I august 2021 fortrengte Taliban et vestlig regime fra den afghanske hovedstaden Kabul, og islamismen seiret enda en gang.

Så hva kan vi lære?

Skal vi i Vesten klare oss bedre i konfrontasjoner med islamistiske motstandere, så må vi bli flinkere til å forstå dem, forteller Mona Kanwal Sheikh, forsker ved Dansk institutt for internasjonale studier (DIIS).

– Hva gjør at disse bevegelsene tyr til vold? Det er det viktigste vi må forstå, poengterer hun.

Sheikh har studert store mengder fredagsbønner, TV- og radiosendinger, bøker, taler og fatwaer fra tydelige islamistiske stemmer i Midtøsten og ga i november i fjor et bokkapittel basert på denne forskningen. Hun har to budskap:

1. Islamistene er, akkurat som oss, drevet av frykt for sikkerhet og tap av verdier. De er redd for et samfunn der religion ikke spiller noen rolle.
2. Islamistene er ikke én stor og ensartet bevegelse på tvers av land, personer og bevegelser. De er like ulike som land og politiske bevegelser i Vesten.

Forstår vi de to tingene, vil være bedre rustet til forhandlinger med eller konfrontasjon mot islamister, mener hun.

Samme fokus på sikkerhet

Mona Kanwal Sheikh kjenner islamismens ABC bedre enn de fleste.

– Siden 2005 har jeg lest ideologiske tekster skrevet av kjente islamister som Osama Bin-Laden og Hassan al Banna (grunnleggeren av Det muslimske brorskap, red.), forteller Sheikh.

Ofte blir islamisme forstått som en ekspanderende ideologi som vil samle hele Midtøsten – og i prinsippet hele kloden – under en islamistisk stat basert på sharia, fredagsbønn og burkakledde kvinner.

Men ganske ulike islamistiske bevegelser som Det muslimske brorskap, Hamas, al-Qaida, Den islamske stat og Taliban gir snarere uttrykk for at det er ønsket om sikkerhet – ikke en islamistisk utopi – som er viktig, poengterer Sheikh.

Det kan høres selvsagt ut, men hun mener det er undervurdert.

– Jeg synes ikke at vi har vært flinke nok til å anerkjenne at motstanderne våre har samme fokus på sikkerhet som vi selv har, sier Sheikh.

Kan ha en mer nøktern forståelse

David Vestenskov, Sjefskonsulent ved Center for Stabiliseringsindsatser ved det danske Forsvarsakademiet, støtter Sheikhs analyser.

Han mener at vi har undervurdert islamistene når vi bare har tenkt på dem som og onde terrorister. De fleste islamister har et like stort ønske om sikkerhet som oss i Vesten.

– Fienden blir fremstilt som den aggressive part. Det er en tendens til at man demoniserer motstanderne sine, men man kan godt ha en mer nøktern forståelse av dem, sier David Vestenskov, som forsker på den sikkerhetspolitiske utviklingen i Afghanistan og Midtøsten.

Ulike forståelse av sikkerhet

Mona Kanwal Sheikh tar utgangspunkt i noe som kalles kritisk sikkerhetsteori.

– Sikkerhet ikke er en objektiv størrelse. Det er helt ulikt hva ulike aktører kan oppleve som sikkerhet, og hva de ser som en trussel, forklarer Sheikh.

Hos islamistene betyr det et samfunn der islam og de religiøse lovene hersker.

I Vesten har derimot religion blitt forbundet med usikkerhet og konflikt.

Nettopp derfor har det ikke fungert å fôre Midtøstens samfunn med en vestlig ideologi om frihet og demokrati, samtidig med at vi har presset religionen ut av samfunnet.

Det strategien har vært styrende for Vesten siden angrepet på Tvillingetårnene i New York i 2001.

– Islamistene frykter at islam blir utryddet helt på grunn av Vestens politikk. Mens vi frykter at våre sekulære samfunn og frihetsverdier er truet, forteller DIIS-forskeren.

Et speilbilde av Vesten

Poenget kan sikkert skurre litt i vestlige ører.

– I Vesten ser skillet mellom religion og samfunn som et gode, påpeker Mona Kanwal Sheikh.

En sentral fortelling om det moderne Vesten bygger på at Freden i Westfalen i 1648 satte en stopper for 30 år med religionskrig i Europa.

