- Ved å bruke språket og grep fra japansk fortellertradisjon, konstruerer Nakagami nye historier som snur opp-ned på tradisjonelle myter og fordommer mot burakumin. Han forsøker å forhandle fram nye, positive identiteter og røtter å være stolt av, men gjenskaper samtidig de samme maktforholdene. Særlig kvinner kommer svært dårlig ut.

Det sier litteraturviteren Anne Helene Thelle, stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. 2. mars fikk hun sin doktorgrad med avhandlingen “Writing as Negotiation: A Narrative Analysis of Nakagami Kenji’s “Kiseki”“.

Fremste etter krigen

Nakagami Kenji går for å være en av de fremste japanske forfatterne etter andre verdenskrig og har en stor tilhengerskare blant radikale litteraturkritikere i hjemlandet. De mener han er grensesprengende og nyskapende.

Hans samlede verker består av 15 bind, og han mottok den høyestravende japanske litteraturprisen Akutagawa i 1976. Likevel er lite av hans litteratur oversatt til vestlige språk.

Thelle er selv oppvokst i Japan og har studert Nakagamis hovedverk “Kiseki” på originalspråket. Hun er ikke like udelt begeistret som japanerne.

- Nakagami skriver på en svært engasjerende og vakker måte, og også jeg ble helt oppslukt første gangen jeg leste “Kiseki”. Men når jeg går ham etter i sømmene, faller det hele litt sammen, sier hun.

Helt fra nederst på rangstigen

Etter at Nakagami Kenji slo igjennom som forfatter, sto han fram som burakumin. Burakumin er en minoritet nederst på den sosiale rangstigen i Japan, en overlevning fra det føydale shogunatet.

Burakumin kan sammenlignes med de kasteløse i India, de hadde yrker som ble sett på som urene og ble nektet utdanning. Den lovfestede diskrimineringen opphørte med shogunatets fall i 1868, men marginaliseringen vedvarer.

- Nakagami så det som sitt prosjekt å bekjempe diskrimineringen, og hans våpen var litteraturen. Han skriver historier fra ghettoene og dikter opp nye opprinnelsesmyter som glorifiserer burakumin og gir dem heltestatus i et miljø av organisert kriminalitet, vold og sexindustri.

I “Kiseki” møtes et spøkelse og en gammel mann og forteller historien til den unge og usedvanlig vakre helten Taichi, en slags messias som skal redde ghettoen. Han dør, selvfølgelig, til slutt.

Anne Helene Thelle har først og fremst analysert Nakagamis fortellerteknikk.

- Han henter elementer fra muntlig fortellertradisjon og beveger seg mellom nostalgi og nyskapning. Men ved å lefle med det mytiske, kommer han farlig nær en reaksjonær konservatisme. Resultatet er en litteratur som er både provoserende og tankevekkende.

Mannssjåvinist

Hun påpeker videre det er vanskelig å overføre den muntlige fortellertradisjonen til analfabeter til skrift. Og mener langt på vei at Nakagami mislykkes i sitt grep.

- Dessuten klarer han ikke å fri seg fra diskrimineringen, den ligger nedfelt i de litterære konvensjonen og det japanske språk. Han gjenskaper de samme maktstrukturene og stereotypiene. Kvinner er kun sensuelle og vakre, og mye av volden er rettet mot dem. Han er mannssjåvinist til tusen.

Enkelte burakuminer sier Nakagami har gjort dem stolte over sin identitet for første gang. Selv mener Thelle at den røde tråden i Nakagamis forfatterskap ikke handler om kamp mot diskriminering, men beretninger fra hans eget liv.

- Han forteller fra innsiden, om erfaringer han selv har fra ghettoen, familieliv, om en storebror som begår selvmord og mye vold.

Nakagami døde av kreft i 1992, bare 46 år gammel.

Nye myter, gamle fordommer. En japansk minoritetsstemme - pressemelding om doktoravhandlingen