Utstoppede dyr har hver sin historie
Dyr kan lære oss mer enn zoologi, for de er også en del av kulturhistorien.
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvert dyr har sin historie. Også utstoppede dyr.
Og det er mye mer å fortelle om dyrene enn det de naturhistoriske museene gjør i dag.
Det mener professor Liv Emma Thorsen ved Universitetet i Oslo.
– Ved å presentere dyrenes historie og sette den inn i en sosial og kulturell sammenheng kan de formidle ut over zoologien. Slik kan man oppnå større interesse og respekt for de utstoppete dyrene, sier Thorsen.
Hun mener at dyrenes plass i kulturhistorien forsvant gjennom den vitenskapelige kategoriseringen.
– Som kulturhistoriker ønsker jeg å individualisere dyrene slik at de blir noe mer enn bare representanter for en art med en plass i klassifiseringssystemet. Mitt prosjekt har vært å lage biografier over dyrene, sier Thorsen.
Dyrebiografier
Thorsen har studert historiske fremstillinger av de fire pattedyrene gorilla, hvalross, afrikansk elefant og apen tonkinmakak ved Göteborgs Naturhistoriska Museum.
Studien inngår i prosjektet Dyr som ting og dyr som tegn, der endringer i synet på dyr i vestens kultur er lagt under lupen. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådet.
Museene sitter på enorme samlinger av dyr og det aller meste oppbevares i magasiner. Bare i Natural History Museum i London alene finnes det mer enn 70 millioner enheter.
Et pattedyr kan magasineres slik at innvollene, skjelettene og skinnene blir oppbevart hver for seg.
Fra brølende gorilla til isbjørnkjendis
– Skinnet kan manipuleres ved hjelp av monteringsteknikker, og gi en tredimensjonal illustrasjon av dyret. I dette arbeidet trer de kulturelle forestillingene om dyret fram.
– Skjelettet formidler derimot dyret selv. Her kan vi for eksempel se skadene dyret er påført. Slik kan de ulike delene av dyret til sammen belyse dets biografi, utdyper Thorsen.
Samme dyr kan bli presentert på helt ulike måter. Hun viser til hvordan gorillaen ble fremstilt i museer rundt år 1900. I den ene er gorillaen en brølende og farlig ape som virker truende i sin stående eller sittende positur. I den andre ser vi et fredelig menneskelignende dyr.
– I dag mener jeg vi i større grad ser på dyr ut fra deres egne premisser. Vi har en annen respekt. Historien til isbjørnen Knut som ble dyrekjendis i Berlin Zoo illustrerer dette.
– Selv om han var fanget i en dyrehage og dermed underlagt menneskenes makt, gjorde hans søthet og interaksjon med publikum at han vekket interesse i en videre forstand. Hans historie konkretiserer også dagens klimautfordringer, sier Thorsen.
