– Reglene fremstår som dårlig begrunnet sett i et barneperspektiv og ut fra vernet av familierelasjoner, ettersom de kun er ment for å forhindre etableringen av polygame familier i Norge. Barnas behov for å være sammen med moren sin overses, skriver kronikkforfatteren. (Foto: Berit Roald / NTB scanpix)
Utydelige lover for polygame ekteskap i Norge
KRONIKK: Det er behov for å rydde opp i norsk rett når det gjelder polygami. Typiske hensyn som reiser seg for kvinner og barn bør få større fokus.
Det er uklart om utenlandske polygame ekteskap inngått før noen av ektefellene hadde tilknytning til Norge, og der begge ekteskap fortsatt består, skal være gyldige i Norge.
Stortinget har ikke vurdert de relevante rettskilder og hensyn i sammenheng. Det er derfor dårlig samsvar mellom de ulike regelverkene som regulerer slike ekteskap: I utlendingsretten tas det verken høyde for preferansen for det første ekteskapet som har sitt grunnlag i norsk familierett, eller diskrimineringsvernet som gjelder i norsk rett.
En alminnelig forståelse av polygami er det å være gift med flere, men rettslig er det kun det andre (eventuelt tredje og fjerde) ekteskapet som regnes som brudd på norsk ekteskapsrett. I den interne retten stadfestes det monogame prinsipp i ekteskapsloven ved at ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap består.
Problematisk på flere måter
Polygami er problematisk på flere måter. Et polygamt ekteskap vil alltid være tuftet på en direkte diskriminerende ekteskapsordning der menn vil kunne ha flere koner, mens kvinner ikke vil kunne ha flere ektemenn. Det er ingen rettssystemer i verden i dag som godtar at kvinner gifter seg med flere.
Internasjonal rett som Norge er bundet av gjør det klart at polygame ekteskapsordninger fører til brudd på kvinners rettigheter. Det er dessuten en helt fremmed konstruksjon i Norge. At det skal knyttes rettsvirkninger til mer enn ett ekteskap for én person, passer ikke inn med retten for øvrig.
At polygami er forbudt og belagt med straff, støtter opp om at polygame ekteskap ikke er ønskelig i Norge.
Rettslige og private problemer
Norske regler om rett til opphold basert på familiegjenforening med ektefeller skiller ikke på hvilket nummer i rekken ekteskapet har. Dette fører til rettslige problemer fordi det ikke samsvarer med reguleringene som finnes i andre lover.
Kanskje enda viktigere er likevel de problemer som oppstår for dem som er i slike ekteskap og for barn som er resultat av slike ekteskap.
Det har vært et uttrykt mål for Stortinget å hindre at polygame familier etableres i Norge. Utlendingsloven stenger for å få familieinnvandring med mer enn én ektefelle ved at det fastlås at «[d]ersom referansepersonen får opphold i riket etter å ha inngått ekteskap med flere, kan bare én av de ektede få oppholdstillatelse».
Det er riktignok ikke gitt noen begrunnelse, for at det første ekteskapet ikke gis noen preferanse når det gjelder retten til familieinnvandring.
Hva skjer når flere av konene er i Norge?
En situasjon der alle ektefeller i et polygamt ekteskap bosetter seg i Norge, vil på tross av denne bestemmelsen likevel være mulig.
Se for deg at en person har inngått ekteskap med flere før noen av partene har tilknytning til Norge. Ektemannen innvandrer så til Norge, og kone nummer to kommer som familieinnvandrer.
Kone nummer én kommer så til landet på selvstendig grunnlag, typisk ved at hun får innvilget asyl. I denne situasjonen vil ekteskap nummer to være godkjent av norske myndigheter i tråd med en lovordlyd der det fra Stortingets side er bevisst valgt å ikke skille mellom første og andre ekteskap med hensyn til anerkjennelse.
Det første ekteskapet kan ikke angripes etter norske regler, for det har ingen trekk som er støtende mot norsk rettsorden; det er et gyldig inngått ekteskap mellom to parter som ikke tidligere har inngått ekteskap som fortsatt består.
Spørsmålet blir så om statusen til ekteskap nummer to nå skal endres som følge av at kone nummer én har bosatt seg i Norge. Reglene reiser spørsmål ved om valgfriheten som gis etter utlendingsloven er hensiktsmessig, når ekteskap nummer to senere likevel kan møtes med manglende anerkjennelse eller oppløsningskrav etter reglene i ekteskapsloven.
Mangler en begrunnelse for at første ekteskap ikke skal gjelde
Det er altså et manglende samsvar mellom de ulike delene av retten, uten noen klar begrunnelse. Det er naturlig at det som anses som grunnleggende utgangspunkter for retten, ikke fravikes uten begrunnelse når ekteskapene skal reguleres på et annet rettsområde. Men den løsningen som er valgt i utlendingsloven, ser bort fra preferansen for det første ekteskapet som er grunnleggende i retten for øvrig, uten at det gis noen slik begrunnelse.
Det bør derfor vurderes om det skal stilles krav til at det første ekteskapet prioriteres foran det andre, for at familieinnvandring basert på ekteskap skal innvilges.
En situasjon hvor kone nummer én er innvilget familieinnvandring og kone nummer to siden får oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, vil ikke skape de samme rettslige problemene. Det andre ekteskapet nyter ikke det samme vernet som det første ekteskapet i norsk rett. Det vil da foreligge legitime grunner for ikke å anerkjenne det, eventuelt for å oppløse det.
En slik endring av familieinnvandringsreglene ville skape et insentiv for at familieinnvandring blir søkt for kone nummer én. Risikoen for å få en problematisk sak etter norsk rett vil dermed unngås.
Barnas behov for å være sammen med moren sin overses
Utlendingsloven gjør også unntak for rett til oppholdstillatelse basert på foreldreskap mellom norske barn og deres utenlandske forelder dersom det vil føre til at polygame familieforhold etableres i Norge. Bestemmelsene gir tillatelse til familiegjenforening og samvær mellom norsk barn og barnets mor eller far, men kan etter annet ledd «likevel nektes dersom dette ville lede til at søkeren ville bli gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift med eller samboer med en annen person her […]».
Det gjøres klart i forarbeidene at unntaket «skal forhindre at bestemmelsen åpner for bigami.»
I en situasjon der far bor her med kone nummer to, kan dette hindre at det første ekteskapet skal danne grunnlag for familieinnvandring. Dette fremstår som ulogisk i og med at det første ekteskapet ikke blir anerkjent selv om det er fullt ut i overensstemmelse med norske rettsgrunnsetninger.
Reglene fremstår som dårlig begrunnet sett i et barneperspektiv og ut fra vernet av familierelasjoner, ettersom de kun er ment for å forhindre etableringen av polygame familier i Norge. Barnas behov for å være sammen med moren sin overses. Å knytte vilkår til familiegjenforening mellom barn og deres mor til hvorvidt far har inngått et etterfølgende bigamisk ekteskap, fremstår som urimelig og uproporsjonalt.
Gjennomgangen av rettstilstanden for polygame ekteskap i Norge viser at det er behov for å rydde opp i norsk rett på dette området og at typiske hensyn som reiser seg for kvinner og barn bør få større fokus når denne retten skal utvikles.
