Forleden fikk mine foreldre fornemt besøk.

Vi satt på terrassen deres i Molde og koste oss med kaffe i ettermiddagssola, da to admiraler plutselig meldte sin ankomst.

Ikke slike admiraler med uniform og medaljer, naturligvis. Disse var av det mer flagrende og fargerike slaget. De svinset litt rundt bordet, før de slo seg ned på en oktoberbergknapp i full blomst.

Slike gjester er jo ikke helt uvanlig, selv i Molde i september. Men disse to var noe for seg selv.

Følgesvenner

Det virket som om de var i følge. Snart flagret den ene bort og satte seg i vinduskarmen. Den andre etter. En stund senere bar det tilbake til blomsten. Og slik holdt de på svært lenge.

Siden den ene av sommerfuglene hadde dype flenger i vingen, var det lett å så fast at det var snakk om de samme individene.

Det var slik vi neste ettermiddag kunne konstatere at de selvsamme admiralene fortsatt pleide omgang. På de samme blomstene og den samme vinduskarmen!

Hva var det egentlig de holdt på med? Kunne de være venner? Eller kjærester?

Dette krevde rett og slett svar fra en ekspert. Nærmere bestemt sommerfuglekspert Leif Aarvik ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Slåss om territorier

Det er ikke helt godt å vite, sier Aarvik.

– Vi kan jo ikke spørre dem.

Admiraler generelt har absolutt et forhold til artsfrender, forteller eksperten. De ser hverandre og kjenner luktsignaler fra hverandre.

– Det er vanlig å se hanner forsvare et territorium mot andre hanner av samme art. Det blir vill kamp.

Hannene slåss om hunnene, som gjerne omringes av beilere så snart de bryter ut av puppen. Men all omgang mellom de staselige sommerfuglene er ikke like dramatisk.

Deler matfat

Admiraler kan for eksempel gjerne samles rundt et godt måltid – for eksempel råtnende nedfallsfrukt – uten videre bruduljer.

Men noen hyggelig middag for venner er det neppe snakk om.

– De aksepterer hverandre, sier Aarvik.

– Ofte ser vi de samme individene i en hage igjennom flere dager.

Vitenskapen kan altså fortelle oss at det ikke er unormalt å få admiraler på kaffebesøk to dager på rad. Men den røper dessverre mindre om hvilket forhold akkurat disse gjestene hadde til hverandre.

Likevel er det faktisk mulig å si en hel del om de to individene, forteller Aarvik.

Den strålende brenneslen

De er for eksempel annengenerasjons innvandrere.

– Admiralen klarer ikke vinteren i Norge, forteller Aarvik.

Sommerfuglene som dukker opp om våren og på forsommeren, er immigranter fra Sør-Europa. Når temperaturen stiger, trekker de vakre insektene nordover på leting etter ledige territorier der hunnene kan legge egg.

Det betyr en jakt på brennesle. Den er nemlig den eneste planten admiralens larver kan vokse opp på.

– Som regel har planter antibeitestoffer, et kjemisk forsvar mot insekter, sier Aarvik.

Hver plantesort har sine egne antibeitestoffer. Sommerfuglene slår imidlertid tilbake, og utvikler toleranse og motgift. Men de fleste har spesialisert seg, og tåler bare én art eller en gruppe beslektede vekster. Admiralen, og flere andre, har valgt seg brennesle.

– Vi skal være glade for brennesle, sier Aarvik.

– Hvis den forsvinner, blir mange andre arter også borte. Og dersom vi vil ha admiraler i hagen, må det være brennesle i nærheten. Gamle, overgrodde hager er det fineste som finnes!

Fortapt generasjon

For de to fjonge gjestene på mine foreldres terrasse, kan det imidlertid være det samme med hele neslen.

De har riktignok selv trådt sine larveben på norske brennesler, etter at de klekket fra egg lagt av innvandrerne sørfra. Men selv har de har ingen håp om å legge egne egg i Norge.

For nå kommer høsten og kulden. De to besøkende på terrassen ble født i et land verken de eller eggene deres kan overleve i.

Så hvilken skjebne går de nå i møte?

Kanskje tar de vingene fatt, og følger den svinnende varmen.

– Vi har sett at det går et trekk sørover om høsten, sier Aarvik.

– Men hvor mange som trekker, vet vi ikke. Det er også vanskelig å vite om noen overlever. Vi kan jo ikke ringmerke sommerfugler slik vi gjør med fugler.

I beste fall venter et eventyr i Syden.

Men det er kanskje mer sannsynlig er de fornemme gjestene våre var individer fra en fortapt generasjon, i en siste sorgløs dans før døden.