– Folk på min alder vet jo ikke hvordan det er å være ung og kommunisere på disse plattformene. Jeg synes det er kjempeviktig å få fram ungdommen sine egne erfaringer på dette her, sier Ann Katrin Trustrup.

En ny studie publisert i Tidsskrift for psykisk helsearbeid viser hvordan skriftlig digital kommunikasjon mellom ungdom og helsesykepleiere oppfattes og brukes av ungdommen selv.

Artikkelen er basert på Trustrups masteroppgave, og er skrevet sammen med veilederen hennes, forsker Line Jenhaug, på Fakultet for helse- og sosialvitenskap på Universitetet i Innlandet. 

Kan styrke psykisk helsehjelp

Trustrup har intervjuet ungdommer i alderen 15 til 19 år og helsesykepleiere. Hun ville altså finne ut hva ungdom selv synes om å kommunisere digitalt med hjelpetjenesten på Snapchat og SMS.

Svarene hun fikk var klare.

– Det ungdommen forteller, er at dette styrker forholdet mellom ungdommen og helsesykepleierne. De sier også at det kjennes mye lettere å be om hjelp når du kan sende ei melding i stedet for å måtte booke en time, forteller Trustrup.

Og det at dette oppfattes som lettere har en viktig konsekvens:  Det er mange flere som tar kontakt med disse hjelperne når de har mulighet til å bare sende en melding.

– Dette gjelder spesielt for gutter. De er gruppa som tar minst kontakt i dag og ber sjeldnest om hjelp. Etter at skolehelsetjenestene jeg har undersøkt begynte å bruke Snap, fikk de kontakt med mange flere gutter, sier Trustrup.

Viktig å kunne chatte både før og etter et fysisk møte

Det at de også kan sende meldinger både i forkant og etterkant av de fysiske møtene for å snakke om innholdet i samtalen, eller fortelle om ting de har kommet på etter møtet, er viktig, forklarer masterstudenten.

– Dette sier både ungdommen og helsesykepleierne at utvider og styrker relasjonen mellom dem. Det synes jeg var veldig fint å finne ut av, sier Trustrup.

Det kommer tydelig frem at digitale meldinger blir sett på som et supplement til, og ikke som en erstatning for det fysiske møtet. 

Fysiske møter er viktig for å unngå misforståelser og å kunne snakke trygt og i dybden om det som er vanskelig, utdyper Trustrup.

Helsesista applauderer

– Jeg kjenner meg igjen i absolutt alt de har kommet frem til i denne forskningen!

Ordene tilhører Tale Maria Krohn Engvik. Hun driver Snapchat-kontoen Helsesista med nesten 160.000 følgere over hele landet. 

Etter at hun tok i bruk Snapchat i 2016 for å kommunisere med ungdom om helsespørsmål, har det blitt en heltidsjobb.

– Det å bruke Snap eller SMS er en kjempefin måte å nå flere med informasjon på, og å gjøre flere trygge til å tørre å komme på kontoret hvis de trenger hjelp, sier den landskjente influenseren. 

Dette merket hun veldig godt selv da hun jobbet som helsesykepleier på en videregående skole. Særlig med gutter.

– Plutselig fikk jeg masse snapper fra gutter som jeg skjønte hadde lyst til å prate. Da jeg spurte om de ikke kunne tenke seg å komme på kontoret mitt en dag, så hadde de det, forteller hun. 

Ifølge Helsesista var det også veldig lett å følge opp disse ungdommene etter samtalen.

– De sendte meg ofte meldinger om ting de hadde glemt å si, for eksempel. Og jeg kunne holde kontakten med dem om nye timer mye lettere enn uten Snap og SMS.

Vær trygge voksne!

Det er ikke forsket så mye på temaet med utgangspunkt i ungdommen sine egne perspektiver. 

Og kanskje derfor har man tenkt at det er lurt at voksne hjelpere setter seg inn i og bruker et ungdommelig, digitalt språk når de kommuniserer med ungdommen. 

Det bør de ikke gjøre, skal vi tro de Trustrup har snakket med. 

– Ungdommen i min undersøkelse vil ikke at hjelpere skal bruke slang eller «ungdomsspråk» i det digitale språket. Slang og forkortelser opplever de som useriøst og uprofesjonelt, og de sier de vil miste tillit til deg, forteller Ann Katrin.

Også dette kjenner Tale Maria Krohn Engvik seg igjen i.

– Hvis jeg skulle prøvd å være yngre og kulere enn jeg er, eller prøvd meg på en ungdommelig stil og slang, hadde ikke det funket.

Bruk vanlige ord, ikke et akademisk språk

Men Helsesista mener også at det er lurt å være seg selv når man kommuniserer med ungdommen på disse plattformene.

– Det er viktig å snakke helt vanlig og på en måte som er naturlig for deg. Jeg er en fagperson, men også Tale som alltid har snakket veldig direkte om kanskje sårbare eller flaue temaer. Det er min stil, og noe som er naturlig for meg. 

Det viktigste er imidlertid at ungdommen forstår det du snakker om, forteller hun. 

– Det er lurt å ikke bruke for mye fremmedord og akademisk språk. Bruk vanlige ord, er hennes oppfordring.

Viser følelser med emojier

Ifølge forskningen til Trustrup vil ungdommen selv også bruke et voksent språk på disse kanalene når de snakker med hjelpere.

Det er et unntak, og det er emojier. De er det ifølge ungdommen greit å bruke. De kan nemlig forsterke uttrykk for empati fra hjelperne.

– De kan erstatte deler av den ikke-språklige kommunikasjonen i en ansikt-til-ansikt-samtale, fordi emojier er det litt følelser i, sier Trustrup.

Kommunene som deltok i undersøkelsen hadde gjort et bevisst valg om å bruke Snapchat og SMS i kommunikasjonen med ungdommene sine. De ønsket å være der ungdommen selv er, og møte dem på deres arena.

Dette hylles av Helsesista.

– Jeg er takknemlig for alle som tør å ta i bruk Snap. Det er jeg kjempeglad for! Men det er viktig å huske på at den viktigste jobben skjer inne på kontoret hos helsesykepleieren, og ikke på en skjerm. En sånn digital tjeneste må aldri erstatte voksne fagpersoner som ungdommen får møte, sier Tale Maria Krohn Engvik.

Vi må ta de unges ønsker på alvor, mener Trustrup.

– Det er viktig å høre hva barn og unge føler rundt det å leve i det digitale i samfunnet. Og ikke minst er det viktig å undersøke hvordan vi voksne kan bruke disse plattformene på en fornuftig måte når vi kommuniserer med dem, forteller Trustrup.

Referanser:

Ann Katrin Trustrup og Line Margrethe Jenhaug: Digital kontakt med ungdom i skolehelsetjenesten: SMS og Snapchat som virkemiddel i psykisk helsearbeid. Tidsskrift for psykisk helsearbeid, 2025. https://doi.org/10.18261/tph.22.3.3

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet

Universitetet i Innlandet er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.