Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Norges sanksjoner overfor Russland er blitt begrunnet som mottiltak mot landets ulovlige angrepskrig i Ukraina.
Norges sanksjoner overfor Russland er blitt begrunnet som mottiltak mot landets ulovlige angrepskrig i Ukraina.

Er det greit at stater håndhever internasjonale regler på egen hånd?

– Det er ingen som ser det som ideelt at stater tyr til selvtekt når en annen stat bryter en avtale. Men mottiltak er likevel et viktig prinsipp i folkeretten og kan vanskelig forbys. 

Dette forteller Jørgen Sørgard Skjold. Han forsker på mottiltak, et konsept i folkeretten som har vært lite belyst i nyere rettsvitenskapelig forskning.

Når bindende regler brytes i en rettsstat som Norge, har vi et sentralisert apparat av aktører og formelle institusjoner vi kan henvende oss til for å få hjelp. Som politi, klagenemnder, jurister og rettsvesen. 

Selvtekt innad i nasjonalstater hører i stor grad historien til, nettopp av den grunn. Men slik er det ikke nødvendigvis på den internasjonale arenaen mellom stater.

Saken oppsummert:

  • Mottiltak i folkeretten tillater stater å håndheve regler på egenhånd.
  • Mottiltak er viktig i situasjoner hvor det ikke finnes sentraliserte apparater for håndhevelse.
  • Viktig å regulere mottiltak.
  • Mottiltak må alltid ses i forhold til regelbruddet.

Sanksjoner som mottiltak 

Folkeretten har nemlig regler for når stater kan ty til selvtekt. Det kalles gjerne mottiltak i jussen.

Konkret handler dette om at en stat i noen tilfeller kan ha rett til å slutte å etterleve en folkerettslig regel dersom en annen stat bryter reglene. 

Når Norge har gjennomført sanksjoner overfor Russland, så har deler av disse tiltakene blitt begrunnet som mottiltak mot Russlands ulovlige angrepskrig i Ukraina.

– Dette er imidlertid et tema og en praksis som ikke i veldig stor grad har vært belyst i nyere juridisk forskning, forteller Skjold. 

Han har tatt en doktorgrad over temaet ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo og jobber til daglig i Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet.

Hans arbeid har vist seg å være et viktig bidrag til juridisk grunnforskning. Temaet har høy relevans både teoretisk og praktisk i lys av utviklingen på den internasjonale arenaen og krigen i Ukraina. Særlig fordi sanksjoner har blitt et viktig politisk verktøy for å reagere mot alvorlige folkerettsbrudd. 

Må ses i forhold til regelbruddet 

Folkerettens regler om mottiltak setter betingelser for staters adgang til å håndheve internasjonale regler på egen hånd. Et mottiltak kan for eksempel bestå i å suspendere en folkerettslig plikt som er nedfelt i en traktat, som en reaksjon på en annen stats brudd på folkeretten. 

Et mottiltak må begrunnes i at den staten som tiltaket retter seg mot har gjort noe folkerettsstridig. Tiltaket må ha til hensikt å stimulere denne staten til å slutte å bryte folkeretten. I tillegg må de gjøre det som eventuelt trengs for å reparere den skaden som har skjedd. Et mottiltak må alltid ses i forhold til regelbruddet. 

Jørgen Sørgard Skjold fikk nylig H.M. Kongens gullmedalje for sin forskning.
Jørgen Sørgard Skjold fikk nylig H.M. Kongens gullmedalje for sin forskning.

Reglene om mottiltak er en del av de generelle reglene for statsansvar. Det har en lang historie i folkeretten.

– Mottiltak er et klassisk tema i folkeretten. Det handler om hva stater kan gjøre for å håndheve forpliktelser der en motpart ikke oppfyller sine, forteller Skjold.

Han sier at dette teoretisk sett er noe som griper inn i kjernen av hva folkeretten handler om og hvordan den er bygget opp som et rettssystem. Videre hvordan dette skiller seg fra nasjonal rett som typisk ikke tillater selvtekt ved regelbrudd.

Svært interessant både teoretisk og praktisk

I folkerettslig sammenheng er reglene om mottiltak både et grunnleggende og et praktisk viktig tema. 

Forståelse for hva mottiltak er og hva disse reglene tillater, er også av stor praktisk betydning ved tvisteløsning, rettslig argumentasjon eller internasjonale relasjoner mer generelt. 

Hvis en stat hevder at en handling kvalifiserer som et mottiltak, så kan dette frita staten fra rettslig ansvar for en handling som strider med internasjonale regler.

– Teoretisk sett er dette veldig interessant, men også praktisk. For hvis du har et konsept som tillater stater å fri seg fra sine forpliktelser ved å si at «jeg vil ikke oppfylle mine forpliktelser i avtalen fordi du ikke har oppfylt dine», så er det en regel som potensielt har ganske store praktiske implikasjoner, forteller Skjold. 

Derfor er det viktig med kunnskap om i hvilke situasjoner mottiltak kan benyttes og når de ikke kan eller ikke bør anvendes. Her har rettsvitenskapen en viktig rolle å spille.

Mangel på alternativer skaper et behov for mottiltak

Skjold peker på at mottiltak er et grunnleggende konsept i folkeretten. Grunnen er at det ikke finnes så mange andre alternativer til regelhåndhevelse mellom suverene stater.

