Tøffere rammer i arbeidslivet
-Det er økt grad av frihet og selvutfoldelse for de fleste, men samtidig møter de strammere rammer. De blir fulgt nøyere med på av sjefen, møter økte krav til inntjening, må forholde seg til flere omstillinger, og klienter og kunder er blitt mer krevende, sier Fredrik Engelstad.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Dette er noen av funnene i den nye boka til Makt og demokratiutredningen: Makt og demokrati i arbeidslivet. Det nærmer seg sluttkonferansen for utredningen og denne boka oppsummerer forskningsresultater fra de siste årene på arbeidslivsfronten. Forfatterne er Fredrik Engelstad, Inger Marie Hagen, Aagoth Elise Storvik og Jørgen Svalund.
Mer harmoni
Konfliktnivået på arbeidsplassen er generelt lavt og har vært synkende de siste åra.
- Dette henger for det første sammen med den enkeltes økte innflytelse i arbeidet, men ser også ut til å henge sammen med konjunkturene. Arbeidslivet har blitt mer harmonisk i perioden fra 1989 til i dag, spesielt etter 1993, sier Jørgen Svalund, som under arbeidet med boka jobbet på Institutt for samfunnsforskning (ISF). Han legger til at boka gir et generelt bilde, og at det innen enkeltbransjer kan ha vært forskjellige erfaringer.
En mindre andel sliter
Selv om de fleste trives i arbeidet, oppgir to prosent at de opplever gjentatt grov trakassering fra kollegaer og ledere på jobben.
- Det er en liten andel, men gjelder likevel drøyt 40 000 mennesker, sier Fredrik Engelstad, som leder ISF og er medlem av Makt- og demokratiutredningens forskergruppe.
Jørgen Svalund legger til at rundt seks prosent opplever vold eller trusler om vold hver måned. Dette gjelder i størst grad offentlig ansatte som er i kontakt med klienter gjennom jobb i for eksempel skole, psykiatrien, fengselsvesenet eller som politi.
I tillegg oppgir hele 27 prosent at de er nedfor eller ille til mote på grunn av kritikk en eller flere ganger i måneden.
- Med økt kompetanse har den enkelte også fått økt ansvar. Det er ikke alltid like stas. Når noe går galt, faller ansvaret i større grad på den enkelte ansatte, sier Svalund.
Folk som jobber med team- og prosjektarbeid er mer stressa og mindre fornøyde enn andre. Ansatte i offentlig sektor føler at de har mindre innflytelse, er mer misfornøyde og har mer konflikter enn privat sektor. Det siste antar Svalund skyldes at endringene i offentlig sektor de siste årene har vært store og kommet relativt brått på.
Tør ikke ansette innvandrere
Endringene i arbeidslivet preges spesielt av at arbeidstakernes kompetanse har fått økt betydning. Dette gir de dyktigste økt forhandlingsmakt overfor bedriften både når det gjelder arbeidsforhold og lønn. Generelt har utviklingen gått mot mindre lønnsforskjeller over de siste 20 åra, men denne utviklingen har snudd siden slutten av 1990-tallet.
Det har skjedd en utjevning mellom kvinner og menn på mange områder, selv om det er et stykke igjen til full likhet. Direkte lønnsdiskriminering er så godt som forsvunnet. Forskjellene mellom menn og kvinners lønn skyldes at de jobber i forskjellige sektorer og at kvinnene starter lavere i stillingsstrukturen enn sine mannlige kollegaer. Når de først er innenfor ser det ut til at forskjellene i forfremmelse og lønnsvekst er relativt beskjedne.
Lønnsforskjellene mellom innvandrere og innfødte er til gjengjeld større i Norge enn i andre land, spesielt sammenliknet med USA. Etnisk diskriminering og språkbarrierene spiller en rolle. I tillegg gjør reguleringer det vanskelig å få godkjent kompetanse fra andre land og det sterke oppsigelsesvernet gjør at arbeidsgiverne oppfatter det som mer risikopreget å ansette nye medarbeidere og dermed holder seg til det velkjente.
Stabilt organisasjonsnivå
- Organisasjonsnivået er faktisk forbausende stabilt, sett i forhold til økningen i arbeidsstyrken. Rundt 50-60 prosent er fagorganisert og det er like mange som før. Unntaket var under IT-boblen, men ellers ligger medlemstallene jevnt. Forskjellene ligger på hvor de melder seg inn. LO har redusert sin andel av arbeidstakerne fra rundt 40 prosent til cirka 27. Dermed er også konstellasjonene endret, sier Engelstad.
En konsekvens av denne endringen er blant annet økte lønnsforskjeller og fragmentering. Fagforeningene har ikke nødvendigvis fått mindre makt, men om fagbevegelsen opptrer mindre enhetlig får den mindre mulighet til å påvirke helheten.
Annonse
Viktige beslutninger flyttes
- Norske arbeidstakere er jevnt over fornøyde med den innflytelsen de har på sin egen arbeidssituasjon, men mulighetene til å påvirke rammene for arbeidet har blitt mindre, sier forsker ved Fafo, Inger Marie Hagen.
- Årsakene er mange: De store og avgjørende beslutningene, som out-sourcing, nedleggelse eller nye produksjonsmetoder, tas på nivåer i virksomhetene hvor de ansatte og deres organisasjoner har fått mindre innflytese.
Dette skyldes ikke bare større enheter og økt internasjonalisering, men også de nye organisasjonsidealene. Ansvar, ikke innflytelse er et viktig stikkord her. Den enkelte får, gjennom ansvar for egne oppgaver og egen måloppnåelse, større innflytelse på hvordan arbeidet skal gjøres, men ikke på hvilke mål som skal settes, hvilke tidsfrister som gjelder eller ressursfordelingen i organisasjonen. Økt innflytelse på eget arbeid henger også sammen med type arbeid. Økt utdanning og mer vekt på kunnskapsarbeid er viktig her.
Representasjon fra de ansatte og deres organisasjoner har økt noe i perioden, samtidig pekes det på at dagsorden i disse organene har endret seg og at viktige beslutninger løftes ut. Det ideologiske grunnlaget for bedriftsdemokratiet har dessuten endret seg:
- Tidligere sto arbeidstakerens demokratiske rettigheter i sentrum, nå er ansattes innflytelse i stor grad redusert til produktivitetstiltak og konkurransefortrinn. Engasjement til bedriftens beste, ikke rettigheter som arbeidstaker er et gjennomgående stikkord, sier Hagen.
Ikke gisler
I boka slås det også tilbake mot de som hevder at de ansattes styrerepresentanter er gisler i bedriftsstyrene. Det stemmer ikke. Resultatene viser at de ansattes representanter spiller en viktig rolle i styret og møtes med respekt av de ordinære representantene. Ansattes styrerepresentanter velges av og blant alle ansatte, men det er liten tvil om at fagforeningene spiller en viktig rolle.
I det store og hele er demokratiet i det norske arbeidslivet velfungerende sammenliknet med andre land. Ansatte i Norge har mye innflytelse, fagforeningene står sterkt og “den norske modellen” ser robust ut. Det betyr ikke at ordningene ikke er under press.
- Jeg vil oppfordre LO til å passe på bedriftsdemokratiet. Tillitsvalgte vi har snakket med er bekymret for at omorganisering skal ødelegge ordningene, avslutter Fredrik Engelstad.
