Foreldre til barn med skolevegring sliter: «Det blir det hele livet handler om»
De blir sykemeldte, mister sine sosiale nettverk og får dårligere økonomi. En ny norsk studie har sett på hvordan skolefravær påvirker foreldrenes hverdag.
At barna ikke kommer seg på skolen, blir en altoppslukende opplevelse for hele familien.(Foto: Fredrik Varfjell / NTB)
Det går ikke an å sammenligne, svarte foreldrene i familiene som Lydia Mathilde Nystad har intervjuet.
Hverdagen før skolevegringen og hverdagen etter skolevegringen ble beskrevet som to ulike verdener.
«Det blir det hele livet handler om», sa en mor.
Både hun og mannen hadde takket nei til jobbtilbud. Karrierene kræsjet. De fikk dårlig helse. Men livssorgen var verst. At barndommen liksom gikk tapt.
«For alt handlet om dette. At det som skulle være en oppvekst med familie, der vi skulle bygge dem sterke … det handlet om dette.»
En stor krise i familien
Temaet for Nystads doktorgradsarbeid ved Nord universitet er hvordan langvarig skolefravær påvirker familien. Den nylig publiserte studien tar for seg foreldrene. Det er ikke så ofte de er i fokus i forskningen på dette temaet, ifølge Nystad.
Hun har dybdeintervjuet foreldre i åtte familier der barna har hatt langvarig skolefravær. Hos de fleste var det sammensatte årsaker til skolefraværet, mens to hadde fysisk syke barn. Nystad bruker derfor begrepet langvarig skolefravær.
Hun har også vært med på møter med skolen og fått tilgang til dokumenter i de ulike sakene.
– Mesteparten av forskningen vi har, handler om å kartlegge årsaker til at barna ikke kommer seg på skolen, sier hun.
– Men dette påvirker hele dynamikken i familien. Uansett årsak, så oppleves det som en stor krise i familien. Det påvirker foreldre og søsken og kan få konsekvenser for hele familiens psykiske og fysiske helse.
– Det står et samfunn på utsida som ikke forstår at de har prøvd å få barna sine på skolen, at det ikke handler om vilje, sier forsker Lydia Mathilde Nystad om foreldre til barn som ikke får til å gå på skolen.(Foto: Nord universitet)
Det finnes ikke gode tall på hvor mange barn i Norge som har langvarig fravær fra skolen. De siste 15 årene har imidlertid antallet barn som ikke fullfører grunnskolen, tredoblet seg, ifølge tall gjengitt i Utdanningsnytt. I en undersøkelse utført for NRK svarte 39 prosent av foreldre i alderen 30-59 år at de hadde hatt barn som vegret seg for å gå på skolen.
Det er foreldrene som må jobbe hardt for at skolen skal anerkjenne problemet som sliter mest.
Påvirker hele livet
– Det er psykisk krevende å hele tiden bli møtt med «kan du ikke bare kjøre ungen din på skolen, så ordner det seg». Det handler faktisk ikke om det, at man ikke har prøvd, sier Nystad.
Foreldrene skammer seg, forteller Nystad. Noen havner i konflikter med arbeidsgiver, andre har forståelsesfulle arbeidsgivere og får en fleksibilitet som gjør at de klarer å jobbe. Mange blir sykemeldte. Noen får dårligere økonomi fordi de ikke klarer å stå i full jobb.
– De sier nei til karrieremuligheter fordi de må ha en stabil situasjon. De blir låst til hjemmet og kan bli veldig isolerte, forteller Nystad.
I tilfeller der barna ikke kommer seg ut av hjemmet i det hele tatt, kan også foreldrene miste kontakt med sine venner og nærmiljøet.
Annonse
– De blir ikke lenger invitert, de kommer jo aldri.
Nystads kvalitative studie speiler mange av funnene i en britisk studie fra 2025. Her utviklet halvparten av foreldrene til barn med skolevegring egne psykiske problemer som følge av situasjonen.
Langvarig skolefravær eller skolevegring?
Nystad bruker begrepet langvarig skolefravær.
– I motsetning til skolevegring, plasserer det ikke årsaken på eleven, sier hun.
I studien til Nystad er det også foreldre til barn som har vært fysisk syke og derfor har langvarig fravær.
– Jeg valgte å inkludere dem fordi de hadde mange av de samme opplevelsene i forhold til det å være lenge borte. Fokuset mitt er ikke på årsaken til at de er borte.
Begrepet skolevegring er mest utbredt, men blir kritisert for å individualisere problemet.
Noen bruker bekymringsfullt fravær eller ufrivillig fravær.
