Denne artikkelen er produsert og finansiert av Høyskolen Kristiania - les mer.

Særlig de unge, som har vokst opp med internett, protesterer mot den religiøse tvangen i Iran.
Særlig de unge, som har vokst opp med internett, protesterer mot den religiøse tvangen i Iran.

– Med livet som innsats går kvinnene i Iran uten hijab for å markere motstand mot fanatikere som styrer landet

Iranere har høy utdanning, er kritiske og tenker selv. Ifølge forsker Sharam Alghasi er det kanskje ikke nok til å endre samfunnet.

– Sosiale medier og medier driftet av iranere bosatt utenfor Iran har hatt enormt mye å si for utviklingen vi har sett etter drapet på Mahsa (Jina) Amini i fjor høst, sier mediesosiolog Sharam Alghasi ved Høyskolen Kristiania.

Han sier iranere generelt er svært beleste, og den såkalte diasporaen er sterke stemmer internasjonalt. Diasporaen er gruppene av iranere i eksil i utlandet.

Fra miniskjørt og badedrakt til hijab og lange kåper 

De som reiste fra Iran etter at Sjahen ble styrtet i 1979, forlot et land som raskt gikk fra å være et åpent, moderne og vestlig orientert samfunn der både kvinner og menn tok høyere utdanning og var aktive i arbeidslivet, til en islamistisk, totalitær republikk preget av forbud og brutale straffer for dem som brøt reglene. 

Fra miniskjørt og badedrakter på 1970-tallet havnet kvinnene inn i lovpålagte hijaber og lange kåper.

– Iran er et land med sterke postmodernistiske trekk, kombinert med tradisjonelle føringer. Det gjør det til et vanskelig land å styre, sier professoren.

– Kanskje blir resultatet av dagens uroligheter bare overfladiske endringer der regimet gir folket flere rettigheter, sier forsker Sharam Alghasi.
– Kanskje blir resultatet av dagens uroligheter bare overfladiske endringer der regimet gir folket flere rettigheter, sier forsker Sharam Alghasi.

Alghasi forteller at folk har høy utdanning, er kritiske og tenker selv. Mens andre totalitære stater har en såkalt kollektivistisk kultur, er iranere individualister. 

En kollektivistisk kultur innebærer at folket samler seg rundt sterke ledere som nærmest blir sett på som en gud.

De unge protesterer mot religiøs tvang

Det preger også demonstrasjonene og trangen til revolusjon vi har sett i Iran det siste året. Særlig de unge, som har vokst opp med internett, protesterer mot den religiøse tvangen. 

Regimet har slått brutalt ned på opptøyene. Allikevel bruker nesten ingen hijab lenger i de store byene som Teheran.

– Med livet som innsats går kvinnene uten hijab for å markere motstand mot fanatikere som styrer landet. Likevel er jeg usikker på om det vil føre til en ny revolusjon, sier Alghasi.  

Han sier situasjonen i landet er svært kompleks. Dermed er det nærmest umulig å spå fremtiden. 

– Kanskje blir resultatet av dagens uroligheter bare overfladiske endringer der regimet gir folket flere rettigheter. 

Mangfoldet kan være en svakhet

En hovedgrunn er at opposisjonen er splittet. Iranere er mangfoldige. Landet er stort og består av mange ulike etnisiteter og mennesker med ulike språk og ulike ideologier. 

Forskjellene mellom byfolk og de på landsbygda er store. Klasseskillene har alltid vært markante. Selv internt blant nasjonalister kan man være uenige om hva den iranske nasjonen består av og hvordan den bør styres.

– Noen er venstreorienterte, andre er monarkister, noen går for føderalisme, og noen ønsker seg en sterk sentralisert styreform. Vi har tradisjonelle islamister, islamistiske intellektuelle, og de som prøver å modernisere religionen, sier han.  

Noen mener også at man må skille mellom stat og religion. De alle fleste er sterke motstandere av religionens inntreden i samfunnsstyringa. 

Mediene i den internasjonale iranske diasporaen – som teller rundt fem millioner iranere som lever i forskjellige land – speiler dette mangfoldet. Dermed får vi i utlandet mye informasjon om situasjonen i Iran fra mange ulike stemmer som trekker i ulike retninger.

