Dramaserien Baby Reindeer er nå nominert til 11 Emmy-priser. Serien er også blant Netflix' mest sette. 

Den handler om bartender og komiker Donny som blir trakassert av Martha. Hun sender ham tusenvis av eposter og oppsøker ham i baren og i sosiale medier.  

«Dette er en sann historie», står det i første  episode. Men er det virkelig sant?

Manusforfatter Richard Gadd, som selv spiller hovedrollen, hevder at han anonymiserte alle i serien. Men seerne fant raskt fram til den virkelige Martha. Hun sto fram i et tv-intervju og benektet alt. 

Også i Norge har vi hatt strid om serier, filmer og romaner som kanskje, kanskje ikke er sanne historier. 

Mange forfattere skriver med utgangspunkt i virkelige mennesker og hendelser. En ny bok, Mellom menneske og manus, tar opp de etiske dilemmaer som oppstår i den såkalte virkelighetslitteraturen. 

11 norske forfattere forteller om valgene de gjorde da de skrev om familie, venner eller folk med vanskelige historier. Demian Vitanza er en av dem. 

«Det kan ikke være ekte»

 I 2017 kom Vitanza med romanen Dette livet eller det neste.  Den handler om oppvekst, rotløshet, radikalisering og om å reise til Syria for å bli fremmedkriger.

Romanen er basert på forfatterens samtaler med Syria-fareren Ishaq, som sonet en dom på åtte år for å ha vært med i og støttet IS. 

Vitanza kaller det for virkelighetsnær litteratur. 

Hovedpersonen i romanen sier at han vil fortelle sin historie, men «det kan ikke være ekte.» Alt skal fortelles som det var – bare ikke helt.

Vitanza flyttet handlingen fra Fredrikstad til Halden. Han ga hovedpersonen et annet navn. Han utelot personer og hendelser, for ikke å stigmatisere spesifikke mennesker eller en bestemt moske.

– Men jeg var ærlig om endringene jeg gjorde, sier Vitanza til forskning.no. 

Når verken forfatteren eller leseren vet

Likevel ville han gi et korrekt bilde av Ishaqs radikalisering.

– Jeg var opptatt av at hovedmomentene skulle være sanne.

I romanens andre del fra Syria, sier hovedpersonen: «Fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant.»

– Ishaq sa det til meg i virkeligheten også. Jeg tok utsagnet med i romanen fordi jeg ville utstyre leserne med tvil, sier Vitanza.

Men klarer leserne å håndtere tvil og usikkerhet i nesten-sanne fortellinger? 

– Mer kritiske til faktabaserte tekster

Det har forskere undersøkt. En vanlig metode for å finne ut hvordan vi leser fakta og fiksjon, er å presentere samme tekst på forskjellige måter. 

I slike studier får noen deltakere en tekst som de blir fortalt er fra en roman, mens andre deltakere blir fortalt at den samme teksten er et utdrag fra en historiebok eller avis. Så sjekker forskerne hvordan leseren tolker og forstår teksten.

Alexandra Effe forsker på virkelighetslitteratur ved Universitetet i Oslo.

– Fra slike studier vet vi for eksempel at når vi tror en tekst er oppdiktet, er vi mer oppmerksomme på språket og budskapet. Når vi tror vi leser en faktabasert tekst, er vi mer kritiske og tenker mer på hvordan ting henger sammen, sier Effe. 

Vitanza valgte å skrive Ishaqs historie som roman, altså fiksjon, men det var ikke viktig for ham. 

Ærligere i oppdiktet historie

– Jeg kunne godt ha skrevet en sakprosabok, men for Ishaq var det viktig at fortellingen hans ikke skulle ramme familien eller kriminalisere personer i Norge og Syria.

Ishaq kunne være ærligere når historien hans ble fortalt i en roman.

– Han kan si at dette er fiksjon, men likevel legge fortellingen sin tett opp til virkeligheten. Da kan ikke boka brukes som et rettsdokument. Hvis noen konfronterer Ishaq med at han har gjort dette eller dette, kan han beskytte seg med å si at det er en roman, en oppdiktet historie der detaljer er endret, forklarer Vitanza.

Vi blir opptatt av usikkerhet

Andre studier har sett på hvordan vi engasjerer oss følelsesmessig i tekster fra virkeligheten versus oppdiktede historier.

– Det er en tendens til at vi engasjerer oss mer i tekster som er basert på fakta, men her spiller flere ting inn. Skjønnlitteratur begeistrer også lesere, sier Effe.

I virkelighetslitteraturen kan ikke lesere være sikre på om det de leser er sant eller oppdiktet.  

– Da blir vi opptatt av denne usikkerheten. Vi blir tvunget til å tenke over om ting faktisk har skjedd på den måten og om mennesker har gjort og sagt det som står i teksten, forklarer Effe.

Hun understreker at selv om lesernes interesse og fokus er forskjellige i lesing av fakta og fiksjon, så er forskjellen heller gradvis enn absolutt.

Vitanza utfordrer de to kategoriene.

Stoler vi på forfatteren?

– Det er ikke en absolutt regel. Fagprosa, for eksempel en biografi, kan skrives slik at leserne engasjerer seg følelsesmessig og tenker over sitt eget liv.

Selv om han skrev en roman, gjorde Vitanza mye mer enn å intervjue Ishaq.

– Jeg fulgte andre rettsaker, leste bøker, PST-rapporter, statistikk, og jeg snakket med forskere. I en fagprosabok kunne jeg skrytt av alt dette og satt inn massevis av referanser, men det kler ikke en roman så godt.

Han mener at i en roman er det avgjørende spørsmålet om man har tillit til forfatteren eller ikke.

– At de stoler på at forfatteren har forsket på det menneskelige og de prosessene romanfigurene går gjennom. En roman har også som oppgave å få oss til å forstå mer av oss selv og den verdenen vi lever i, sier Vitanza.

– Kardemommeloven er en god rettesnor

Han mener det ikke finnes generelle regler for hvor langt en forfatter kan gå i å viske ut grensene mellom fakta og fiksjon. 

– Det må avgjøres fra tilfelle til tilfelle, sier Vitanza.

Vitanza synes Kardemommeloven er en god rettesnor: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

– Som forfatter må jeg spørre meg selv: Vil dette få negative konsekvenser for andre? Skader jeg noen? Sårer jeg noen med dette? Og hvis ja, er det da nødvendig? Er det viktig at det er akkurat sånn, eller kan jeg maskere mer?

Det finnes grenser

Vitanza har selv havnet i en roman. Han vil ikke si hvilken det er.

– Alle som kjenner meg, vil forstå hvem det er. Men jeg ble ikke spurt. Selv det er lov og selv om jeg kommer bra ut av det, synes jeg ikke det er en bra ting å gjøre, sier han.

– Forfattere er selvsagt helt frie til å dikte opp hva de vil. Men det kan oppstå etiske problemer når det er uklart hva som er oppdiktet og hva som ikke er, sier Alexandra Effe. 

Loven om æreskrenkelser forsvant i 2015, men fortsatt kan grove krenkelser gi rett til erstatning. 

– Det er grenser man ikke har lov til å krysse. Forord som sier at alt er oppdiktet, kan hjelpe forfatteren fra juridiske konsekvenser, men de etiske problemene kan fortsatt være til stede, sier Effe.

Særlig vanskelig blir det når de ekte menneskene trår fram og protesterer. 

Får konsekvenser

Martha i Baby Reindeer ble raskt identifisert. Nå krever hun 1,8 millioner dollar i erstatning fra Netflix.

Både Vitanza og Ishaq var forberedt på at han ville bli identifisert.

– Jeg informerte Ishaq så godt som mulig. Jeg ville at han skulle vite hva han var med på og hvilken risiko som fantes. Vi skjønte jo at romanen ville bli lest som hans virkelige fortelling.

Det skjedde. Anmelderne skrev om Ishaqs historie, som var kjent fra mediene i forbindelse med rettsaken et par år før. 

I Dagbladets anmeldelse sto det for eksempel at Ishaqs far var dømt for drap. Det står ikke i romanen. VG gikk enda lenger. 

– Ishaq byttet navn for å ikke stigmatisere familien, men VG skrev både det nye og det tidligere navnet hans. De publiserte også et foto av Ishaq i Syria med et maskingevær og finlandshette. Jeg visste at han ville bli identifisert, men ikke at det ville bli så brutalt, sier Vitanza.

Men for Ishaq har konsekvensene av romanen vært i hovedsak positive, ifølge Vitanza.

Trener leserne

– Når han begynner i ny jobb eller får seg ny kjæreste, må han på et tidspunkt fortelle at han har vært i Syria. Da kan han gi dem boka. Den er en mulighet for ham til å bli forstått, sier Vitanza.

I en verden full av falske nyheter, kan virkelighetslitteratur viske ut viktige grenser mellom sannhet og løgn, mener flere.  

Alexandra Effe er ikke bekymret.

– Jeg mener at det meste av virkelighetslitteraturen ikke legitimerer utvisking av grensene. Tvert om blir vi mer oppmerksomme på slike grenser.

Demian Vitanza tror det er god trening.

– Vi forfattere er så åpne om det vi gjør. Vi flagger at vi leker med virkeligheten. Leserne får trening i å lese tekster med flere lag, sier han.

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Hakkebakkeskogen og Kardemomme by har bidratt til Norges spesielle syn på kriminalitet, ifølge studie

Hvorfor tyr islamister
til vold?

Få med deg ny forskning om kultur, arkeologi og historie:

MELD DEG PÅ VÅRT NYHETSBREV HER!