Det er meget beklagelig at Regjeringens menn ikke gjorde nødvendige tiltak for å rette på manglene i forsvaret. 

Det konkluderte Undersøkelseskommisjonen av 1945. Den ble satt ned etter krigen for å se på alt som gikk galt da Norge ble invadert 9. april 1940. 

Forsvaret er ikke i stand til å løse sine oppgaver i de mest krevende situasjonene.

Det konkluderte forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt i fjor.

Er vi i dag på samme sted som i 1940? Vi har spurt en historiker og en forsker på militær strategi i dag. 

Da: Uvilje mot å bevilge penger til forsvar

I dag for 84 år siden ble Norge invadert av en fremmed makt. Det hadde vært mange advarsler. De falt stort sett for døve ører.

Norges forsvar var svakt. Vi møtte krigen militært uforberedt, oppsummerte kommisjonen av 1945.

Mange historikere har pekt på utenriksminister Halvdan Koht som ansvarlig for Norge ble tatt på senga i 1940.

Utenrikspolitikken sto over forsvarspolitikken på den tiden. Og Koht mente at Norge kun trengte et begrenset forsvar.

– Koht var ikke oppdatert på militære forhold, men krevde likevel å bestemme over den norske forsvarspolitikken, sier Gunnar D. Hatlehol, forsker ved Stiftelsen Narviksenteret.

Utenriksministerens linje møtte ikke særlig motstand i regjeringen eller hos de andre partiene på Stortinget.

– Arbeiderpartiet var skeptisk til militæret og bevilget bare beskjedne midler til Forsvaret. Men det snudde etter hvert, sier Hatlehol til forskning.no.

De siste årene før invasjonen fikk Forsvaret bevilget mer penger, i alt 275 millioner kroner.

– Men det var for lite og for sent, sier Hatlehol.

Nå: – Har ikke ønsket å bruke penger på forsvar

Tormod Heier er professor ved Stabsskolen på Forsvarets høgskole. 

– Jeg ser hvert fall én likhet med situasjonen i Norge før okkupasjonen, sier Heier til forskning.no. 

– Det er at norske myndigheter ikke har ønsket å bruke penger på forsvar. De har heller valgt å prioritere andre samfunnsviktige formål.

Men nå skal det bli mer penger, ifølge regjeringen som i forrige uke la fram forslag til langtidsplan for forsvaret av Norge. 

– Det er et historisk løft for Forsvaret, og det innebærer at vi styrker alle forsvarsgrener, sa statsminister Jonas Gahr Støre da han la fram planen.

Da: Trodde et lite forsvar var nok

I 1938 hadde Tyskland tatt kontroll over Østerrike. De marsjerte inn i Tsjekkoslovakia og invaderte Polen i 1939. Andre verdenskrig var i gang.

Norge satset på å holde seg utenfor krigen.

– Det er egentlig ikke rart at politikerne den gangen trodde de ville klare å holde seg nøytrale. De hadde jo klart det i første verdenskrig, sier Hatlehol.

Nøytralitet krever også soldater. Og den militære beredskapen var god under første verdenskrig, ifølge historikeren. Men den lærdommen ble ikke videreført.

– Det norske forsvaret var i årene før 1940 mer en vaktstyrke, som skulle varsle og markere dersom de krigførende landene krenket norsk territorial integritet, sier Hatlehol.

– Det var ingen av de politiske partiene på Stortinget som argumenterte for å oppgradere beredskapen fra nøytralitetsvern til et troverdig invasjonsforsvar, sier han.

Det ville ha krevd større budsjetter enn politikere fra noe parti var villige til å betale for.

Nå: Har lenge ikke sett noen trussel

Tormod Heier ser flere grunner til at Forsvaret av i dag ikke har hatt tilstrekkelige bevilgninger. 

– Vi har hatt svake forsvarsministre som ikke har klart å få gjennomslag for budsjettøkning i regjeringene på 1990- og 2000-tallet. Det har heller ikke vært politisk forståelse for at det er like viktig å bruke penger på forsvar som på helse, utdanning, sosial velferd, veier, broer og tunneler, sier Heier.

Dessuten er det ikke lett å få gjennomslag for et sterkt forsvar når trusselen ikke er synlig.

– På 1990- og 2000-tallet trodde mange at Russland skulle bli som oss. Husk at i 1996 så ringte den sovjetiske presidenten, Boris Jeltsin, til generalsekretæren i Nato og lurte på medlemskap, sier Heier.

Da: Var nøytrale mot begge parter

En nøytral stat må verne seg mot alle krigende parter.

– Derfor ble britene også oppfattet som en mulig trussel, om enn ikke like stor som Tyskland, sier Hatlehol.

Den britiske statsministeren hadde flere ganger advart mot norsk nøytralitet. Han mente at Norge var truet. Forsvarsvilje og allianse var løsningen, mente han.

– Selv om Storbritannia også var en utfordring for den norske nøytraliteten, så var det en stilltiende forståelse blant norske politikere at om Norge ble trukket inn i krigen, så ville britene bli redningen, sier Hatlehol.

Selv om norske politikere stolte på Storbritannia, var de ikke villige til å legge rette for denne hjelpen.

– Det fantes ingen felles planer. Det hadde vært helt uaktuelt å la britiske styrker øve seg i Norge eller forhåndslagre materiell, sier Hatlehol.

– Og akkurat dette fraværet av planlegging og forberedelse fikk store negative følger da britene på kort varsel sendte styrker til Norge etter den tyske invasjonen. Da ble det tut og kjør. Det meste gikk galt, sier Hatlehol.

Nå: Avhengig av allianse

Nato ble dannet i 1949. Det forplikter Norge og utelukker nøytralitet.

– Vi har fått en militær utvikling som er preget av USA og Nato, sier Heier.

Det betyr at vi har satset på dyr teknologi framfor mengde våpen og antall soldater.

– Da blir nødvendigvis forsvaret lite, sier Heier.

Norge er i dag helt avhengig av Nato og USA.

– Derfor har norske myndigheter etterkommet påtrykk fra USA om å stille opp med militære styrker der de trenger det, som i Irak, Afghanistan, Libya og Syria. Det gjør at vi ikke klarer å opprettholde et sterkt og troverdig forsvar på hjemmebane, sier Heier.

Da: De militære trodde ikke på okkupasjon

De norske militære lederne hadde gang på gang argumentert for større budsjetter. De hadde pekt på at beredskapen og utstyret var dårlig. De advarte mot farene ved et plutselig overfall. De vurderte det som mulig at Tyskland ville ønske kontroll over enkelte havner i Norge.

Men heller ikke generalstaben trodde at Norge ville bli med i krigen. Og i hvert fall ikke at landet ville bli okkupert.

– Det var det vanskelig å forestille seg. For det hadde aldri skjedd før at et fiendtlig land hadde rykket inn og hærtatt Norge, sier Hatlehol.

I dag er man klar over at Norge befinner seg i et strategisk viktig område for stormaktene rundt oss, ifølge Heier. 

Nå: Forstår interessen for Norge

– Alle har sterk interesse av å kontrollere Norge, sier Heier.

Politikerne og de militære er heller ikke like naive som den gang.

– Ikke i det hele tatt. Det er fordi russerne fra 1950-tallet har bygd opp en flåte av ubåter, som fikk atomvåpen fra midten av 1970-tallet. Mange av dem ligger et steinkast fra grensa til Finnmark. Det gjør at politikerne har en helt annen realitetsorientering enn den gangen, sier Heier.

På 1930-tallet fantes det ikke store russiske baser nær Norge, som gjør oss til en viktig brikke i det storpolitiske spillet, ifølge Heier. De er også en årsak til den intense amerikanske overvåkningen i nord.

– Men allerede den gangen burde de ha visst at den som behersker Norge, også behersker strategisk viktige sjøveier, sier Heier.

Da: Snakket ikke sammen

Hæren og Marinen var ikke samkjørte på 1930-tallet, og de knivet ofte om bevilgningene.

– De snakket heller ikke sammen. Det var ingen felles overkommando, sier Gunnar Hatlehol.

Politikerne rådførte seg sjelden med de militære om forsvarspolitikken. Ikke engang natten til 9. april, da regjeringen samlet seg til krisemøte. De hentet inn folk fra de andre stortingspartiene, men ikke generalene.

– Det er en av flere grove svikter midt oppi det hele. Det handlet om regjeringens fordommer mot militæret. Utenriksminister Koht mente han ikke hadde noe å lære av offiserene. Det var også en felles politisk forståelse om at storpolitikken og trusselsituasjonen var en sak for Utenriksdepartementet, sier Hatlehol.

Nå: Snakker bedre sammen

I dag har politikerne en annen innstilling.

– Det er mye tettere samordning, kommunikasjon og ikke minst tillit mellom den politiske og den militære ledelsen i Norge, sier Heier.

Mistilliten innad i forsvaret, mellom Hæren og Marinen, er også borte.

– Det er mye bedre samordning i dag enn det var tidligere, selv om det også i dag finnes samordningsproblemer mellom forsvarsgrenene, sier Heier.

