En av vår tids store debatter handler om barn og unges bruk av skjermer og digitale medier. 

Digitaliseringen har spist seg for langt inn i livene til barna våre, mener mange, og vi ser opprop om skjermfri barndom og krav om aldersgrenser.

Hvordan skal vi beskytte barna våre mot skadelig innhold og påvirkning fra alle slags innholdsskapere?

– Plattformene må reguleres bedre, sier forbruksforsker Clara Julia Reich ved SIFO, OsloMet.

– De har en avhengighetsskapende design med lite moderasjon av innhold. Det gjør at barn lett kan få opp skadelig innhold, som porno og vold. Det må legges mer politisk press på plattformene, sier hun.

Kritisk til aldersgrenser

Aldergrensene er laget for å beskytte personvernet, ikke for å beskytte barna mot innholdet de får servert.

Det er lett å bli fanget i en algoritme som stadig viser verre innhold. Foreldre må følge med, men dette er først og fremst plattformenes ansvar, mener Reich.

Samtidig er hun kritisk til at strengere aldersgrenser er veien å gå, slik Australia nylig valgte med 16-års grense for sosiale medier.

– Barns rett til deltakelse og informasjon stenges. Nylig gikk to ungdommer til rettsak mot de nye reglene i Australia, som de hevder stenger dem ute fra demokratiet.

– Dessuten er unge teknisk flinke, og kan lett finne veien til andre og mindre regulerte plattformer, der det er fare for mer ekstremt innhold, sier hun.

Dagens debatt er verdibasert

Forskeren mener at dagens debatt rundt skjermfri barndom i stor grad er et verdivalg.

– Er det riktig at politikken tar verdivalg for folk? Alle ønsker en best mulig barndom for barna sine. Men barn er ulike og har ulike behov, og ønsker å bli lyttet til, sier hun.

Nettopp det har Reich gjort i arbeidet med sin ferske doktorgrad om barns tilhørighet. Hun har besøkt barn mellom 10 og 13 år hjemme og pratet med dem og foreldrene om hva som er viktig for dem.

En oppvekst ulik all annen oppvekst

Ikke minst har barna fortalt hvordan de bruker digitale medier og hvilken rolle de spiller for hvordan barna opplever å høre til. Barnas perspektiv har hittil manglet i forskningen.

Det digitale livet skaper en oppvekst som er ulik all oppvekst hittil. Forskningen til Reich viser at det er fordeler og ulemper for barna i sosiale medier. På det beste er de sosiale mediene kilde til tilhørighet, vennskap, lek og inspirasjon.

– Jeg har studert hvordan barna opplever å høre til en gruppe ved hjelp av ting. Vi kaller dette verdighetsøkonomi, sier hun.

– For de unge er det for eksempel populært med klær, kosmetikk, vesker eller skins i dataspill, og det er blant annet algoritmene som påvirker hva som er populært, sier Reich.

De unge i dag vokser opp med at livene deres er datafisert – som betyr at alt de har delt av data blir liggende hos et selskap. Det gjør at de er tilgjengelige for store kommersielle krefter.

– De sosiale mediene kan gjøre ulikheter mer synlige enn ellers. Det kan bli veldig synlig hvem som har råd til hva og ikke. De som ikke kan delta i fellesskapet på grunn av dårlig økonomi eller helse kan fort føle seg utenfor.

– Alle vil vise at de følger med, alle vil jo passe inn og tilhøre, sier forskeren.

Shipping – hvem passer sammen?

Reich har blant annet studert fenomenet «shipping», som er kjent fra fan-kulturen og svært utbredt blant de unge. 

Det foregår i overgangen mellom barn og ungdom, og handler om å digitalt spleise sammen to som man mener bør bli kjærester. «Ship» – fra relationship – passer disse to sammen? Det spør anonyme brukere hverandre om på Snapchat eller Instagram.

En uskyldig lek – og alvor for de som blir rammet uten å ville være med på leken.

– Det er ulovlig å dele bilder av andre uten samtykke. Det finnes exposed-kontoer som henger ut andre, og det kan føre til store problemer i skolemiljøet, sier Reich.

Det kan være koselig å shippe en venninne, men det kan føles som mobbing hvis de ikke er så nære. De unge vet at det er galt å henge ut andre, men de synes det er gøy, og det styrker vennskap og tilhørighet, forteller forskeren.

– Men det kan bli alvorlig hvis to skeive blir spleiset og legningen blir offentlig. Da vil sensitive opplysninger om disse personene lagres hos tek-selskapene, uten at vi vet hva de brukes til, sier hun.

Ikke glem de unge

Forskningen til Reich viser hvor sammensatt barnegruppen er. Hun mener det er viktig at vi ikke glemmer de unges stemmer når vi utformer politikken. 

Det er store forskjeller mellom hvordan barn og voksne bruker sosiale medier, som eksemplet «shipping» viser.

– Det er viktig å lære barna å være kritiske og reflektere rundt det som ikke fungerer bra. Gi barna god kompetanse, inkludert mer opplæring om de kommersielle kreftene på nettet, mener Reich.

– Regjeringen ønsker å etablere et senter for trygg digital oppvekst. Det trengs! Barna må være med for å høres og må tas på alvor, sier hun.

Referanse:

Clara Julia Reich: Doing belonging. Children’s sociodigital practice. Doktoravhandling,  OsloMet, 2026.

Artikkelen er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet

OsloMet – storbyuniversitetet er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra OsloMet:

• 

  Kommunene trenger flere ansatte. Ukrainske flyktninger trenger jobb. Hvorfor får ikke flere av dem jobb i kommunen?

• 

  – Det er ingen kontroll av personer som krysser grensen fra Sverige

• 

  Veggmaleriet i Oslo rådhus skjuler en dramatisk historie – om kunstnerens eget liv

• 

  Segregerte barndommer: Når troen styrer hele livet

• 

  Hva kan Norge lære av Mysen?

• 

  Hele Norges kyst har et nettverk av museum: – Kystverkmusea bør bli en enhet

Les flere saker laget av OsloMet

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER