ta vare på tradisjonelle håndarbeider på OsloMet. 

To av hennes kollegaer har designet tilhørighet inn i nye festdrakter. 

Kersti Fosse Blålid har laget en svart festdrakt som hun vil skal passe absolutt alle. Den er inspirert av nasjonaldrakter fra Norge, Korea og Japan.

Ikke norsk nok?

– Jeg har beholdt essensen av en bunad, men gjort den tilgjengelig for flere. Jeg har møtt mange som ikke ønsker å bruke eller føler at de ikke kan bruke bunad, fordi de ikke er norske nok, sier Blålid.

Festdrakten hennes favner også alle størrelser. Den kan vokse og krympe etter hvert som kroppen endrer seg.

– Jeg har selv en Vossabunad med 100 års tradisjon i seg. Men den ble lagd til en kvinne som var mye mindre enn meg. Hver 17. mai må jeg bare se på at den henger der i skapet, sier Blålid.

Hennes festdrakt er langt mer fleksibel.

Passer for og til alle

– Jeg har prøvd den på en kvinne med størrelse small og en mann i XXL, og den passet begge, forteller hun.

For alt kan justeres. Drakten er laget av firkanter som settes sammen. 

Skjørtet er inspirert av den sør-koreanske folkedrakten hanbok. Det består av to deler som knytes foran og bak. Skjørtet kan være langt eller kort. Nå lager hun bukser til dem som heller vil ha det. 

Vesten er laget som en japansk kimono. Den kan også brukes som jakke.

– Bondeskjorten er vanlig i norsk folkedrakttradisjon, og rommelig i størrelsen, sier Blålid.

En miks av Ungarn og Norge

Kollegaen Lena Vida er født og oppvokst i Ungarn. Da hun var 23 år gammel, flyttet hun til Norge.

– Det er mange som meg med flere bakgrunner som vi ønsker å uttrykke. De mange festdraktene som har kommet de siste årene, gjør det mulig. Det er ikke lenger så vanskelig å vise hvem vi er, sier Vida, som er universitetslektor ved samme institutt som Hamm og Blålid.

I hennes festdrakt har Ungarn og Norge smeltet sammen.

– Drakttradisjonene i Europa er ganske like. Detaljene og mindre ting er forskjellige, men ofte likere enn man skulle tro, sier Vida.

Hun presiserer at hun ikke har laget en bunad. Festdrakten har likevel elementer fra norske bunader, som sølje og bringeduk.

– Jeg har stor respekt for bunadstradisjonen og har lært mye av det tradisjonelle håndarbeidet. Vi forsker på bunader, men jeg har laget en festdrakt, sier hun.

– Snittet på drakten er norsk, materialene er ungarske. Det passer godt med hvem jeg er, sier Vida.

Drakt for folk fra Tøyen

Vida har videreutviklet festdrakten sin. Det ble til Tøyendrakten, som hun bruker for første gang på 17. mai i år.

Nå vil Vida kurse folk i å lage Tøyendrakten. Målet er å tilgjengeliggjøre kunnskap, tradisjoner og teknikker, slik at flere kan uttrykke identiteten sin gjennom håndarbeid.

– Vi kan lære bort teknikkene, men vi kan ikke kontrollere innholdet – hva folk vil bruke dem til. Jeg håper at andre også har lyst til å lage og bruke Tøyendrakten, sier Vida.

Tradisjonene er samlet på OsloMet

De to draktene springer ut av en stor samling håndarbeid laget av studenter og ansatte siden 1875. Instituttet for estetiske fag ved OsloMet stammer nemlig fra Den kvindelige Industriskole i Christiania der unge, ugifte kvinner fikk kurs i blant annet håndarbeid.

Håndarbeidene i samlingen spenner over mange typer og teknikker, noen glemt, andre fortsatt i bruk.

Andrea Dahlin Hamm ser ingen motsetninger mellom det tradisjonelle og det nye. 

– Det er ikke noe konflikt, men vi har interessante, intense samtaler, for det er så mye følelser rundt tradisjon og håndarbeid. Samlingen rommer utrolig mye godt kvalitetshåndarbeid som er utviklet over lang tid. Det respekterer vi. Men nå er vi i en helt annen tid med nye problemstillinger, sier Hamm.

Tidligere var ikke bunadstradisjonen så streng. Det var større variasjon mellom bunadene fra samme område.

– Bunadene ble til på samme måte som det Lena Vida og Kersti Fosse Blålid har jobbet fram sine drakter. Men på et tidspunkt ble det satt strek, og da var det blitt en bunad, sier Hamm.

Dosent Randi Kvellestad jobber også med den historiske samlingen. 

– Målet vårt er at samlingen blir brukt til læring. Vi merker at interessen for håndarbeid øker. Hos oss kan man se på hvordan det kan gjøres og utvikles, sier hun.

Kunnskap for få eller alle?

Kersti Fosse Blålid ville designe et bærekraftig og rimelig alternativ til bunaden.

– Materialet er økologisk bomullssateng. Det koster bare rundt 2.000 kroner å produsere den, mens min Vossabunad koster 40.000, sier Blålid.

Bak de tradisjonelle bunadene ligger mye forskning og utviklingsarbeid, ifølge Hamm. Det burde komme alle til gode, mener hun.

– Det finnes mange bunader som du ikke får lov til å sy selv. De må kjøpes ferdig og koster alt fra 40.000 til 70.000 kroner. Det er satt opp en kjempestor mur. Kunnskapen om å lage disse bunadene blir forbeholdt noen få, selv om det egentlig burde vært allemannseie, sier Hamm.

Festdrakten til Blålid er ikke til salgs, men den er enkel å lage.

– De som har lyst til å lage den, kan få en oppskrift av meg, sier hun.

Hun frykter ikke reaksjoner på sin festdrakt.

– Her på OsloMet forsker vi på de gamle håndverkstradisjonene, men vi utforsker også hvordan vi kan gjøre dem til våre egne. Da må vi tåle å bli utfordret.

– Vi trenger bunadspolitiet. De viser oss hvordan bunadene skal være, så kan vi andre skape noe nytt og noe annet som mange kan ha glede av, sier Blålid.

LES OGSÅ

Denne lua ble starten på norske bunader

Er det innafor med rosa skjorte til bunaden?

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev