80 år siden fangene i Auschwitz ble befridd. Hvordan var det å komme hjem?
27. januar 1945 ble Auschwitz befridd av sovjetiske soldater. Fem norske fanger var blant de overlevende.
Publisert
Høsten 1944 begynte de tyske nazistene å tømme Auschwitz. De ville fjerne sporene etter masseutryddelsen. Krematoriene ble revet og 65.000 fanger ble sendt ut på dødsmarsjer til andre leire.
Da sovjetiske soldater kom til leiren 27. januar 1945, var det 7.000 fanger igjen. Fem av dem var fra Norge.
I alt 773 jøder ble sendt fra Norge til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Bare 38 overlevde. Hvordan gikk det med dem?
Kom ikke med bussen
Veien hjem til Norge var ekstra vanskelig for de norske jødene.
Da hvite Røde Kors-busser fra Sverige kom for å hente danske og norske fanger, fikk de bare tillatelse av leirledelsen å ta med politiske fanger, ikke jødiske.
Fem jødiske nordmenn i Buchenwald-leiren sto igjen da bussene dro.
«Aldri, aldri har jeg følt meg så forlatt. Er jeg ikke norsk? Jeg er født i Trondheim, har gått på norsk skole, er norsk statsborger. Hvem er jeg, hvis jeg ikke er norsk?» skrev Julius Paltiel i boka På tross av alt.
De fikk først hjelp av amerikanerne til hjemreisen. Da de kom til København, ga de et intervju til avisa Politiken. Leo Eitinger forteller om grusomhetene i Auschwitz og Buchenwald. Artikkelen kom også på trykk i norske aviser.
Helsehjelp i Sverige
Noen få jødiske fanger fra Sachenshausen kom seg med bussene.
De fikk hjelp til å skjule seg.
– Norske fanger som jobbet på skrivestua, forfalsket id-kortene. De fjernet bokstaven J. Derfor kom de om bord i bussen, sier forsker Anette Homlong Storeide ved HL-senteret og Falstadsenteret
De frigitte fangene ble fraktet til Sverige, der de fikk helsehjelp.
– I alle fall for de fysiske skadene. De var i dårlig forfatning. Det var overlevende som døde i Sverige før de rakk å komme hjem, sier Storeide.
Mange håpet på å komme hjem til Norge til 17. mai.
– De så i avisene hva som foregikk i Norge, all fredsgleden. Men de fleste fikk ikke reise hjem før noen uker etterpå.
Den vanskelige hjemkomsten
– De hadde veldig forskjellige opplevelser i fangenskap. Det kom an på hvor de ble sendt, hva de opplevde selv og hva de så skjedde med andre, sier Storeide.
– Slik var det også med hjemkomsten og tiden etterpå.
Noen mistet hele familien og kom alene tilbake. Andre møtte igjen familiemedlemmer som hadde flyktet til Sverige.
De kom hjem til tomme hus og leiligheter eller som var okkupert av NS-folk.
– Alt de jødiske familiene eide, var beslaglagt eller solgt, sier Storeide.
Tok alt
I 1942 hadde ministerpresiden Vidkun Quisling vedtatt en lov om at alle verdier som tilhørte jødiske familier skulle beslaglegges av staten.
Statlige og kommunale kontorer, banker, forsikringsselskaper, auksjonshus og mange andre var med på å konfiskere pengene, boligene og eiendelene. Historikeren Synne Corell kaller det økonomisk likvidasjon.
Norske myndigheter hjalp dem ikke med å få det tilbake, ifølge Storeide.
Da de overlevende kom hjem, måtte de selv håndtere de praktiske problemene. Det gjaldt også de rundt 1.300 jødene som kom hjem fra Sverige.
Møbler og sokker forsvant
Inventaret til jødiske familier hadde havnet hos NS-medlemmer.
– Ingenting var for lite. Listene over beslag viser at de tok alt fra møbler til sokker til barnas ting, sier Storeide.
De overlevende måtte først spore opp hvor ting var havnet, deretter dra og banke på døra til NS-familien og be om å få det tilbake.
– Det kan ha vært lettere å få tilbake tingene fra NS-folk som hadde blitt arrestert for landssvik. Noen fikk tilbake mye, andre litt, mens for andre var det ikke mulig å finne ut hvor eiendelene var blitt av, sier Storeide.
Amalie Laksov flyktet til Sverige da ektemannen og hennes fire brødre ble arrestert. De døde i Auschwitz. Da hun kom hjem til Oslo, bodde en NS-familie i leiligheten. De ville først ikke flytte ut, men måtte gi seg. Mye av innboet var solgt, men noe hadde NS-familien brukt. De hadde brodert sitt eget monogram på Laksov-familiens håndklær.
– Det viser at det aldri var meningen at jødene skulle komme tilbake, sier Storeide.
Måtte krangle om arv
Arveoppgjørene etter de som ble drept i leirene, ble vanskelige.
– De etterlatte måtte krangle med forsikringsselskap og banker. De ville vite hvilken rekkefølge familiemedlemmene hadde dødd i. Det visste selvsagt ikke de overlevende, sier Storeide.
En av de overlevende, Samuel Steinmann, ville begynne å studere. Fordi han ble deportert og satt i fangenskap, ble han ikke ferdig med videregående skole.
– Han fikk beskjed om at karakterene hans ikke var tilstrekkelige til å bli godkjent som artium. Det var et tungt slag, forteller Storeide.
Andre forsto ikke
De overlevende skulle også bearbeide erfaringene sine fra leirene.
– Traumene og sorgen over de døde, kom på toppen av de praktiske utfordringene.
Dessuten forsvant ikke antisemittismen med de tyske okkupantene.
– De kjente seg som nordmenn, men de følte at ikke alle andre nordmenn så på dem som norske, sier Storeide.
Hun mener at bildene av fanger som ble tatt imot på togstasjonen av glade mennesker med norske flagg, ikke nødvendigvis stemmer for alle fangene.
Vanskelig å snakke om opplevelsene
– De var glade for å komme hjem, men folk hjemme i Norge forsto ikke hva de hadde opplevd, særlig ikke hva som hadde rammet de jødiske fangene. De forsto ikke hvor omfattende tilintetgjøringen hadde vært.
Ingen sto klare med et skikkelig hjelpeapparat.
– Noen av fangene i konsentrasjonsleirene fikk skattekrav fra norske skattemyndigheter fordi de hadde jobbet i utlandet, forteller Storeide.
De måtte også slite for å få krigsinvalidpensjon. Post-traumatisk stress kom ikke som diagnose før rundt 1980.
Herman Sachnowitz skriver 30 år etter krigen i boka Det angår også deg:
«Kanskje sovner jeg fort og lett for en gangs skyld. Det er lenge siden sist. Jeg synker tilbake og lukker øynene. Bak øyelokkene venter Rakers, capoene, en hær av SS-menn, og jeg slåss mot dem alle, med redselens blinde raseri, time etter time, til jeg står opp om morgenen, syk i sinne og trett til døde »
Mange snakket ikke om erfaringene sine.
Alene eller sammen
– Det kan hende de snakket med hverandre. Jeg tror det var stor forskjell på de som hadde vært i fangenskap sammen med folk de kjente og de som opplevde alt alene.
I Sachsenhausen fikk de norske fangene etter hvert bo i samme brakke. Og de fikk pakker fra Røde Kors.
- Det ga en annen form for sikkerhet å bo sammen med andre man følte seg trygg på og snakket samme språk med, sier Storeide.
Ifølge den tyske historikeren Falk Pingel var det også forskjell på de som hadde gjort motstandsarbeid og visste hvorfor de ble arrestert, og jødene som ble tatt fordi de skulle utslettes som folk.
– Det virker som det var en stor taushet etter krigen, kanskje spesielt overfor barna. Foreldrene ville ikke belemre dem med de forferdelige historiene, sier hun.
Altomfattende tap
Først etter 20 år begynner de overlevende å snakke – både i bøker, i skolen og til forskere.
Storeide har selv intervjuet flere av dem.
– For jødene fikk aksjonene mot dem enorme konsekvenser.
Noen fikk god hjelp av venner. Noen møtte forståelsesfulle byråkrater, andre ikke. Noen ble tatt godt imot på hjemstedet sitt.
Men synagogene var skadet, familier utslettet. Tapet var enormt og altomfattende.
– Erfaringen skilte seg markant fra hva folk flest hadde vært gjennom i krigen, sier Storeide.
Hun mener at det norske samfunnet fortsatt ikke har gjort opp for seg.
– Banker nekter fortsatt å åpne arkiver om beslaglagte kontoer. Museene har ikke tatt et oppgjør med beslaglagt kunst, her er fremdeles mye uklart. I tillegg stiger antisemittismen.
– Jeg tenker at vi ikke har gjort nok for at jødiske nordmenn skal føle seg som fullverdige borgere, sier Storeide.
– Fremdeles er det slik at man ofte snakker om «norske jøder» og «nordmenn» som om det er to forskjellige kategorier.
Referanser:
Ingar Holm: Overleverne. Gyldendal 2024
Synne Corell: Likvidasjonen. Gyldendal 2021
Nettsidene til Memorial and Museum Auschwitz-Birkenau
Snublesteiner på drepte og overlevende.
LES OGSÅ
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
