Annonse

Slik kan solen vår se ut lenge etter at solsystemet er borte

En dag blir solen vår igjen til kosmisk støv.

Denne utsmurte flekken er gass og støv som har spredt seg ut fra en døende stjerne i midten.
Publisert

I vår menneskelige tidsskala kan solen virke uforanderlig og evig.

Men det du ser på bildet over kan ligne alt som er igjen av sola vår når den en dag blir til kosmisk støv igjen. Med noen viktige forskjeller. 

Dette er en såkalt planetarisk tåke, kalt NGC 6072. Den er fotografert av James Webb-teleskopet. 

Men hva er det egentlig vi ser her? 

Jorden vil bli spist av solen

Det er minst en milliard år til solen blir så varm at jorda slik vi kjenner den vil bli ubeboelig. Havene vil koke bort og dagens liv kan ikke eksistere her lenger. 

Om rundt syv og en halv milliard år vil jorden bli svelget og spist av solen, ifølge denne studien fra 2024. 

Da er solen inne i sin røde kjempe-fase: Den eser ut som en ballong og blir en gigant som sluker de innerste planetene i solsystemet. 

Disse endringene skjer fordi fusjonen inne i stjernen endrer seg. Nå bruker sola hydrogen for å opprettholde all den varmen og strålingen som vi opplever hver dag. 

Når hydrogenet er slutt, begynner stjernen å bruke helium i stedet. Dette henger sammen med mange andre endringer i stjernen, blant annet den enorme veksten. 

Er det slik jorden ser ut før den blir slukt av en kjempestor sol - etter at den blir en rød kjempe?

Nytt bilde av en planetarisk tåke

Og til slutt sendes massevis av gass ut som et skall rundt den døende stjernen. Dette skallet av glødende gass brer seg ut i rommet og kalles en planetarisk tåke.  Altså en slik vi ser i toppen av artikkelen.

Dette er et gammelt og både misvisende og forvirrende navn fordi det ikke har noe med planeter å gjøre, som Den europeiske romfartsorganisasjonen beskriver det.

Men James Webb har nå tatt bilde av en iøynefallende og kompleks planetarisk tåke, som forskerne kaller det selv. Den ligger rundt 3.000 lysår unna, i retning stjernebildet Skorpionen. 

Et annet eksempel på en spektakulær planetarisk tåke, her sett av Hubble-teleskopet. Den kalles NGC 7293.

Den ble oppdaget for mer enn 200 år siden, men nå er den altså målt og veid av James Webb-teleskopet. 

Som en utsmurt malingsflekk

Ifølge ESA vil en slik planetarisk tåke vare i rundt 20.000 år, før den sprer seg og forsvinner ut i rommet mellom stjernene. Dette er lenge for oss, men 20.000 år er ganske puslete sammenlignet med både skalaer og tidslinjer i rommet. 

Til sammenlignig er jorda godt over 4,5 milliarder år gammel. 

På teleskopets hjemmesider beskriver forskere tåken nesten som en utsmurt malingsflekk. 

Men etter nærmere undersøkelser, beskriver de flere jetstrømmer som kan identifiseres. Det er altså mange elliptiske ringer rundt det sentrale punktet som har strømmet ut i forskjellige vinkler. 

Og i midten gjemmer det seg noe uventet. 

Et annet eksempel på en planetarisk tåke, sett av Webb. Denne kalles den sørlige ringtåken.

Det er annerledes enn i vårt solsystem: Astronomene tror det kan være minst to stjerner i midten av denne tåken. Den ene stjernen har begynt å kaste av seg all materien, og har allerede vært gjennom den røde kjempe-fasen. 

Den andre, fortsatt aktive stjernen påvirker altså gassen og prosessene som skjer inne i skyen. 

Skjebnen: En hvit dvergstjerne

Gløden i midten av skyen er restene av en svært varm kjerne. James Webb-teleskopet er bygget for å se spesielt i infrarødt lys. Derfor er disse bildene "oversatt" til å vise hvordan det framstår med synlig lys.

Det som blir igjen av stjernen som har kastet av seg all gassen, er en såkalt hvit dvergstjerne. Denne lille, ekstremt kompakte klumpen vil leve i mange, mange milliarder år mens den kjøles ned, ifølge SNL. 

Dette er altså skjebnen til vår sol og andre stjerner med lignende masse vil ha. Betydelig mer massive stjerner går en mye mer voldsom død i møte: De eksploderer i ekstreme supernovaer

 

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

Powered by Labrador CMS