Bygninger som Parthenon og Colosseum, som ble satt opp for nesten 2.000 år siden, står fortsatt. Samtidig ser mange moderne betongbygninger ut til å vare i bare én menneskealder, hvis de er bygget ordentlig.

Nå gir en ny studie, publisert i tidsskriftet Nature Communications, innblikk i en mulig forklaring.

Forskerne har nemlig undersøkt en helt uvanlig godt bevart romersk byggeplass i Pompeii. Her var romerske håndverkere i ferd med å lage sin berømte betong da vulkanen Vesuv fikk utbrudd i år 79 og dekket byen med et tykt lag aske.

– Studien er spesielt interessant fordi arkeologer veldig sjelden finner romerske byggeplasser der både verktøy, råmaterialer og tydelige spor av selve arbeidsprosessen er bevart, forteller Per Goltermann.

Han er professor og forsker på betong og byggematerialer ved Danmarks Tekniske Universitet. Goltermann har lest studien for den danske forskningsavisen Videnskab.dk.

Ble ikke betongen lagd slik vi har trodd?

Mye av vår kunnskap om romersk byggeteknikk kommer fra skriftlige kilder, ikke fra arkeologiske funn. Blant de viktigste er verkene til de romerske ingeniørene og arkitektene Vitruv og Plinius den eldre.

Særlig Vitruvs grunnbok om romersk arkitektur, byplanlegging og ingeniørkunst har i århundrer vært obligatorisk å lese for fagfolk, og den leses fortsatt i dag. Her beskriver han hvordan romerne lagde betong.

Men sporene fra byggeplassen i Pompeii antyder at romerne kan ha jobbet annerledes enn Vitruv beskrev. Den nye studien utfordrer dermed forståelsen av hvordan romersk betong faktisk ble til.

Ble gjort i en annen rekkefølge

Og her blir det litt teknisk.

Ifølge Vitruv lagde romerne betong ved først å varme opp kalkstein i ovner. Det ga såkalt brent kalk, som deretter ble blandet med vann, slik at det ble til lesket kalk.

Den leskede kalken ble deretter blandet med vulkansk aske, såkalt pozzolan. Blandingen ble lagt i lag i treformer, slik at betongen fikk riktig form. I hvert lag ble det lagt biter av for eksempel knuste steiner eller keramikk, noe som minsket risikoen for at betongen skulle sprekke.

Men rekkefølgen i blandingen ser ut til å ha vært annerledes i Pompeii.

Ifølge den nye studien ble kalk først blandet med vulkansk aske og andre tørre materialer. Vannet tilsatte de først etterpå, og det satte i gang en kjemisk reaksjon der det oppsto varme, skriver forskerne.

Under herdingen ble noe av kalken fanget som små, hvite klumper i betongen.

Hvis det senere oppsto sprekker og vann trengte inn, kunne kalken løse seg opp igjen og bevege seg inn i sprekkene, der den litt etter litt lukket dem. Det ga betongen en slags selvreparerende evne.

Tok ikke nødvendigvis feil

Betyr funnet i Pompeii at den romerske læremesteren tok feil?

Ikke nødvendigvis, mener Per Goltermann.

Romerriket var enormt, og byggmestere i ulike områder brukte helt forskjellige råmaterialer, forklarer han. Dermed kan de ha hatt ulike betongoppskrifter.

– I Pompeii lå vulkansk aske rett i bakgården, mens man andre steder måtte jobbe med helt andre grunnmaterialer. Og det er stor forskjell på hva man kan bygge, og hvordan man må bygge, avhengig av hvilke materialer man har til rådighet, sier han.

Vitruvs rekkefølge kan altså ha vært mer logisk for romerne som skulle bygge murer og hus for eksempel i Storbritannia, der det var andre råmaterialer enn i Sør-Italia.

Betong til forskjellig bruk

– Vitruv var en veldig grundig mann, så hvis han skriver at de blandet det vått først, har det nok vært noen fordeler ved det, sier Goltermann, som legger til at også han har Vitruvs bok liggende.

– En årsak kan være at romerne ikke hadde de samme nøyaktige måleinstrumentene som vi har i dag. Så ved å blande brent kalk og vann først, kunne man kanskje sikre seg helt riktig konsistens før man gikk videre. Men det er det vanskelig å vite med sikkerhet.

I tillegg kunne oppskriften variere ut fra hva betongen skulle brukes til.

– For eksempel brukte romerne flere forskjellige typer betong da de bygde akveduktene sine, forklarer professoren.

– Den innerste betongen, som var i direkte kontakt med vannet, var veldig tett og fin, slik at vannet ikke kunne trenge ut.

– Ytterst var betongen grovere og mer massiv. Det kan jo hende at de ulike betongtypene hadde forskjellige framgangsmåter, sier han.

De beste byggverkene står igjen

Og så til spørsmålet: Var romersk betong egentlig bedre enn den vi lager i dag?

Ikke ifølge Per Goltermann.

De romerske bygningene vi fortsatt kan se i dag, er jo de som var best bygget, forklarer han. Alle de dårlig bygde bygningene har for lengst rast sammen.

– Så når vi ser på Colosseum og akveduktene, ser vi på de aller beste eksemplene, sier professoren.

Han peker også på at det sjelden er selve betongen som er problemet i moderne bygging.

– Betong som materiale holder generelt veldig godt. Utfordringen i dag er ofte stålet vi legger inn i betongen. Når stål ruster, utvider det seg, og da oppstår det sprekker som kan føre til skader, forklarer han.

Andre ting spiller også inn.

– For eksempel er byggeprosessene veldig korte i dag. Og når man bygger nye hus i dag, gjør man det ut fra at de bare skal vare i minst 50 år. De store romerske konstruksjonene var derimot bygget med en forventning om at de skulle holde veldig lenge, sier Goltermann.

Kilde:

Vaserman, E., Weaver, J.C., Hayhow, C. et al. An unfinished Pompeian construction site reveals ancient Roman building technology. Nat Commun 16, 10847 (2025). https://doi.org/10.1038/s41467-025-66634-7

LES OGSÅ

Romerne bygget hundrevis av fort i ørkenen i Syria, Irak og Jordan. Nå er de funnet igjen på gamle spionbilder

Romersk betong kan ha selvreparerende evner

Opptatt av arkeologi og historie?

Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.

Meld meg på nyhetsbrev