Forskere ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) har gjort undersøkelser av gamle sjødeponier for lagring av gruveavfall som viser at det lekker ut metaller fra disse deponiene mer enn 20 år etter at lagringen av avfallet er avsluttet. Enkelte steder utgjør metallinnholdet en risiko for akutt giftige effekter på organismer i området .

Lagring av gruveavfall på sjøbunnen, såkalt sjødeponering, blir av de fleste land i verden ansett som en miljømessig uakseptabel praksis. Både norske og utenlandske fagmiljø har imidlertid i mange år hevdet at lagring på sjøbunnen gir mindre risiko for utlekking av tungmetaller enn lagring på land.

I en vitenskapelig artikkel i Marine Pollution Bulletin publisert i februar 2019, bekrefter forskerne at den biologiske tilstanden på sjøbunnen er god i de gamle deponiområdene til Titania-gruvene i Jøssingfjorden. Samtidig ble det påvist en gradvis endring fra «meget god tilstand» i de åpne og dype sjøområdene utenfor Dyngadjupet til «god tilstand» i de grunnere områdene innerst i Jøssingfjorden. For dette området ser forskerne en tydelig sammenheng mellom faunaens tilstand og økende konsentrasjoner av kobber og finstoff i sjøbunnen inn mot grunnere områder. Disse stoffene er typiske for gruveavfallet i dette området.

Forskningen viser også positive utviklingstrekk: Lekkasjer fra sjøbunnen er svært liten sammenlignet med utlekking fra landdeponiet. I den vitenskapelige artikkelen ble det pekt på to mulige tiltak som kan redusere skadevirkningene fra sjødeponier generelt: Tildekking av gruveavgangen med rene masser og størst mulig avgrensing av deponiområdet.

Les hele saken «Ny kunnskap fra gamle sjødeponier» på nettsidene til NIVA