Krangling om årsaker
Mens karrieren settes på hold, jobber foreldrene iherdig for å koordinere alle tiltak rundt barna. Noen sjonglerer ulike tjenester som ikke snakker sammen, andre jobber for å få mer konkrete diagnoser til barna sine – sånt kan både utløse tiltak og gjøre at skolen blir mer forståelsesfull.
Foreldrene til barn som er borte av fysiske årsaker, har stort sett et godt samarbeid med skolen.
De trenger ikke å krangle med skolen om hva som er årsaken til fraværet, og ansvaret for situasjonen legges ikke på dem.
– Det er ikke lett for skolen å tilrettelegge for dem heller bestandig. De får egentlig ikke noe mer tilbud eller tilrettelegging enn de andre, forteller Nystad.
– Men tilliten utsettes ikke for samme press når de slipper alle forhandlingene.
Foreldrene som ikke helt vet hvorfor barna ikke vil på skolen, og som ikke har konkrete diagnoser, har en annen opplevelse.
– De må bruke masse tid i samarbeidsmøtene på å diskutere hva som er årsaken til fraværet. Og de opplever ofte at skolen har en annen oppfatning enn dem selv om dette.
Hva er egentlig skolens ansvar?
Det er ikke alltid klart hvem som har ansvaret for oppfølgingen av barnet – om det er foreldrene eller skolen. Men til syvende og sist havner ansvaret på foreldrene, i de familiene som Nystad har intervjuet.
Annonse
– Det er klart at skolen må iverksette tiltak ved skolefravær, men spørsmålet er hvor grensen går for hva som er skolens ansvar, sier Nystad.
Å si at skolen må gjøre mer uten å være tydelig på hva, og uten at det følger med ressurser, er ikke greit, mener hun.
– Skolene er overarbeidet. Skal de ta mer ansvar, så må det være tydelig hva de skal gjøre for å ivareta elevene som ikke kommer.
At foreldre er stresset og skammer seg og er bekymret, er ikke nødvendigvis skolens ansvar, ifølge Nystad.
– Det kan være interne følelser de selv må jobbe seg gjennom. Men skolen har et ansvar for å anerkjenne at dette er krevende, understreker hun.
– Samarbeidet kan ikke starte med at man må forsvare ungen sin og bli anklaget for å ikke ha gjort nok.
Flere av foreldrene Nystad har intervjuet, har tatt kontakt med skolen før skolefraværet ble et stort problem, men opplevd at de ble avfeid. Noen har opplevd at feil tiltak ble satt inn, fordi skolen ikke hadde tid til å finne ut av hva som egentlig var problemet.
– Skolefraværet begynner jo ikke med første fraværsdag, det begynner ofte før, påpeker Nystad.
– Og uansett hva som er årsaken til fraværet, så er det en krisesituasjon for foreldrene. I møte med disse familiene må vi ta med oss dette – forståelse av at de er i en krise.
– Bra med mer kunnskap om dette
– Det foreldre jeg har snakket med opplevde mest, var at de ikke ble hørt. De ble snakket til, og ikke med, forteller forsker Jo Magne Ingul.(Foto: NTNU)
Jo Magne Ingul er spesialist i klinisk psykologi og har jobbet 20 år i barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). I dag forsker han på skolefravær ved NTNU.
Annonse
Ingul kjenner seg godt igjen i Nystads beskrivelser av foreldrenes slit.
– Dette rimer med erfaringer jeg har, sier han.
– Min opplevelse da jeg jobbet med dette var at når en unge begynner å streve med å gå på skolen, så tar foreldrene det på alvor og prøver så godt de kan og sier ifra.
Akkurat som Nystad påpeker, så kommer hjelpen for sent.
– Foreldrene prøver alt, ingenting virker, og så slutter ungen på skolen. Da kommer skolen og hjelpetjenesten og sier til foreldrene: «Ta i et tak, da.»
Som foreldre er det et mareritt å få et barn som ikke går på skole, sier Ingul. Foreldrene strever med følelser av skyld og skam.
– Det er bra at det blir mer kunnskap om dette, så skolen og hjelpetjenesten kan møte problemet på en mer forsiktig måte, mener han.
Ingul er også enig i Nystad sitt poeng om at skolen ikke kan få mer oppgaver uten mer ressurser.
Både hans egen forskning og Nystads studie viser at mange barn ikke får den tilretteleggingen som hjelpetjenesten mener de bør ha.
– Det er skapt noen forventninger til hva skolen og det offentlige skal være i stand til å tilby hver enkelt elev, men som vi i neste omgang ikke har vært villige til å betale prisen for. Da får du den mismatchen mellom skolen og foreldrene som denne studien belyser.
