Steinaldermennesker som levde på den sørlige halvkula for rundt 11.000 år siden, la kanskje merke til det:

Nærmest fra en dag til den neste vokste et nytt, kraftig lys fram på himmelen. En ny stjerne som skinte 250 ganger sterkere enn Venus. Så sterkt at den til og med var synlig på dagen.

Det steinaldermenneskene ikke visste, var at de var vitne til en supernova – den gigantiske eksplosjonen som oppstår når en veldig stor stjerne kollapser på slutten av sin levetid.

Kosmisk spøkelse

Det var en kjempestjerne i stjernebildet Vela som eksploderte.

De ytre lagene av stjernen ble slynget utover i voldsom fart, i gigantiske skyer av varm gass. Disse sjokkbølgene er fortsatt på vei utover og danner nå en stadig større boble av spindelvevaktige tråder. I dag måler boblen nesten 100 lysår på tvers.

Spøkelset etter Vela-supernovaen ligger rundt 800 lysår fra jorda og er dermed en av de nærmeste restene etter en supernova som vi kjenner til.

Og inne i denne kosmiske ånden finnes fortsatt kjernen av den opprinnelige stjernen. Den har kollapset til en nøytronstjerne – et ufattelig tett og tungt objekt.

Bare noen kilometer bred

I denne typen stjerner har gravitasjonskreftene blitt så sterke at atomene bryter sammen.

Vanligvis består atomer av en kjerne av protoner med lette elektroner susende i skyer rundt. Men mesteparten av atomet er faktisk bare tomrom.

Men når gravitasjonskreftene blir for sterke, kollapser atomene. Elektronene faller ned i kjernen, og tomrommet blir borte. Det betyr at du får en veldig liten, men helt utrolig tung stjerne.

I Vela-nøytronstjernen er like mye masse som finnes i vår egen sol, skviset sammen i en kule som ikke er større enn noen kilometer på tvers. Den spinner rundt seg selv i et vanvittig tempo.

Fyrtårn i verdensrommet

Denne nøytronstjernen kalles i dag for Vela-pulsaren. Det er fordi den sender ut svært regelmessige pulser av stråling.

Forskerne tror pulsarer er nøytronstjerner som sender ut kraftige, kontinuerlige stråler fra begge magnetiske poler. Men siden de roterer, vil vi oppfatte strålene som pulser, eller blink – akkurat som blinkene fra den roterende lampen i et fyr.

Vela-pulsaren snurrer rundt seg selv svimlende elleve ganger i sekundet. Dermed pulserer den også i dette tempoet.

Kilder:

NOIR-lab: Ghostly Stellar Tendrils Captured in Largest DECam Image Ever Released 

NASA: The Pencil Nebula: Remnants of an Exploded Star (NGC 2736) 

SNL: Pulsar 

SNL: Supernova 

LES OGSÅ

Hvor mange av stjernene du ser på himmelen, har spist planeter?

Det kan finnes noe veldig overraskende inne i den bittelille månen Mimas