Da: Trodde ikke Norge var attraktivt

Politikerne trodde at Norges beliggenhet i utkanten av Europa beskyttet dem mot angrep, ifølge historiker Hatlehol.

Det motsatte var tilfelle.

Det var to grunner til at Norge var så attraktivt for Hitler. Det ene var svensk malm, det andre var nettopp beliggenheten.

Under første verdenskrig førte britisk blokade i Nordsjøen til mangel på mat og forsyninger i Tyskland. Det fikk alvorlige følger for krigsinnsatsen og befolkningen.

– Tyskerne ble nærmest sultet ut gjennom den blokaden, sier Hatlehol.

Noe slikt ville ikke den tyske marinen risikere igjen. De argumenterte derfor for invasjon av Norge og kontroll over havnene her, før britene eventuelt fikk det.

Tyskland var avhengig av jernmalm fra svenske gruver. Denne malmen ble skipet ut fra Narvik, som derfor måtte under tysk kontroll.

Nå: Vet hvor attraktivt Norge er

Fortsatt går 90 prosent av verdenshandelen på havet, ifølge Tormod Heier.

Norge er et godt utgangspunkt for kontroll av nordre del av Atlanterhavet, enten det er med fly, ubåter eller raketter. Her går sjøveiene som knytter USA og Europa sammen.

– Derfor har USA mer enn 800 baser og militære installasjoner spredd rundt om i verden. De er økonomisk avhengige av åpne sjøveier, sier Heier.

Russland har selv havner i nord, men sjøveien videre ut går mellom Svalbard og Hammerfest. Denne korridoren følger USA og Norge godt med på.

– Der finnes det masse amerikanske undervannsbåter, lyttekabler, droner og satellitter. Både USA og Norge har overvåkningsfly. Målet er full kontroll med denne veldig viktige transportåren ut i Atlanterhavet, sier Heier.

Men det er flere grunner til at Norge er attraktivt. 

God beliggenhet, mye energi

Norsk olje og gass er en av dem.

– Vi forsyner EU med mer enn 30 prosent av det årlige gassforbruket deres. Slik var det ikke på 1930-tallet, sier Heier.

Dessuten er det beliggenheten. Både som lytte- og varslingspost for atomraketter rett over grensen til Russland og som Natos vei til Østersjøen, Kolahalvøya, Baltikum og de nye Nato-medlemmene Sverige og Finland, ifølge Heier.

– Mange norske byer, som Halden, Drammen, Narvik og Trondheim, vil være transitt-havner for amerikanske forsterkninger, sier Heier.

Da: De mange advarslene

Det manglet ikke på advarsler om mulig tysk invasjon i tiden før det faktisk skjedde. De kom fra Berlin, København, London og Stockholm. 

Utenriksminister Koht ble kritisert av Kommisjonen av 1945 for å ikke gå videre med advarslene han fikk.

– Koht diskuterte mest med seg selv. Han unnlot å ta varslene opp i Stortinget eller med de militære, sier Hatlehol.

Verken Koht eller de andre klarte å sette varslene sammen til et helt trusselbilde. En fullskala invasjon var et fremmed scenario for dem, sier Hatlehol.

Da: Skipene ble sett, men knapt trodd

Det var i alt 58 store skip, nær 9.000 soldater, forsyninger og hester og 1.000 fly som ble sendt til Norge. De ble selvsagt observert av mange, både i tyske havner og på vei nordover.

Dagbladet meldte 8. april om at tyske krigsskip seilte forbi Danmark. 

– Sundet utenfor Danmark er såpass trangt at alle kunne se at en større flåtestyrke var på vei mot nord, sier Hatlehol.

Heller ikke dette fikk invasjonsbjellene til å ringe i Norge. For det fantes en annen mulig forklaring. De kunne være på vei ut mot Atlanteren.

– De hadde vanskelig for å tro at skipene var på vei til Norge. Det var naivt. De klarte ikke å tenke utenfor boksen, sier Hatlehol.

Da: Mobilisering per brev

Om morgenen 8. april ga sjefen for generalstaben råd til forsvarsministeren om mobilisering av fire av Norges seks brigader. Det var å gå for langt, mente forsvarsministeren, ifølge Undersøkelseskommisjonens rapport av 1945.

De militære lederne møtte opp i Stortinget samme dag. Da holdt Halvdan Koht tale om situasjonen i Europa. Mobilisering ble ikke nevnt, og generalene ble fortsatt ikke tatt med på råd.

