Slaget på Jylland er et av de største i jernalderen som vi har konkrete bevis for. 

Og bevis finnes i mengder.

Totalt er det gravd fram over 15.000 gjenstander etter hæren som tapte slaget. 

En hær som kan ha kommet med over 50 skip fra Norge.

Fortsatt ligger trolig minst 20.000 gjenstander under bakken.

De eldste runene vi kjenner, sto på våpnene deres

Skandinavia ble aldri erobret av romerne.

Men i dag vet arkeologer at Norge var mye nærmere knyttet til Romerriket enn det vi tidligere forestilte oss.

Romerske sverd, skjold, spyd, lanser, belter, kniver, utstyr til hester og mange personlige ting er blitt funnet i en myr på Øst-Jylland.

Særegne kammer, laget av reindyrhorn og elghorn, får noen forskere til å mene at den store hæren kan ha kommet over havet fra Norge. I samme retning peker soldatenes typiske norske ildstål – en slags «lightere» fra 2.000 år tilbake.

På noen av gjenstandene står det runer. Dette er noen av de aller eldste runene vi kjenner til.

Antakelig forteller de oss navnet på eieren. Soldatene hadde navn som Lagutewaz (Sjømann), Gaups, Nithijo og Swarta (Svarten). 

Cirka år 180 ble noe dramatisk forandret

Dagfinn Skre er professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo og har de siste årene bodd i Danmark. Han er ekspert på Norge og Skandinavia i romertiden.

Skre konkluderer i en ny bok med at noe forandret seg dramatisk i Norge cirka år 180.

Fra om lag år 160 og framover behøvde nemlig de romerske keiserne store forsterkningen av germanske leiesoldater – auxiliaries – for å klare å forsvare imperiets nordlige yttergrense langs Donau.

Fra Sør-Skandinavia strømmet menn i tusentalls nedover på kontinentet for å tjene en romersk årslønn – et stipendium. Holdt de det gående som soldater i 25 år, ventet i tillegg en stor premium. Soldatene som kom nordfra, var overraskende godt organisert.

Da krigingen var slutt, dro soldatene hjem igjen.

Disse hjemvendte krigerne forandret samfunnet i Norge helt grunnleggende, mener Dagfinn Skre.

Sporene kan vi følge helt opp i vikingtiden – 600 til 800 år senere. Både da og faktisk helt inn i den norske middelalderen tusen år senere, så fortsatte nordmenn å reise sørover som leiesoldater. I vikingtiden og den norske middelalderen solgte de krigerkunstene sine til romernes etterkommere i Østromerriket, Bysants.

Var de leiesoldater på vei sørover?

Enda mye mer våpen og annet krigerutstyr – kanskje 20.000 gjenstander til – kan altså ligge gjemt i myrlandskapet i Illerup Ådal, utenfor den lille danske byen Silkeborg på Jylland.

Alt den tapende hæren hadde med seg til slaget, som Dagfinn Skre tidfester til omkring år 205 – inkludert romerske mynter og andre verdisaker – kastet de lokale seierherrene i et lite tjern. Som offer og takk til gudene for seieren.

Dette tjernet ble i århundrene etterpå til en myr.

– Hæren var antakelig på rundt 1.000 mann. Alle sverdene og myntene de hadde med seg, var romerske, forteller Dagfinn Skre til forskning.no.

– Mye tyder på at de var på vei sørover for å tjenestegjøre som leiesoldater for romerne, mener han.

Skre sin oppfatning bygger delvis på funnene og teoriene til den danske arkeologen Jørgen Ilkjær. Han ledet mye av arbeidet med utgravingen i Illerup Ådal. Ilkjær var også den første til å peke på Norge som mulig opphavssted for den tapende hæren.

Andre forskere tror dette er feil. Det kommer vi tilbake til.

Norske «lorder» kan ha organisert hæren

Dagfinn Skre ser for seg at norske «lorder» kan ha organisert og utrustet hæren for tjeneste i Romerriket. Vi hadde ennå ingen kongeriker i Norge på denne tiden.

– Omkring år 180 skjer så det tydelige bruddet i samfunnene i Skandinavia.

– Fra denne tiden finner vi krigergraver og store gravhauger med våpen. 

– Det blir reist nye, store hall-bygninger. Det blir også produsert mye mer jern i Norge.

Handelen langs Norvegr – kystleden fra Rogaland og langt opp i Nord-Norge – skyter fart. Mye av handelen kan ha vært med pelsverk kjøpt fra samer.

Akkurat som det kom varer fra Kina og India til Roma, så kan romerne ha fått skinn, ull og slaver fra våre områder i Nord-Europa.

Finner romerske denarii i Norge

Entusiaster som søker med metalldetektorer, har de siste årene funnet stadig flere romerske mynter – denarii – i Norge og Danmark.

Særlig mynter fra årene 180 til 200 har vist seg å ha en sammensetning der de tilsvarer lønnsutbetalingen til en soldat i en romersk hær.

