I mai i fjor kastet daværende samfunnsredaktør i Romerikes
Blad, Rima Iraki, en brannfakkel ut i norske avisspalter:
Nå vil
innvandrerbarna «hjem igjen» til foreldrenes opprinnelsesland, skrev hun, og la
til at dette særlig gjaldt dem med høy utdanning.
«En skulle jo tro at de norskfødte «elite-innvandrerne», som er langt mer integrerte enn sine egne foreldre, følte seg hjemme i Norge», skrev hun.
Men det var ikke nødvendigvis tilfelle, fordi en del av dem føler de aldri blir helt «norske», la hun til.
Forskere ved OsloMet har undersøkt om dette stemte
Løsningen flere snuste på, ifølge Iraki, var å flytte til foreldrenes opprinnelsesland.
Reaksjonene lot ikke vente på seg, og avisspalter og kommentarfelt flommet over av sterke meninger.
– Dette er den første studien som beskriver enkelte grunner til at etterkommere flytter., sier forsker Tone Liodden.(Foto: OsloMet)
Debatten var viktig, men kunnskapsgrunnlaget svakt, mente Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi).
De ba derfor forskere fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet finne ut hvor mange etterkommere av innvandrere som faktisk forlater Norge hvert år.
Det har de nå gjort.
Hvor mange flytter faktisk?
– Utvandring er relativt uvanlig blant etterkommere av
innvandrere i Norge. I underkant av én prosent utvandrer i løpet av et år, sier
forsker Marianne Tønnessen.
Sammen med forsker Tone Liodden har hun sett på hvor mange norskfødte
med innvandrerforeldre som utvandret i perioden 2000–2023.
Hovedfunnene, presentert i ny rapport, viser blant annet at:
I underkant av én prosent av norskfødte med innvandrerforeldre i alderen 18–35 år utvandrer i snitt i løpet av et år.
Andelen har gått ned over tid.
Utdanningsnivå spiller en rolle. En litt høyere andel av dem med høyere utdanning (bachelorgrad medregnet) utvandrer, sammenlignet med gruppen uten høyere utdanning.
De fleste, 80 prosent, reiser ikke til foreldrenes fødeland. Barn med foreldre fra nordiske og vestlige land flytter oftest til foreldrenes fødeland.
Mange flytter tilbake til Norge. Etter 5 år har 43 prosent bosatt seg i Norge igjen.
Om mange ikke føler seg akseptert, er det viktig
Betyr resultatene at hele debatten
bare var en storm i et vannglass?
– Nei. Vi har sett på dem som faktisk har flyttet fra Norge
– ikke dem som vurderer å gjøre det. Sistnevnte gruppe vil alltid være
større, og det er primært denne gruppa Iraki pratet om, sier Liodden.
Annonse
– Dersom mange går og tenker på utflytting som et
alternativ, fordi de ikke føler at de blir akseptert i Norge, eller er redde
for hva framtida her vil bringe for personer med minoritetsbakgrunn, er det et
fenomen som er viktig og interessant i seg selv, legger hun til.
Flere kjenner på et utenforskap
I tillegg til å studere faktiske flyttemønstre har Liodden
intervjuet 13 personer mellom 26 og 53 år som har flyttet utenlands.
Flere av personene kjenner på utenforskapet Iraki skisserte
da hun startet debatten for et år siden.
– Noen av dem hadde opplevd ekskludering i Norge. Å bo i et
annet land kan derfor til dels handle om å kunne å leve en plass hvor man føler
større aksept, og hvor det er mindre risiko for å bli utsatt for negative
holdninger og handlinger, sier Liodden.
Hun tror beslutningen om å flytte til utlandet i større grad
er påvirket av faktorer knyttet til tilhørighet og identitet for etterkommere
av innvandrere enn for andre nordmenn som flytter utenlands.
– Det gjelder nok særlig for etterkommere med synlig
minoritetsbakgrunn, sier Liodden.
Tilhørighet og identitet blir satt på spissen
Hun mener tilhørighet og identitet blir satt mer på spissen
for mange etterkommere.
– De kan oppleve større usikkerhet knyttet til hvem de er og
hvor de hører til. Samtidig har de ofte også tilknytning til andre steder i
verden, som kan tilby alternative måter å se seg selv på, sier Liodden.
– Utflytting kan derfor være et mer nærliggende alternativ
for dem når de står overfor identitetsspørsmål eller andre viktige valg i
livet, legger hun til.
Hun understreker imidlertid at de har intervjuet et lite
antall personer med ulike bakgrunner.
Annonse
– Dette er den første studien som beskriver enkelte grunner til
at etterkommere flytter. Men den dekker ikke bredden i motiver blant alle som
flytter fra Norge, sier Liodden.
Ambisjoner og eventyrlyst spiller også inn
Samtidig understreker forskerne at det også er andre, sterke
motiver for å flytte utenlands. Personlige ambisjoner og eventyrlyst kan være
vel så viktig, mener de.
– Ambisjoner og eventyrlyst som forklaringer kom lite fram i
debatten våren 2025. Men det er en nokså universell grunn til at en del
mennesker velger å flytte utenlands – kanskje særlig når man kommer fra et lite
sted i et lite land, og forstår at verden har mer å by på, sier Liodden.
Hun understreker at utferdstrangen ikke er unik for personer
med innvandrerbakgrunn.
– I våre analyser ser vi jo at det er en større andel som
utvandrer blant personer med høyere utdanning, uavhengig av bakgrunn. Det er folk
som gjerne er attraktive på det internasjonale arbeidsmarkedet, og som har høye
ambisjoner på egne vegne, sier Liodden.
