«Ja wallah. No problem janem Nargis Noori», skriver ungdommen Bahar på Facebook-veggen til venninna.

– I likhet med mange barn og unge i dagens Norge trekker Bahar veksler på et stort språklig repertoar når hun kommuniserer med venner på sosiale medier, der hun blander norsk, arabisk, engelsk og dari, forklarer forsker Joke Dewilde.

Du har trolig gjort det selv. Spurt Google Oversetter om det ene ordet som forløste en samtale som til da hadde foregått på kroppsspråk i en park i Paris. Sagt «mysigt» i stedet for «koselig» til en venn til en venn i Stockholm.

Dette er kjernen i det som forskerne kaller transspråking, en praksis som stadig oftere brukes strategisk i språkopplæring.

Praksisen går ut på å bruke forskjellige språk utfyllende og om hverandre for å fremme forståelse og kommunikasjon.

Veldokumentert læringseffekt

Effekten er bevist i flere studier: Transspråking kan støtte voksne deltakeres læring og kommunikasjon i både språklig homogene og språklig mangfoldige grupper.

I et større, demokratisk perspektiv, kan praksisen øke likeverdet mellom lærer og lærende, viser en studie som professor Dewilde ved Universitetet i Oslo (UiO) nylig publiserte sammen med forsker Ingrid Rodrick Beiler ved OsloMet.

– Nytteverdien av transspråking som en inkluderende læringsstrategi for innvandrere er veldokumentert. Det tillater dem å bygge på sitt flerspråklige repertoar og sine tidligere erfaringer, noe som skaper nye muligheter for læring, forteller Dewilde.

Transspråklig pedagogikk har vist seg svært effektiv i grunnskole og videregående for å differensiere og tilpasse undervisningen til individuelle behov, bygge på elevenes bakgrunnskunnskap, utdype forståelse, utvikle kritisk tenkning og skape tverrspråklig overføring og metaspråklig bevissthet.

– Det som imidlertid mangler i forskningen, er et større fokus på voksenopplæringen, sier Dewilde, som prøver å gjøre noe med det.

Hennes egen studie konkluderer med at transspråking også har et stort potensial i undervisning og læring for voksne innvandrere med lite eller ingen skolegang.

Gir språkhjelp til de som kan minst

Lise Ann Gummesen, som har arbeidet med innvandrere i Oslo-skolen og skrevet flere fagbøker for deltakergruppen, savner også en større bevissthet om flerspråklighet som ressurs i norskopplæringen for voksne innvandrere.

– Oslo kommune har ikke egne midler for å implementere transspråking i voksenopplæringen. Dette bidrar til å opprettholde den gamle språkpurismen og ideen om læreren som høvding i klasserommet, sier Gummesen.

Likevel tilbyr Oslo voksenopplæring Rosenhof språkhjelpere i norskundervisningen, et tiltak de har arbeidet systematisk med siden 2016.

– Vi har god tilgang på personer som egner seg til å være språkhjelpere, rekrutteringen er enkel, velviljen fra arbeidsgiver likeså, sier Gummesen.

Men tilbudet gis nesten utelukkende fordi noen høyt motiverte enkeltpersoner ser nytten av språkstøtten.

Sammen med kollega Mariam Nodia arbeider Gummesen med voksne som har hatt få muligheter til å gå på skole før de kom til Norge. Deltakere i introduksjonsprogram har praksis i arbeidslivet som en del av sin utdanning, og det er her de to henter språkhjelpere fra.

– Vi rekrutterer språkhjelpere to ganger i året og inntil 15 stykker per semester. Akkurat nå har vi åtte hjelpere. Det dekker så vidt de laveste nivåene, de vi har valgt å prioritere, forteller Gummesen.

Læreren som detektiv

Representanter fra Det utdanningsvitenskapelige fakultet på UiO besøker voksenopplæringssenteret en maidag da deltakerne øver på vokalen ø og lærer om norske trekkfugler.

I klasserommet blir det snakket eller forstått flere varianter av arabisk, de persiske språkene dari og farsi, tyrkisk, russisk, georgisk, islandsk, ukrainsk, norsk, engelsk, tysk, fransk, svensk, dansk, tigrinja, riff og de kurdiske språkene kurmanji og sorani.

– S-ø-ø-ø-r, sier en av vårens språkhjelpere, en kvinne fra Irak, og ser på deltakerne rundt bordet.

Kvinnen arbeidet som lærer i hjemlandet og har planer om å ta en master i IT her i Norge etter hvert. Deltakerne henter fram en s, en ø og en r fra bokstavsamlingen sin og setter sammen ordet. Alle klarer det uten hjelp.