Noen timer senere kom meldingen om at fremmede skip gikk opp Oslofjorden, og litt senere om at tyskerne var på vei mot Bergen. Klokka 5 om morgenen 9. april besluttet regjeringen å mobilisere alle Hærens avdelinger.

Det skulle skje per post. Oppmøte skulle være to dager etter mottak av brevet.

– Det var institusjonell svikt. Verken de militære eller demokratiske institusjonene fungerte slik det var nødvendig i en akutt krisesituasjon, sier Hatlehol.

Men i praksis gikk det raskere enn per postgang. 

– I praksis ble det jo ikke slik. For den dagen sto fienden i Norge, og de vernepliktige skjønte at de måtte møte opp på nærmeste mobiliseringssted fortest mulig, sier Hatlehol.

Nå: Ukjent mobiliseringssted

I dag vet ikke potensielle soldater hvor de skal møte opp i tilfelle krise. 

– Under den kalde krigen fikk de vernepliktige et kort der det sto hvor de skulle møte opp om krisen oppstod. Sånt eksisterer ikke lenger, sier Heier.

 Han regner likevel med at varsel om mobilisering vil komme tidsnok.

– Vi håper å få til et strategisk varsel gjennom etterretningstjenesten som følger godt med på hva som rører seg på den russiske siden av grensen, sier Heier.

Kommunikasjonen går dessuten på en helt annen måte i dag enn i 1940. 

Den digitale tidsalderen gjør at befolkningen enklere kan få felles meldinger og følge med.

Dessuten har spionasje blitt lettere.

Det er lettere å overvåke mulige trusler, og det har blitt vanskeligere å liste seg inn på norske havner. 

Da og nå: Folket var og er ikke forberedt

Folk trodde knapt sine egne øyne da tyske soldater sto i gater og havner.

Befolkningen var like himmelfallen som politikerne og militæret. 

 Mange i Norge er nok like blåøyde som den gang, ifølge Heier, selv om det er stor grad av realisme blant dem som jobber i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet.  

– Det har vært en lang linje i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Befolkningen blir i stor grad holdt utenfor de tunge og vanskelige vurderingene, sier han.

For skal vi alle informeres, blir også andre det.

– Både Russland og USA følger nøye med på den norske innenrikspolitikken. USA følger med på om vi er solidariske og pliktoppfyllende. Russland følger med på amerikansk nærvær i Norge, sier Heier.

– Konflikter og opprivende diskusjoner om forsvaret kan ødelegge vår styrke, nemlig forutsigbarheten og den store enigheten om forsvarspolitikken, sier Heier.

Det hjalp ikke på den norske situasjonen i 1940 at det fantes en forræder.

Da: Forrådte Norge. 

Vidkun Quisling ledet det lille partiet Nasjonal Samling. Før invasjonen møtte han både sjefene for den tyske marinen og Hitler selv. Quisling ga villig vekk opplysninger om norske forhold. Og skremte tyskerne med falske opplysninger om et nært norsk samarbeid med britene.

– Quisling egget opp tyskerne. Han medvirket til at den militære og politiske ledelsen fikk sterkere interesse for Norge, sier Hatlehol.

Heier er ikke bekymret for forrædere i dagens Norge. 

– Det politiske landskapet er preget av enighet og moderasjon. Ytterliggående partier har ikke oppslutning i befolkningen, sier Heier.

Slik er det ikke overalt, som i Nederland, Ungarn, Polen og Slovakia. 

– Gullet i det norske samfunnet er at vi stoler på myndighetene. Det virker stabiliserende og er en viktig nasjonal sikkerhetsordning, sier Heier.

Nå: Atomvåpnene skremmer

Historiker Gunnar Hatlehol mener det er noe riv ruskende galt i hvordan norske myndigheter har forholdt seg til Russland de siste 30 årene.

– Vi har lenge hatt en nabo i nord som ikke har lagt skjul på sine stormaktsambisjoner, og det har hele tiden vært utenkelig at de kunne bli en militært alliert av Norge, ikke engang som våpenleverandør. Da bør jo varsellysene blinke hos personene som utformer forsvarspolitikken, sier Hatlehol.

Tormod Heier tror ikke det er realistisk at Russland vil starte nye kriger. 

– De er i dag svekket militært og har mer enn nok med å klare seg mot Ukraina. Det er ikke sannsynlig at de angriper verdens mektigste allianse, Nato.

Dessuten har partene i dag atomvåpen.

– Det gir alle parter en felles interesse. På grunn av atomvåpnene er det ingen som tør å angripe hverandre lenger, sier Heier.

LES OGSÅ

Spionene som la grunnen for tysk invasjon i Norge

Forsvaret trenger flere som kan teknologi, mener forskere