Det forteller forsker Ann-Torill Tørrisplass ved Nord universitet. I en nylig publisert studie har hun undersøkt hvordan mindreårige jenter med flyktningstatus opplever familiegjenforening.
Før familien gjenforenes, har enslige, mindreårige flyktninger i Norge støtte til utgifter, leksehjelp og gjerne en kontaktperson i kommunen, en såkalt særkontakt i oppfølgingstjenesten.
Alt dette stopper opp ved familiegjenforening.
Ansvaret overføres fra barnevern til flyktningtjenesten
Ved familiegjenforening overføres ansvaret for oppfølging i kommunene fra barnevernet til flyktningtjenesten. Alle økonomiske overføringer fra NAV avsluttes og gis til familien i stedet.
Det er fordi de ikke lenger oppfattes som enslige mindreårige, men som en del av familien.
– Praksisen er i tråd med regelverket, men det viser seg at enslige, mindreårige jenter får et stort ansvar for den ankomne familien, så de blir mer avhengige av hjelp enn før, sier Tørrisplass.
Flyktningetjenesten oppfatter at den enslige mindreårige er en ressurs for familien som kommer (mor, far, søsken), og pålegger dermed ungdommen et ansvar for å hjelpe den ankomne familien.
Men det er ikke i tråd med det ungdommen ønsker selv, viser studien til Tørrisplass.
– Enslige, mindreårige jenter får et stort ansvar for den ankomne familien, sier Ann-Torill Tørrisplass.(Foto: Ole Marius Tørrisplass)
Historien til Amaal
Tørrisplass har intervjuet Amaal, en mindreårig jente som har opplevd familiegjenforening og brukt det som eksempel for å studere hvordan hun opplevde den første tiden etter at familien var ankommet.
Amaal kom til Norge fra Somalia som enslig mindreårig flyktning, da hun var 17 år. Da hun kom til Norge, ble hun først sendt til et asylmottak. Hun ble gjenforent med sin mor og tre yngre søsken da hun var 20 år.
Det vil si at hun hadde bodd i Norge i nesten fire år før hun ble gjenforent med familien.
Fikk mye ansvar for familien
Da familien kom, mistet hun leksehjelp, selv om hun fremdeles ønsket det. Hun fikk også økonomiske problemer siden hun hadde utgifter som hun var vant til å dekke med utbetalingene hun fikk fra NAV.
Etter at familien kom, fikk hun ikke noen stønader lenger. I tillegg fikk hun ansvar for familien, som verken kunne språket eller systemet.
Ansatte i flyktningtjenesten sa til familien at «dere har jo en datter som kan språket, så det skal hjelpe dere».
Det var kjempevanskelig for Amaal. Hun hadde ansvaret for husleien og måtte snakke med huseieren, som kunne ringe henne mens hun var på skolen.
Annonse
Amaal forteller at hun trenger hjelp med integrering, leksehjelp, viktige søknader og papirer om jobb og bolig, og noen å spørre når hun støter på problemer i systemet. Hun uttrykker:
«Faktisk så er jeg en ung jente som må få lov til å være som de andre. Jeg hadde ikke lyst til å ha så veldig mye ansvar, både for familien og meg selv.»
Sårbar og kritisk fase
I studien bekrefter ansatte i kommunen at opplevelsene til Aamal deles av flere i samme situasjon. Det er særlig den første tida som er problematisk for den unge som får familiegjenforening. Den kritiske fasen varer mellom ett og to år.
Flere av de ansatte i oppfølgingstjenesten fortalte om hvordan de hjalp og støttet jentene i prosessen med å få familiegjenforening, men hvordan de ved avslag tenkte for seg selv at det egentlig var til det beste for jentene.
De hadde sett, erfart og bekymret seg for hvordan jentene tok på seg et stort familieansvar og hvordan noen av dem sluttet på skolen fordi de ville tjene penger til familien.
– Denne fasen er en sårbar periode for jentene, og det som blir valgt bort, for eksempel skole, kan få store konsekvenser for dem. At overgangen til voksenlivet er en utfordrende fase, er anerkjent av norske myndigheter og barnevernet, sier Tørrisplass.
Systemet svikter jentene
Forskeren mener studien avdekker hull i systemet og at det er behov for å endre rutiner når enslige, mindreårige flyktninger får gjenforening.
Tørrisplass konkluderer med at familiegjenforening er en sårbar prosess for jenter i overgangen til voksenlivet. Videre at denne sårbarheten blir forsterket av kommunale rutiner og praksiser.
– Jeg mener studien viser behov for at kommunene endrer rutiner og anerkjenner at jentene har behov for økonomisk og sosial støtte i en overgangsfase. Det kan være i det ansvaret overføres fra barnevernet til flyktningtjenesten. I dag fanges ikke dette opp, så det er et hull i systemet som kan ha store konsekvenser for disse jentenes framtid, sier Tørrisplass.