Iranere samles gjennom moderne teknologi 

Det er ikke vanskelig for regjeringen å stenge landets internett. Får de nyss om at en demonstrasjon planlegges eller et opprør skal finner sted, stenger de muligheten for å dele informasjon. 

Men teknologien er smartere. 

Det pågår en egen kamp i landet der regimet vil kontrollere internett. Samtidig tar befolkningen i bruk kreative løsninger for å komme seg på nett allikevel. 

Gjennom forumer på internett samles mange tusen persisktalende for å lytte til paneldebatter som streames og for å delta i diskusjoner. Engasjementet er stort, og Iran-eksperter fra hele verden deltar. 

Står ikke samlet om konkrete krav

Nettopp derfor er det helt essensielt for styresmaktene å forsøke å kontrollere befolkningens tilgang til internett – men de lykkes bare delvis.

Vi har kunnet få informasjon både inne fra Iran mens demonstrasjoner pågår, fra iranske medier i utlandet som rapporterer og analyserer, og fra iranere i utlandet.

Men overfor regimet står ikke nok iranere samlet om konkrete krav.

– De som driver iranske medier i utlandet, er mangfoldige. De har ulike agendaer. Vi kan på sett og vis si at vi mangler den typen samlet opposisjon som skal til for å skape en revolusjon, sier Alghasi.

Identitet endres hele tiden

Mye av forskningen til Alghasi har handlet om nettopp iranere og hvordan Iran og «iranskhet» fremstilles i medier. 

– Identitet er ikke en statisk størrelse; den endres hele tiden og skapes på nytt i møte med nye situasjoner og nye miljøer. Vi blir alle påvirket i ulik grad av det mediene sier. Samtidig påvirker også mennesker og strømninger i samfunnet hva som faktisk havner i mediene. 

Professor Alghasi sier at det er komplekse og mangefasetterte prosesser. 

I sitt doktorgradsarbeid gikk han til kjernen av dette gjensidige forholdet mellom medier og mennesker. Han fant at iraneres identitet er i kontinuerlig utvikling i et samspill med mediene.

Mediene viser seg å være veldige viktige for hvordan iranere i Norge snakker om opprinnelseslandet og sin egen «iranskhet».

– Historiene man forteller om seg selv, skapes og gjenskapes i en slags kontinuerlig forhandling. Den dreier seg om både det å finne sin plass i den norske hverdagen og om måter å relatere seg til sin iranske bakgrunn, sier Alghasi.

Identiteten er med andre ord i en kontinuerlig utvikling. Det mediene sier, spiller en rolle i prosessen. 

Mangler et referansepunkt

I sin studie fant Alghasi for eksempel at norsk-iranere ikke føler seg som et samlet «vi». Det være seg i Norge og overfor nordmenn eller overfor hjemlandet og andre iranere. 

Det gamle Iran, som de har forlatt, eksisterer ikke. Det nye Iran er et land de ikke identifiserer seg med. De føler seg heller ikke helt og fullt norske. De blir heller ikke definert slik i sitt nye hjemland.

Denne udefinerte identiteten preger iranere i mange land rundt omkring i verden. 

I ryggmargen har de en kultur med en lang tradisjon for individualistisk tenkning i et stort land som historisk har hatt problemer med å enes om hva det vil si å være iransk og hva som er «den rettmessige definisjonen» av Iran.

– På mange måter mangler eksil-iranere et referansepunkt. Fremtiden vil vise om det er mulig å bygge en fornyet iransk identitet rundt persisk språk, historie og kulturarv, slik det var under Sjahen, sier Alghasi.

Referanse:

Sharam Alghasi: Iranians in Norway; Media Consumption and Identity. Oppgave, 2009. Sammendrag

Arrangerer konferanse om Iran

Sammen med Det iranske solidaritetsforum (DISF) inviterer Høyskolen Kristiania til en tre-dagers konferanse med tema Woman, Life, Freedom fra 14.–16. juni i Oslo. Målet er å spre kunnskap om Iran, og fokus er mer på fag enn på politikk. Forskere fra flere land i Europa skal holde innlegg over temaer som kjønn, etnisitet, nasjonalisme, sosial endring, ulikhet, islam og media.

Les mer om konferansen her.

 

Powered by Labrador CMS