– Det er begrenset med systemer for håndheving å bruke internasjonalt. Å håndheve forpliktelser på egen hånd gjennom å ikke oppfylle egne forpliktelser er derfor et av de virkemidlene stater kan benytte seg av. 

Man tar altså saken i egne hender, uten å gå via en sentral myndighet. 

I internasjonal rett finnes det ikke noen samlet stat som kan gripe inn og bistå i håndhevelse av regler. Det finnes institusjoner med kompetanse innenfor visse områder, men i mange tilfeller kan ikke disse benyttes. 

Da er det tilbake til utgangspunktet om at statene må ordne opp selv.

I dagens internasjonale relasjoner har mottiltak fått en viktig rolle som et mulig rettsgrunnlag for internasjonale sanksjoner som ikke bygger på et FN-mandat. Det kan for eksempel være deler av de vestlige sanksjonene mot Russland eller Syria.

Behovet for mottiltak er redusert

– For folkerettsjurister er det vesentlig å forstå når, hvor og hvordan mottiltak kan brukes av stater som en akseptabel rettslig begrunnelse for handlinger som normalt strider med statens internasjonale forpliktelser, forteller Skjold.

I dagens virkelighet er det mange institusjonelle strukturer som FN og Verdens Handelsorganisasjon som på ulike måter tilbyr det man kan kalle sentralisert tvisteløsning og håndhevelse i det internasjonale systemet.

– Så når for eksempel FNs Sikkerhetsråd vedtar at stater skal fryse penger og lignende, så vil det typisk være begrunnet i FN-pakten. Den sier at Sikkerhetsrådet kan vedta visse tiltak. Og da kan stater basere tiltak på dette vedtaket fremfor å gjennomføre mottiltak på egen hånd.

Fremveksten av institusjoner har redusert behovet for bruk av mottiltak. Fordi det finnes andre måter å håndtere uenigheter på.

Og da kan man spørre: Trenger folkeretten egentlig å tillate at stater i enkelte spesielle situasjoner kan håndheve regler på egen hånd? Er ikke dette gått ut på dato? Har ikke verdenssamfunnet kommet lenger enn dette nå?

Er selvtekt «gammeldags»?

Skjold påpeker at selvtekt i bunn og grunn kan forstås som en primitiv måte å håndheve lov og rett. Sånn er det også vanlig å tenke om det innenfor juridisk forskning. Det er en grunn til at nasjonale rettssystemer ikke har ønsket å videreføre dette.

Likevel er det vanskelig å se for seg at folkeretten helt kan fri seg fra et slikt konsept nettopp fordi motstykket til selvhåndhevelse er sentralisert håndhevelse. 

Og selv om dette finnes i det internasjonale systemet, så er det ikke slik at dette alltid er tilgjengelig på samme måte som det er i nasjonal rett, hvor domstoler og politi og så videre normalt vil være klar til å håndtere uenigheter som oppstår.

– Så ja, det er en primitiv form for håndhevelse, men samtidig en viktig del av folkeretten fordi folkeretten ikke har de sentraliserte apparatene som nasjonalstaten har. Det er imidlertid ingen som ser det som ideelt at mottiltak brukes. Det er ingen som ønsker dette som et mål i seg selv. Men i noen situasjoner kan det være nødvendig. 

Skjold sier at sanksjonene overfor Russland i så måte er et greit eksempel. 

Her er det snakk om veldig alvorlige folkerettsbrudd, samtidig som det ikke er mulig å få FNs Sikkerhetsråd til å vedta tiltak fordi Russland selv er medlem. De kan der legge ned veto mot at Sikkerhetsrådet skal gripe inn.

Viktig å regulere mottiltak

Et viktig argument i Skjolds forskning er at tross ulemper med selvhåndhevelse på det internasjonale plan så er det viktig at man også reflekterer over hva situasjonen vil være hvis folkeretten forbød selvhåndhevelse. 

Stater ville neppe avstå fra å reagere på regelbrudd. De ville kanskje heller gjøre dette uten å forholde seg til regler om hvilke prosedyrer man skal følge, hvilke betingelser det kan skje under, hvilke avtaler det er greit å suspendere og så videre.

– Da abdiserer jussen fra ambisjonen om å regulere denne typen aktivitet. Og da tror jeg at man havner på et verre sted enn hvis man sier at «vi anerkjenner at dette er noe statene kommer til å gjøre, og at vi er opptatt av å regulere det inn i akseptable former», sier han.

Skjold argumenterer derfor for at selvhåndhevelse har en relevans. Han ser heller ikke helt hvordan dette kan slutte å være relevant i folkeretten. Det er ikke sannsynlig at en i det systemet vil se sentraliserte mekanismer for håndhevelse tilsvarende det en har i nasjonal rett. 

– Her kommer altså jussens formål inn. Verdien og fordelen med å akseptere at stater i noen situasjoner kan håndheve regler på egen hånd gjennom mottiltak, er at man kan regulere praksis.

Referanse: 

Jørgen Sørgard Skjold: Countermeasures in International Law - Function, Limits and Systemic Relevance. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo, 2023. Sammendrag.

 

Powered by Labrador CMS