Det virker åpenbart. Hvis du har en kropp som er tilpasset å gå oppreist på to ben, vil du ikke være veldig god til å  klatre.

Men når begynte de tidlige menneskeartene å få et ganglag som ligner på det vi har nå?

En stor amerikansk forskergruppe har undersøkt mekanikken bak vår gange, og sammenlignet den med forskjellige aper, som for eksempel sjimpanser.

De har også brukt resultatene til å analysere ganglaget til tidlige menneskearter, for å se om kroppene deres  var best tilpasset klatring eller gåing. Forskerne har undersøkt artene Ardipithecus og Australopithecus, som levde for over tre millioner år siden i Afrika.

Dette er veldig tidlige menneskearter sammenlignet med Homo sapiens. De første som kan kalles Homo sapiens dukket opp for rundt 300 000 år siden, selv om dette er kontroversielt.

Men, hva er forskjellene mellom mennesker og aper som lever i dag når det kommer til ganglag?

• Les også: Hva spiste vi før vi ble mennesker?

Hoftebøy

Mennesker kan strekke seg helt ut, hoftene kan være rette og bøyes over 180 grader. Dette gir en mye bedre evne til å gå på to bein, sammenlignet med aper, ifølge forskerne.

Dette er noe av det som gjør det mulig for mennesker å ha et effektivt ganglag. Aper er mye mer sammenkrøket, og kan ikke bøye hoftene mer enn 160 grader. Dette henger sammen med hvordan bekkenet ser ut, og hvordan lårmusklene kan brukes på grunn av bekkenformen. 

Men apenes knokler og muskler er bygget for å klatre bra. Formen på bekkenet og størrelsen på musklene bak låret gjør at aper kan bruke mer kraft i kneleddet sammenlignet med mennesker. Det gjør dem mye bedre til å klatre.

Forskerne sammenlignet bekkenet hos både moderne mennesker og aper med de tidlige menneskeartene. Det har blitt funnet intakte bekkenben fra både Ardipithecus og Australopithecus.

Både og

Resultatene viser at Ardipithecus sannsynligvis var god på både klatring og gåing, mener forskerne. De kunne overføre nok kraft til å være gode klatrere, samtidig som den kunne strekke seg nok ut til å kunne ta effektive skritt.

Dette betyr at arten sannsynligvis klarte seg ganske bra både på flatmark og i skogen.

Australopithecus kunne også strekke seg ganske mye ut, sammenlignet med andre tidlige menneskearter. Forskerne er mer usikre på dennes evne til å klatre, og hvordan klatringen var påvirket av det mer oppreiste ganglaget.

Referanser:

Kozma mfl: Hip extensor mechanics and the evolution of walking and climbing capabilities in humans, apes, and fossil hominins. PNAS, 2018. DOI: 10.1073/pnas.1715120115. Sammendrag