Det har selvfølgelig vært kriger i Europa siden 1648, men de har i mindre grad handlet om religion, og det har formet en stor del av selvforståelsen vår.

– Forståelsen finnes også i de vitenskapelige disiplinene som internasjonal politikk, forklarer Sheikh.

Men i Midtøsten er erfaringen med sekularismen helt annerledes, påpeker hun.

– Bath-regimene i 1960-årene og 1970-årene i Syria og Irak var dogmatisk anti-religiøse. Sekularismen ble ikke knyttet til fred og framskritt, men overherredømme, tyranni og undertrykkelse av politiske motstandere.

Religion er et redskap

David Vestenskov fra Forsvarsakademiet mener også at vi har vært for opptatt av å tvinge Vestens verdensforståelse ned over andre samfunn.

– Modellen man prøvde i Irak og Afghanistan, at alle land egentlig er demokratier som skal settes fri, er det tatt et oppgjør med, sier Vestenskov.

Han advarer imidlertid mot å legge for stor vekt på religion som forklaring på at intervensjonene i Midtøsten mislyktes.

– Det handler om overlevelse, adgang til ressurser og lokal makt. Folk vil til alltid støtte den aktøren som kan gi dem sikkerhet, forteller Vestenskov.

Samtidig er han skeptisk til å legge for mye vekt på de ideologiske tekstene Mona Kanwal Sheikh har utforsket.

– Religionen er et redskap som brukes til å mobilisere befolkningsgrupper, og avsenderne kan være både sjefsideologer og militante ledere. Men det er jo ikke det samme som at disse tankene er representative for befolkningen, påpeker han.

Feilslutninger og ensidige forståelse

Det var den ene av Mona Kanwal Sheikhs to budskap. Det andre kommer her.

Så langt har vi fokusert på hva islamismen er for noe.

Dermed har vi gjort oss skyldige i en forenkling som gjennomsyrer Vestens forståelse av islamismen.

For bildet av islamismen som én ting fører til mange misforståelser.

– Det finnes islamistiske bevegelser som har stilt opp til valg og latt seg integrere i det demokratiske systemet. Det har vi sett i Pakistan og flere steder i Nord-Afrika.

– Samtidig har man sett flere totalitære utgaver av islamisme som ikke kan akseptere maktdeling, og som ikke vil gå på kompromiss med det de oppfatter som guddommelig lovgivning, forteller Sheikh.

Taliban er først og fremst en nasjonalistisk bevegelse som ikke har hatt som mål å overta eller angripe andre land.

Helt omvendt er det med Den islamske stat, som er drevet av en ekspansjonistisk dagsorden og angriper Vesten gjennom terroraksjoner i Europa.

Viktig for verdensfreden

Til tross for de tydelige forskjellene har vi hatt tendens til å se islamismen som en enhet, og det har konsekvenser for hvordan vi har taklet konflikter med disse bevegelsene:

– Det har ført til at Vesten har hatt en kompromissløs tilnærming fordi man oppfatter alle islamister som ekspansive, offensive og aggressive. Da blir det umulig å forhandle, og vold blir den eneste løsningen, forklarer Mona Kanwal Sheikh.

Er vi oppmerksomme på forskjellene, blir det enklere å bruke forhandlinger.

– Til syvende og sist handler det om å bringe voldelige bevegelser nærmere en forsoningstankegang, sier Sheikh.

– Forskningsmessig er det derfor viktig å forstå vilkårene for at dette skal kunne skje, legger hun til.

Den islamske stat er kanskje utenfor rekkevidde akkurat nå. Men også det kan endre seg:

– En rekke voldelige islamistiske bevegelser har gått fra å være rebeller til å være bevegelser man kan forhandle med, sier Sheikh.

Det har vi sett i Palestina, Libanon, Algerie, Pakistan og senest med Taliban i Afghanistan. Her har islamistene gått fra å være en opprørsgruppe til å sitte med regjeringsmakten.

– Den transformasjonen er viktig, for det betyr at man kan påvirke dem i en ikke-voldelig retning. Og det er viktig for verdensfreden.

Referanse:

Mona Kanwal Sheikh: Fear of Secularism: Islamist Narratives on a Doctrinal Threat, Abraham and the Secular. Interreligious Studies in Theory and Practice, 2022. (Sammendrag) DOI: 10.1007/978-3-030-73053-6_8

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

20 år med krig mot terror: - Totalt mislykket