– I en gruppe på dette nivået begynner vi gjerne med bilder når vi setter i gang med et nytt tema. Visualisering er viktig i starten. Først diskuterer vi tematikken i plenum, for å etablere et visst system og felles ordforråd. Dernest arbeider deltakerne i språkhomogene grupper, så i plenum igjen, sier Gummesen.

Det er i plenumsdiskusjonene at de språklige ressursene som deltakerne bringer med seg fra tidligere erfaringer og egne språk, gir en merverdi for hele gruppen, inkludert læreren. Denne måten å arbeide på krever en annen kompetanse enn å være norsk som lærer i andrespråk.

Forsker Joke Dewilde sier at det største problemet i flerspråklige klasserom er at læreren undervurderer de potensielle bidragene fra deltakerne.

– Transspråking krever at læreren tør å slippe taket i faget og språket hun selv kan godt, slik at hun klarer å sette seg selv til side for å utforske hva deltakerne har med seg og kan. Det er viktig å være mer detektiv enn lærer. Da kan magi oppstå, sier hun.

Nysgjerrig detektiv

I studien til Dewilde arbeidet klassene blant annet med temaet helse. Kursdeltakerne reflekterte først i språkhomogene grupper rundt hva god helse er i hjemlandet før de delte i plenum.

– Læreren erfarte at kursdeltakerne fikk en bedre forståelse, samtidig som hun lærte fra dem. Hun opplevde dermed verdien av å vente med å sammenligne med Norge, sier forskeren.

En skarp språklærer er ifølge Dewilde alltid aktivt observerende, alltid nysgjerrig og tar med seg det meste som ressurser inn i undervisningen.

– Detektiven må se etter hva deltakerne gjør uten å dømme, også hvordan de bruker teknologi. En deltaker vi observerte i pilotstudien, brukte appen Siri veldig mye i sin læringspraksis for å øve på norsk uttale, forteller hun.

Ressurskrevende

For lærere som Lise Ann Gummesen er mangelen på interesse i voksenopplæringsfeltet det største problemet. Selv fryder hun seg like mye over hvert arabiske eller farsiske ord hun lærer, som hvert norske hun lærer bort.

– Mangelen på interesse gjør systemet for opplæring veldig sårbart. Ofte må vi løse personalproblemer på dagen, da en språkhjelper eller noen i familiene deres er syk eller trenger annen oppfølging, eller bydelen deres plutselig vil ha dem inn i en annen jobb. Dette krever mye ressurser, sier Gummesen, som bare har en time i uken til å administrere det hele.

– Hadde vi hatt en permanent kapasitet på de største språkene, ville opplæringstilbudet vært mer robust, sier hun.

Det tenker også Dewilde ville vært nyttig:

– Mye av det språklige mangfoldet i klassen vil være noe forutsigbart, for eksempel at noen vil kunne arabisk, noen tigrinja, noen dari. Da kunne læreren heller brukt sin tid på å lete etter ressurser til nye språk som dukker opp for første gang i klasserommet, sier hun.

Tilbake i klasserommet i Oslo savner en kvinne fra Eritrea sin tigrinjatalende språkhjelper denne dagen, men får ekstra hjelp av Gummesen.

– Jeg bruker det jeg har, et kanskje forståelig ord her, en gest der og slik kommer stadig vi et steg videre, sier hun.

Fairuoz fra Afrin i Syria, som har gått på norsk skole i snart ett og et halvt år, har god hjelp av språkhjelperen Hasan. Nå drømmer hun om å bli tannlege. Vi spør henne hvordan hun synes det er å lære norsk. Hun forteller at Mariam «kommer til henne om natta» og gjør lekser sammen henne.

– Jeg lærer hele tiden, hele døgnet, sier Fairuoz før hun går tilbake til teksten om norske trekkfugler.

Referanse:

Joke Dewilde og Ingrid Rodrick Beiler: Pilotstudie om bruk av flerspråklige strategier og ressurser i opplæring for voksne innvandrere. Sluttrapport fra Universitetet i Oslo, 2021.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Forskere er på sporet av hvorfor det er så mye kreft i blære og tarm i Norge

• 

  Forsker Navdeep Kaur Brar tenker nytt i bekjempelsen av antibiotikaresistens

• 

  Forsker: – Det er en økt risiko for bruk av kjernefysiske våpen

• 

  Ny undersøkelse: – Norske niendeklassinger presterer betydelig dårligere i naturfag enn sine nordiske jevnaldrende

• 

  Denne roboten spiller trommer raskere enn noe menneske

• 

  For mange feil i informasjon om legemiddel når pasientar blir skrivne ut frå sjukehus

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER