«Jeg vi’kke ha deg tilbake! Så jeg går og synger på sangen du hater», synger Katastrofe i sommerlåta mange nordmenn hadde på hjernen i 2016.
Når det kommer til forskning, handler imidlertid mye om den musikken vi liker. Det er gjort ganske mye forskning på hvorfor det er sånn. Blant annet handler det om identitet.
Men hva med disse sangene som vi faktisk hater? Hvorfor hater vi dem? Det har to forskere ved tyske Max Planc Institute undersøkt. Funnene deres er publisert i tidsskriftet PLOS One og omtalt i en pressemelding fra instituttet.
Vanlig å mislike sjanger og artist
Forskerne gjorde dybdeintervjuer med 21 deltakere. De var valgt ut fra fem forskjellige aldersgrupper. De yngste var 18, de eldste 58 pluss. Med seg til intervjuet hadde de en liste over musikken de mislikte.
Forskerne ville finne ut hvorfor de ikke likte denne musikken.
Oftest nevnte deltakerne en aversjon mot en bestemt musikkstil, sjanger eller artist.
Musikkstil går mer på detaljnivå enn sjanger. Riktignok brukes de ofte om hverandre.
Forskerne fant ut at en kombinasjon av tre hovedpunkter forklarte aversjonen for enkelte typer musikk.
Det sosiale miljøet vårt er viktig for musikkpreferansen
Det første punktet går på det objektive med musikken. Slik som komposisjon eller tekst. Kanskje er en tekst altfor sukkersøt eller en melodi altfor treg for deg.
Det andre punktet handlet om det mer subjektive – altså hvordan du reagerer følelsesmessig eller fysisk på musikken. Det kan ikke minst være at musikken avviker fra selvbildet ditt.
Det tredje punktet var det sosiale. Er musikken akseptert av miljøet vi er en del av, altså det som i psykologien kalt inngruppen? Eller er den ansett for å være en del av utgruppen som vi ikke liker å sammenligne oss med?
Vennene våre er altså med på å bestemme hvilke sanger vi ikke favorittmerker på Spotify.
Oslo øst på 1960-tallet: Måtte ta avstand fra jazz
Even Ruud er professor emeritus ved Norges musikkhøgskole.
Annonse
I artikkelen i 2021 brukte han seg selv som eksempel når han fortalte om hvor viktig musikk er for identiteten vår.
– På østkanten i Oslo, der jeg vokste opp, var det ikke vanlig å like jazz. Da måtte jeg også ta avstand fra alt det innebar, noe som har sammenheng med sosial klasse, fortalte han.
Så forandret ting seg. Ruud ble en bedre musiker. Smaken endret seg. Favorittartisten også.