– Det er også funnet hundrevis av sverd, laget av dyktige romerske smeder, i Skandinavia fra denne tiden.

Når arkeologer har sett nærmere på funn gjort i norske krigergraver fra de første hundreårene av vår tidsregning, finner de ikke sjelden at den døde delvis er utrustet som en soldat i en romersk enhet.

Et militarisert Norge

Dagfinn Skre har i sin nye bok samlet kunnskapen vi har om siste del av romertiden i Skandinavia.

Han setter fram en teori om at små grupper av elitekrigere satte i gang med fullstendig å endre lokalsamfunn i Norge på denne tiden.

Det reises store haller i Norge av treverk – inspirert av tilsvarende romerske byggverk, kalt basilikaer. Slike basilikaer har nordmennene ganske sikkert vært innom i militærleirene i Romerrikets nordlige provinser. Men noen kan også ha vært enda mye lenger av gårde. Leiesoldater fra nord tjenestegjorde så langt sør som i den romerske provinsen Egypt.

– Rundt år 200 kan dagens Norge ha bestått av mange mindre samfunn, preget av sterk militarisering, sier Skre.

– Dette var samfunn der mange menn kan ha hatt en identitet som krigere.

Skandinavia var ikke periferi

Både Dagfinn Skre og flere andre arkeologer er opptatt av å ta et oppgjør med forestillingen om at Norge for snart 2.000 år siden var en periferi i det romerske Europa.

– I Norge har vi flere romerske funn enn i mange andre deler av datidens Germania, et område romerne gjerne også kalte Barbaricum. 

– Mange her hadde trolig tett kontakt med Romerriket.

De mange bygdeborgene i Norge fra denne tiden vitner om konfliktnivået. De kan ha blitt reist som beskyttelse mot slavehandlere. Først på 400-tallet får vi en ny tid med større kongedømmer, som bidrar til at folk oftere får oppleve fred.

Samtidig er romertiden en tid da det strømmer store rikdommer hit sørfra. 

Våpnene ble rituelt ødelagt

De første spektakulære funnene etter den store tapende hæren på Jylland ble gjort allerede på slutten av 1950-tallet.

Våpnene, hvor mye altså bærer preg av kontakten med Romerriket, er blitt rituelt ødelagt. Deretter ble de kastet ut i en liten innsjø. Den ble etter hvert til en myr med gode bevaringsforhold.

Mange av de 15.000 gjenstandene fra Jylland holder høy kvalitet. Mye virker standardisert for en større militær styrke. Om lag 300 nesten helt like belter er funnet.

Sverdene viser helt klare forbindelser til romerske verksteder.

Dette peker ifølge Skre mot en mer organisert og profesjonell militær styrke enn forskerne tidligere trodde fantes i Skandinavia for så lenge siden, i første del av jernalderen.

Et katastrofalt nederlag

Det er særlig de personlige gjenstandene soldatene hadde – som kammer og ildstål – forskere som Jørgen Ilkjær og Dagfinn Skre mener at peker i retning av Norge.

Slike ting så nemlig ulike ut avhengig av hvor i Norden folk kom fra.

Det er mengden med gjenstander som får forskere til å anslå at hæren kan ha bestått av rundt tusen mann.

Kom alle disse soldatene fra Norge, må de ha blitt fraktet over til Danmark i det Skre tror må ha vært minst 50 skip.

Behøvde tusen kilo korn hver dag

Fra Øst-Jylland var det 65 mil – kanskje rundt 30 dager å marsjere for soldatene – til de romerske forsvarslinjene – limes – langs Rhinen.

Kanskje var det ikke meningen å havne i et slag med jyder.

Men en så stor hær på vei sørover, trengte store forsyninger. Antakelig over tusen kilo med korn – hver eneste dag, ifølge Skre. Hæren må nødvendigvis ha drevet med plyndring for å skaffe seg alle denne maten, mener han.

Det er ikke tilfeldig at det tidlige germanske verbet for å plyndre – harjon – kommer av ordet harja, som betyr «hær».

Da jydene så skipene komme inn mot kysten, tente de antagelig vardene sine og samlet hæren. Antakelig klarte de å samle en enda mektigere styrke.

Nederlaget må ha vært en katastrofe for soldatene som kanskje var fra Norge – og for samfunnene de kom fra.

Norge var et stammesamfunn

Det landområdet vi i dag kaller Norge, var rundt år 200 ikke delt opp i landområder. 

Det var organisert i stammer. 

Som raumar (Romerike), egdir (Agder), hardar (Hordaland), rygir (Rogaland) og finnar lengst i nord.

Det kan også vært forbund av stammer. Disse var igjen knyttet sammen av personlige allianser, inngått mellom stammenes ledere.

60 prosent ligger fortsatt i myra

Illerup-Ådal funnet ble først gjort i mai 1950. Utgravingene startet på 1950-tallet. 

Så fortsatte de på 1970- og 1980-tallet. Da fikk man for første gang en fornemmelse av hvor utrolig stort dette funnet kom til å bli.

Mye er hentet opp. Men antakelig ligger altså fortsatt rundt 60 prosent av funnet igjen i deler av myra som ennå ikke er utgravd.

Illerup Ådal-funnet er unikt fordi det er så stort. Men det er ikke enestående. Det er gjort innpå 50 lignende funn i myrer i Skandinavia. Flest på Øst-Jylland i Danmark. Ennå ingen i Norge.

Krigsbytteofringer kaller arkeologer disse funnene.

Strontium-analyse av hestene

Ingen rester etter mennesker er funnet i myra i Illerup Ådal på Jylland.

Hadde man funnet skjelettrester, så ville det i dag ha vært mulig å bruke strontium-analyse for å kunne si noe om hvor soldatene i hæren kom fra. Eller mer presist: Med en viss grad av sikkerhet kunnet utelukke områder de ikke kom fra.

Men det er funnet skjeletter og tenner etter fire hester.

Strontium-analyse av hestene viser så langt at de hadde ulik geografisk opprinnelse. Ikke noe peker klart mot Norge. Strontium-analysene sladrer heller om dagens Danmark, Skåne i Sør-Sverige eller muligens Nord-Tyskland.

Men hestene kan ha blitt både handlet, byttet eller tatt som krigsbytte av hærmennene før slaget, påpeker noen.

– Dette vurderer jeg ikke som sannsynlig, sier den danske forskeren Andres Minos Dobat ved arkeologisk avdeling på Aarhus Universitet, til forskning.no.

I en studie Dobat og kolleger har gjort på nettopp disse hestene, så argumenterer de for at hestene er blitt brukt i kamp.

– Dette var spesialiserte hester, og de ble ridd med høyt spesialisert utstyr. Utstyr til kamp. 

– Slike hester handler eller plyndrer man ikke bare med seg sånn i forbifarten. Så når strontiumverdiene i hestene gjør en norsk opprinnelse mindre sannsynlig, så har det implikasjoner for hele hærens opprinnelse, sier Andres Minos Dobat til forskning.no.

– Teorien om Norge var særlig en tolkning av funnene som Jørgen Ilkjær gjorde. Når vi kikker på dette i dag, så virker Norge-teorien hans mindre sannsynlig, mener arkeologen ved Aarhus Universitet.

Hærføreren fra Karmøy

Frans-Arne Stylegar er også arkeolog og har kartlagt krigergraver i Norge fra romertiden.

– Jørgen Ilkjærs viktigste poeng har vel vært at mange av kammene som ble funnet etter soldatene, var laget av elghorn og kunne peke mot Norge.

– Selv tenker jeg på den rike gravhaugen ved Avaldsnes kirke på Karmøy, kalt Flagghaugen. Den er fra første halvdel på 200-tallet og hadde eksklusive våpen og andre gjenstander som kan peke i retning av en mann lik hærføreren fra Illerup Ådal.

Det som gjerne omtales som Avaldsnesfunnet, er ansett for å være Norges rikeste gravhaug-funn fra romertiden. Det er også en av de rikeste gravene i hele Nord-Europa fra denne tiden.

I graven lå det en mann fullt utrustet med våpen. 

Rundt ham lå det flere gjenstander som vitner om kontakten med Romerriket. Ved siden av ham var det også en halsring i rent gull som veide 590 gram.

En helt spesiell tid

Stylegar trekker også fram at Illerup Ådal-hæren åpenbart var godt organisert og må ha hatt noe med Romerriket å gjøre.

– Selv er jeg ekstra fascinert over funnet av en sarmatisk amulett i bronse, som en av soldatene bar med seg. Da jeg nevnte dette for en ungarsk forsker-kollega, så mente han at dette måtte være det eneste funnet av en slik amulett utenfor Ungarn.

– Jeg tenker at dette forteller oss noe om hvordan hele det europeiske kontinentet under siste del av romertiden var en smeltegryte av dimensjoner.

– Ting skjedde raskt og endret seg veldig fort. Mennesker flyttet seg over store avstander. Ideer beveget seg nesten enda raskere.

Kilder og referanser:

Dagfinn Skre: «The northern routes to kingship. A history of Scandinavia AD 180-550», bok utgitt på Routledge, 2025

Jørgen Ilkjær: «Illerup Ådal – et arkæologisk tryllespejl» (2000). Norsk utgave «Den første Norgeshistorien: Illerupfunnet, ny innsikt i skandinavisk romertid» (2001), Kulturhistorisk forlag.

Pressemelding fra Kulturhistorisk museum: «Er dette Nordens eldste kongesete?», 27. januar 2025

Andres S. Dobat m. fl: «The four horses of an Iron Age apocalypse: War-horses from the third-century weapon sacrifice at Illerup Aadal (Denmark)», Antiquity, 2014

LES OGSÅ

Var den første kongen i Norge fra Hokksund?

Terje fant gull – i fylket som er på metalldetektor-toppen

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev