I tillegg ville hun gi fra seg noe av sitt tidligste manuskriptmateriale, skrevet i løpet av noen kalde krigsmåneder på hytta Solebu ved Eggedal.

Forskningsbibliotekar Rebecca Boxler Ødegaard tok imot materialet da det kom til Nasjonalbiblioteket.

Skjørt papir

Manuskriptene var pakket inn i to konvolutter. 

Den ene konvolutten inneholdt originalmanuskriptet til Haslunds første barnefortellinger, samlet under tittelen Solebubarna. På den andre hadde Haslund notert: 1. håndskrevne manus til ‘Også vi’ 1945. Gravd ned på Norgesglass nedenfor hytta i Eggedal vintervåren 1945.

– Jeg husker hvordan jeg forsiktig dro to sammenrullete manuskriptbunter ut av konvolutten. Hvordan jeg forgjeves prøvde å brette enkeltbladene opp igjen uten at det skjøre papiret smuldret opp, forteller Ødegaard.

Nasjonalbibliotekets konservatorer konkluderte raskt. Manuskriptene hadde det best slik de var, som sammenrullete tidskapsler fra en svunnen tid.

– Manuskriptene fra krigsårene er ikke bare Haslunds debut som forfatter. De symboliserer også en traumatisk tid i hennes liv, sier Ødegaard.

Forfatterskapet startet på hytta

Ødegaard har gått igjennom Haslunds dagboksnotater fra perioden 1938 til 1940 og 1943, brev til foreldrene fra studietiden i Tyskland i 1938, og rundt 30 brev hun skrev til ektemannen i årene 1944 og 1945. 

I tillegg har hun tatt for seg litteratur Haslund har skrevet, både skjønnlitterære tekster, delvis basert på egne erindringer, og Haslunds selvbiografiske utgivelser.

– I lys av brev og dagboksnotater er det mulig å komme nærmere svaret på hvordan og hvorfor Haslunds forfatterskap startet under oppholdet på hytta Solebu, sier Ødegaard.

Resultatene av forskningen har hun publisert i en fagfellevurdert artikkel i Norsk Arkivforum, som denne saken bygger på.

Målrettet litteraturstudent

Ebba Haslund ble født 12. august 1917 i Seattle, USA, som eneste barn til svenske Ebba Margareta Haslund og norske Frantz Philip Haslund.

Oppveksten var preget av flytting og utenlandsopphold. 

I årene før krigen studerte Haslund litteratur i Oxford, München og Paris, før hun dro til Oslo for å ta magistergrad.

– Dansefester, venninnekvelder og lange dager på Universitetsbiblioteket bestemmer hverdagen, men drømmen om den store kjærligheten og om en karriere som forfatter går også igjen, forteller Ødegaard.

Samtidig er hun en målrettet litteraturstudent med anlegg for en forskerkarriere.

Uroen over krigstrusselen kommer fram i korte glimt i dagboknotatene, men kommer i skyggen av hennes private opplevelser. Høsten 1939 møter hun disponent og offiser Sverre Fjeld Halvorsen.

Krig og kjærlighet i 1940

– Romansen med unge Halvorsen kom like bardus på Ebba Haslund som Tysklands invasjon av Polen. Det ble en brå overgang til både krig og kjærlighet, forteller Ødegaard.

Paret forlovet seg i januar 1940. Etter invasjonen 9. april ble Halvorsen stasjonert på et ukjent sted i Nord-Norge, og etter hvert ble han tilknyttet Milorg. Samværet ble sporadisk, og savnet var stort. 

Haslund led også et stort tap da hennes fetter og nære venn gjennom oppveksten, Philip Hopstock Haslund, mistet livet i kamp 24. april.

I dagboknotatene veksler Ebba Haslund mellom fortvilelse og resignasjon. De siste notatene, fra begynnelsen av juni 1940, er stilt som korte brev til Sverre Halvorsen og er preget av nummenhet og fremmedfølelse:

«Det er ingen forbindelse med Nord-Norge, det virkelige Norge. Og alle vi her, vi er utenfor og hører ikke til lenger. Vi går omkring i gatene og fører en slags tilværelse. Men det er bare halvt. Hjertet mitt er hos deg Sverre min – i Norge.»

Ebba Haslunds dagboknotater stopper opp i juni 1940. Bortsett fra to innførsler skrevet tre år senere, i pinsen 1943, finnes det ingen dagboknotater fram til lenge etter krigen, juni 1948.

– I den lange tausheten der Haslund ikke betrodde seg til dagboken, ligger etter min mening også kimen til forfatterdebuten, at skrivingen var en måte å holde hodet over vannet på i en usikker og sårbar tid, sier Rebecca Boxler Ødegaard.

Fra ung pike til alenemor 

Ebba Haslund og Sverre Halvorsen giftet seg nyttårsaften 1940. Som den yngste i landet tok hun i februar i 1941 en magistergrad i litteratur. Bare få måneder etter kom datteren Ragnhild til verden.

I mars 1943 ble Sverre Halvorsen arrestert av okkupasjonsmakten for sin deltakelse i den militære motstandsbevegelsen Milorg. Etter et opphold på Viktoria terrasse ble han sendt til Grini. To måneder senere kom sønnen Sverre jr. til verden.

Den 19. desember 1943 ble krigen virkelig for Ebba Haslund. Selv om tobarnsmoren hadde stiftet bekjentskap med både husransakelser og tyske Gestapo, var det nå krigen skulle sette seg fast i kroppen også rent fysisk. Da eksploderte 800 tonn ammunisjon under lossing på Filipstadkaia.

– I dagboken beskriver Haslund hvordan hun så vindusglasset bule innover, før hun og barna fant seg selv liggende på gulvet i hauger av glasskår, mens sotfiller drev gjennom rommet, forteller Ødegaard.

Leiligheten på Bygdøy var forvandlet til en slagmark, alle vinduene var knust. Det var et mirakel at ingen hadde blitt alvorlig skadet.

Over 100 personer mistet livet i den såkalte Filipstad-eksplosjonen, og flere hundretalls ble skadd. Ødeleggelsene var enorme.

– For Haslund brente opplevelsen seg fast som en konstant uro for at hele Oslo kunne sprenges i luften når som helst, forteller Ødegaard.

I ettertid ble hun plaget av et voldsomt trykk på ørene og rammet av en tiltakende depresjon. I brevene til Halvorsen prøver hun å holde seg sterk og skriver lite om dette.

Mens det ennå var mulig, hadde Haslund ved hjelp av tyskkunnskapene sine ordnet bedre vilkår for sin arresterte mann. Hun skaffet seg korte besøk med barna, først på turene til Victoria terrasse og senere til Grini.

Da Sverre Halvorsen etter mye fram og tilbake ble sendt til en fangeleir i Polen, kunne ikke Haslund lenger bidra med noe helt konkret. Polen var et forholdsvis trygt sted for en norsk offiser, men den enda større fysiske distansen slet på det unge paret som knapt nok hadde rukket et vanlig familieliv etter bryllupet.

Hytta var et fristed

Hytta Solebu som familien hadde leid mange ganger før krigen, skulle tjene som et fristed etter den tunge starten på året for Ebba Haslund og barna Ragnhild og Sverre.

Våren 1944 kunne fredelige Sigdal love fravær av både bombing og tyske soldater, og ikke minst mat på bordet. Møtet med bygdesamfunnet forsterket likevel raskt en gryende følelse av utenforskap, og utover høsten og vinteren 1944/1945 er hun tydelig frustrert over avstanden mellom by og land.

Til tross for at foreldrene hennes var ofte innom og ble i flere dager, og hun hadde både barnepiker og andre voksne hjelpere, følte Haslund seg ensom.

– Til tross for en travel hverdag med to friske og livlige barn ser Ebba Haslund ut til å ha befunnet seg i et slags indre eksil, sier Ødegaard.

Vinteren 1944 endte med et sammenbrudd for Ebba Haslund og et kort, men pregende opphold på psykiatrisk post. 

Å skrive seg ut av krigen 

En natt denne Solebu-vinteren 1944/1945 mens barna sov, satte Ebba Haslund seg ned og begynte å skrive.

– Det finnes ingen spor hverken i dagboken eller i brevene til Sverre Halvorsen som vitner om hennes nattlige skriveprosess, men etter eget utsagn holdt Haslund seg våken på svartebørskaffe og hjemmeavlet røyk, forteller Ødegaard. 

– At skriving gagner mental helse i kjølvannet av traumatiske livserfaringer, er i dag allmennkunnskap. I Haslunds tilfelle kan krigsvirkeligheten på et tidspunkt ha blitt eksistensielt så truende at dagbokskriving ikke lenger strakk til, sier hun.

Nervesammenbruddet vinteren 1944 og oppholdet på psykiatrisk post hadde satt varige spor. 

Ikke før 24 år senere maktet Haslund å skrive om innleggelsen, og da bare i litterær form, i romanen Syndebukkens krets (1968). 

Først da sluttet erindringene å plage henne. 

I arbeidet med Solebubarna og fremfor alt Også vi skriver Haslund om vonde erfaringer mens hun fremdeles utsettes for dem.

– Haslund bearbeider på denne måten tiden før og på Solebu der og da og unngår muligens et større oppgjør mange år senere. Hun skriver seg ut av krigen i dobbel forstand. Virkeligheten blir håndterbar i det litterære, og det opprettes en ny mening i det antatt meningsløse, sier Ødegaard.

En måte å overleve på

Skrivingen av Solebubarna og Også vi kan på hver sin måte tolkes som en overlevelsesstrategi i en hverdag preget av fremtidsbekymringer og mørke tanker.

 At bøkene skulle bli hennes forfatterdebut, var i utgangspunktet ikke noe Ebba Haslund kunne regne med.

I sine erindringer skriver Haslund bare noen få linjer om motivasjonen til novellesamlingen Også vi.

Hun hadde blitt så oppgitt over svenske skildringer av okkupasjonstiden i Norge og bestemte seg for å skrive sine egne fortellinger om møtet med hverdagen i et «hærtatt land». Det å tåle maktesløshet, fremmedfølelse og fremtidsangst, sett fra hovedsakelig kvinnenes ståsted.

Manuskript på Norgesglass

Når en novelle var ferdigstilt, rullet Haslund bladene sammen, knyttet en hyssing rundt manuskriptet og puttet det i et Norgesglass. Så grov hun glasset ned i hagen utenfor hytteveggen.

I brevet til Sverre Halvorsen nyttårsaften 1944 kunne hun melde om husransakelser også i Sigdal. 

Angsten for at tyskerne kunne få tak i novellene, var altså ikke ubegrunnet.

Ebba Haslund fikk sin onkel Axel Hopstock Haslund til å smugle ut seks noveller i maskinskrevet avskrift og vise dem til Nasjonalforlaget. Forlaget sa ja til en utgivelse etter krigen. 

Men originalkladdene til minst seks noveller ble altså liggende nedgravd i hagen til frigjøringsdagen i mai 1945. 

To tykke manuskriptbunter, tidskapsler fra en svunnen tid og museumsgjenstander som vitner om en vond, men også produktiv tid for en ung Ebba Haslund.

I lys av de private papirene og biografiske opplysningene stiller Ødegaard seg spørsmålet om Ebba Haslund hadde gått forfatterveien, hadde ikke krigen satt livet på pause. 

Skriving ble en utvei

Hun viste anlegg for en vitenskapelig karriere, men to barn på to år, stengingen av universitetet og arrestasjonen av ektemannen i 1943 snudde livet hennes på hodet.

– På et vis tok krigen valget. Månedene på Solebu i 1944 og 1945 framstår som et eksistensielt vendepunkt i Ebba Haslunds liv. Mens hun var tvunget til å holde hodet over vannet for seg selv og sine nærmeste, ble hun konfrontert med sitt helt personlige mørke i en verden i oppløsning. Skrivingen ble hennes vei ut av en uutholdelig virkelighet. Der de private kildene stilnet, våknet det litterære språk, sier Rebecca Boxler Ødegaard.

Men skrivingen ble også en vei inn i en ny og annerledes hverdag. En hverdag der Ebba Haslund valgte å kombinere forfattergjerningen med 1950-årenes forventninger om et kvinneliv, med alt det skulle koste av innsatsvilje og mot.

Hvorfor ventet Haslund helt til tampen av livet med å gi fra seg manuskriptene? Over 60 år etter at hun hadde gravd novellene fram igjen i hagen bak Solebu?

– Jeg rakk ikke å spørre henne om det. Men døtrene har fortalt at moren aldri returnerte til hytta i skogen, sier Rebecca Boxler Ødegaard.

Referanser: 

Rebecca Boxler Ødegaard: Ebba Haslund og krigen, eller veien til et forfatterskap. Arkivarforeningen, 2022. 

Rebecca Boxler Ødegaard: Arkivet etter Ebba Haslund (1917–2009). Nasjonalbiblioteket/bokselskap.no, NB tema 13. 2022

Stor samling av dagbøker, manuskripter og brev

• Ebba Haslunds privatarkiv i Nasjonalbiblioteket måler opp mot 13 hyllemeter. Det inneholder rundt 30 dagbøker, i tillegg verkmanuskripter og sakspapirer fra et knapt århundre. Korrespondansenettverket består av flere tusen brev.
• De eldste papirene, barnetegninger og -brev, stammer fra 1920-årene, de yngste, manuskriptet til erindringsboken «Ingen frøkensport» utgitt i 2009, fra april samme år.
• Arkivet er gitt Nasjonalbiblioteket i all hovedsak av forfatteren selv, og arkivkatalogen er tilgjengelig i Nasjonalbibliotekets e-bokserie for tematiske fagressurser, NB tema.

Artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalbiblioteket

Nasjonalbiblioteket er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff. Her kan du lese mer om ordningen.