Ein studie viser svært store variasjonar i storleik på grupper i kunst og handverk.
Lærarar underviser ofte åleine i
dette faget, uavhengig av kor mange elevar dei har.
Bibbi Omtveit peikar på at for store elevgrupper kan føre til mindre øving i finmotorikk og praktiske ferdigheiter, og meir stillesitjing for elevane.(Foto: Olav-Johan Øye)
Overgangen frå nasjonale normer til lokale vurderingar har skapt store skilnader mellom skular og uklare grenser for kva som er pedagogisk forsvarleg.
– Når du har 26 elevar i eit rom som er laga for 15, må du tilpasse. Nokre gonger betyr det at du må droppe sløyden heilt, seier Bibbi Omtveit.
Ho har forska på dette i arbeidet med doktorgraden ved OsloMet.
Resultatet av endringane i skulen kan bli dårlegare praktiske ferdigheiter, mindre utforsking og mindre læring blant elevane.
Frå faste normer til
lokale vurderingar
Tidlegare fanst det klare nasjonale
tilrådingar.
I Normalplanen frå 1939 vart det tilrådd grupper på rundt 15
elevar i sløyd og handarbeid, både av omsyn til kvalitet og tryggleik.
I dag er ansvaret i stor grad flytta
lokalt. Sidan 2003 har regelen vore at grupper ikkje skal vere større enn det
som er «trygt og pedagogisk forsvarleg».
– Problemet er at dette er eit ope
omgrep. Det finst få konkrete kriterium for kva som er pedagogisk forsvarleg,
seier Omtveit.
Du må kanskje droppe
sløyden
Forskinga viser at rundt 60 prosent av
gruppene har 16 elevar eller fleire.
Når gruppene blir store, endrar
undervisninga seg:
Mindre bruk av verkstader og
spesialrom.
Smalare faginnhald.
Mindre utforsking og idéutvikling.
I staden for praktisk arbeid i til dømes
sløyd, kan undervisninga bli flytta over til todimensjonale oppgåver, som
teikning på papir.
Mindre tid til kvar elev
Praktiske fag krev tett oppfølging om elevane
skal bruke verktøy, utvikle idear og lage konkrete produkt.
Annonse
– Det krev tid til den enkelte. Den tida
har du ikkje når gruppa er for stor, seier forskaren.
Tryggleik blir også ein avgjerande
faktor. I verkstader kan verktøy utgjere ein risiko dersom elevane ikkje blir
følgde godt nok opp.
Kompetanse og fleire
lærarar gir betre undervisning
Undervisninga fungerer best når det er éin
lærar på ei mindre elevgruppe eller to lærarar med fagkompetanse på ei klasse,
og moglegheit for å dele gruppa.
Assistentar utan fagbakgrunn har derimot
ofte avgrensa effekt.
Samtidig veit vi også at rundt halvparten
av lærarane i faget manglar formell utdanning i kunst og handverk, og det er ei
stor utfordring, fortel forskaren.
Når ansvaret for gruppestorleik og ressursbruk ligg lokalt, blir forskjellane store. Her frå Bjørlien skole.(Foto: Kunst og design i skolen)
Store forskjellar mellom
skular
Når ansvaret for gruppestorleik og
ressursbruk ligg lokalt, blir forskjellane store.
Lærarar melder lettare avvik knytt til
tryggleik enn til pedagogisk kvalitet. Mange er usikre på kvar grensa går for
det som er pedagogisk forsvarleg.
– Kva er eigentleg pedagogisk
uforsvarleg? Det er vanskelegare å definere, seier Omtveit.
Kan svekke praktiske
ferdigheiter
Læreplanen legg vekt på
handverksferdigheiter, utforsking og skapande arbeid. Desse arbeidsmåtane krev
små nok grupper og tett rettleiing.
Annonse
Når rammene varierer, får elevane også
ulikt utbyte av faget.
– Spørsmålet er kva dette gjer med
moglegheitene for fordjuping og utvikling av ferdigheiter, seier Omtveit.
Ho peikar på at det kan føre til mindre
øving i finmotorikk og praktiske ferdigheiter, og meir stillesitjing for
elevane.
Behov for meir kunnskap
Omtveit etterlyser meir forsking på
korleis gruppestorleik påverkar undervisning der praktisk skapande arbeid står i
sentrum.
– Vi treng å sjå nærare på kva som
faktisk skjer i klasserom og verkstader, og kva som ligg bak avgjerdene som
blir tekne lokalt, seier ho.