Da Grete Lillian Moen var 17 år, prøvde moren hennes å ta livet av seg. Etterpå ble det stillhet.
Grete Lillian Moen mener at samfunnet har kommet lenger når det gjelder å snakke om selvmord, men at vi fortsatt tier om selvmordsforsøkene.(Foto: Siw Ellen Jakobsen)
– Jeg opplevde at ingen så oss. Ingen snakket med meg. Ingen lurte på hvordan jeg hadde det og hva jeg trengte, sier Moen.
Det er nesten det mest interessante når hun ser tilbake. Hvordan kunne noe så dramatisk bli forbigått i taushet?
– Lenge laget jeg meg en historie om at det bare var et uhell. Det var for uvirkelig og for vanskelig at min mamma bevisst hadde prøvd å forlate meg.
Lovendring i 2010
Nå er det 40 år siden dette skjedde.
Mye har skjedd i samfunnet siden den gang. Vi snakker litt mer åpent om selvmord i dag, og i 2010 ble helsepersonell lovpålagt å ivareta barn som pårørende.
Moen var nysgjerrig på om dette faktisk har gjort situasjonen bedre for barn som opplever foreldres selvmordsforsøk.
Som voksen har hun derfor viet seg til temaet – både som spesialrådgiver ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP Øst og Sør) og gjennom en mastergrad.
Hun har intervjuet seks unge voksne til mastergraden. Alle hadde opplevd at en av foreldrene forsøkte å ta sitt eget liv før de fylte 18 år.
– Jeg ville gi stemme til disse ungdommene og finne ut hvilke erfaringer de hadde, sier hun.
«Ambulanse er en skummel ting»
Resultatene var ganske nedslående: Fem av seks ungdommer hadde opplevd den samme stillheten som hun selv opplevde flere tiår tidligere. Ingen spurte hvordan de hadde det. Ingen forklarte hva som skjedde.
Hun forteller om «Amanda», som var 14 år da hun våknet til beskjeden om at moren hadde prøvd å ta livet sitt.
Det var storesøsteren som fortalte det. Hun tok Amanda med seg på badet for å beskytte henne mot det som utspilte seg ute i huset. Da ambulansen kom og tok moren med seg, ble barna sittende alene igjen – uten at noen snakket med dem.
Når Moen spør «Amanda» om hva som kunne gjort denne situasjonen bedre for henne, sier hun:
Det er jo sånn når du er litt yngre, da er ambulanse en sånn litt skummel ting. Kanskje da kunne jeg ønsket at noen kom inn på kjøkkenet der vi satt. Det hadde ikke trengt å være noe langt. Men bare at noen hadde sagt: Nå skal vi passe på mamma, liksom. Og så kunne jeg ønske at vi fikk en samtale om dette litt senere.
«Amanda»
Flere informanter fortalte også om skyldfølelse. En av dem sier:
Jeg hadde trengt en voksen som kom inn og forstyrret den indre samtalen jeg hadde med meg selv. Og som sa at dette ikke er min feil.
«Amanda»
Én av informantene, «Evita», skilte seg ut.
Hun fikk oppfølging både samme dag og i tiden etterpå. Hun beskrev hvordan det å bli møtt på en varm måte og at hjelperne husket navnet hennes, ga en følelse av trygghet og omsorg.
Annonse
Redd for å gjøre det verre
Geir Tarje Bruaset er stipendiat ved VID vitenskapelige høgskole. Der deltar han i det såkalte CARPE-prosjektet, som skal gi mer kunnskap om hvordan barn opplever at en av foreldrene forsøker å ta livet sitt og hvordan dette påvirket dem da og senere i livet.
Geir Tarje Bruaset mener helsepersonell bør ha et bedre system for å snakke med barna når foreldre er innlagt etter et selvmordsforsøk.(Foto: Susanne W. Ådlandsvik)
Tidligere har Bruaset jobbet i over 20 år som psykiatrisk sykepleier. Han er en av mange helsearbeidere som har kviet seg for å snakke med barna til foreldre som er innlagt etter et selvmordsforsøk.
– Dessverre snakket jeg sjelden med barna deres. Jeg tror jeg var redd for å gjøre det verre for dem. Og jeg trodde at jeg trengte opplæring i hvordan jeg skulle gjøre det.
Toppet av isfjellet
I en av artiklene i doktorgraden har han intervjuet voksne som da de var barn, opplevde at en av foreldrene forsøkte å ta livet sitt.
Selve selvmordsforsøket var sjelden det mest traumatiske i barndommen, forteller de.
– De opplevde det mer som toppen av et isfjell, et uttrykk for den ustabiliteten som allerede preget hverdagen deres.
De vokste opp med psykisk sykdom, noen ganger kombinert med rus, og bar på et ansvar som gikk langt ut over det som er normalt i et forhold mellom barn og foreldre, sier han.
Ifølge Bruaset opplevde mange barn at de måtte ta vare på både søsken og foreldre – praktisk og følelsesmessig. Noen opplevde at den tidlige ansvarsfølelsen ga dem modenhet og mestring. Andre beskrev at den hemmet muligheten til å leve et liv på egne premisser.
I dag er de som Bruaset intervjuet, godt voksne. De vokste opp i et samfunn der selvmord sannsynligvis var enda mer tabu enn i dag, og lenge før den nevnte lovendringen i 2010.
Annonse
– Selv om foreldrenes deres er døde nå, tenker de fortsatt på hvorfor det aldri ble snakket om selvmordsforsøket, forteller han.
Dette påvirket mange senere i livet. Flere fortalte ham at de trengte profesjonell hjelp for å snakke om det som skjedde den gang.
Snakker lite om forsøkene
Grete Lillian Moen mener at samfunnet har kommet lenger når det gjelder å snakke om selvmord, men at vi fortsatt tier om selvmordsforsøkene.
– Jeg vet ikke om forsøkene nødvendigvis skal diskuteres åpent i offentligheten, men hjelpeapparatet må bli mye bedre til å møte oss som står igjen. Barn, søsken og partnere blir ofte overlatt til seg selv, med frykt, skyld og mange ubesvarte spørsmål, sier hun.
Bruaset er enig:
– Jeg tror helsepersonell i større grad må ha tydelige systemer for hvem som snakker med barna når foreldre legges inn etter et selvmordsforsøk.
Han legger vekt på behovet for skolering og kursing.
– Det bør gis mer opplæring i samtaleteknikker, særlig fordi dette er krevende tematikk. På utdanningsnivå – sykepleiere, sosionomer og annet helsepersonell som møter familier – må man ha større fokus på pårørende og familiearbeid enn det er i dag.
– På enkelte steder er rutinene for samtale med barn og familie fortsatt svake. Selv om lovverket sier at dette skal gjøres, mangler det tydelig ansvarsplassering og veiledning. I tillegg kan foreldre være usikre på om det er trygt for barn å vite om situasjonen. Hvis helsepersonell samtidig mangler erfaring med hvordan dette skal håndteres, blir resultatet ofte at ingen gjør noe.
Annonse
Han understreker at det ikke nødvendigvis krever store ressurser:
– Det kan være så enkelt som å ha en tydelig ansvarsfordeling på arbeidsstedet, øve på å ha samtaler og veiledning av de ansatte. Dette kan bidra til at barn og unge får den oppfølgingen de har behov for og slipper å bære skyld og bekymring alene.
