– Jeg tror ikke de unge i dag har en like klar forestilling om de politiske blokkene rød og blå som min generasjon hadde, sier Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder (UiA).

Det skyldes at de unge leser mindre aviser og bøker nå enn før, men også at det ikke nødvendigvis er så glassklart hvem som tilhører hvilken side i politikken, mener han.

Rødgrønn og blå blokk

Han minner om at blokkene lenge ble kalt sosialistisk og borgerlig blokk. I dag heter det helst rødgrønn og blå side, eller rødgrønn og borgerlig.

– Flere sentrumspartier har også gått fra den ene blokken til den andre gjennom årene, eller de har vurdert å skifte side, sier Dørum.

Han peker på Senterpartiet (SP), som var trofaste i den borgerlige blokken inntil partiet i 2005 ble med i regjering på rødgrønn side. 

Et annet eksempel er Kristelig folkeparti (KrF). KrF har diskutert om det egentlig er et rødt parti, men har landet på blå side.

– Det gjelder også Miljøpartiet De Grønne (MDG). Partiet har gått fra en nøytral sentrumsposisjon til å støtte Arbeiderpartiet (Ap) og rødgrønn side.

Men MDG og Ap har lite felles, mener Dørum. Det samme gjelder Venstre og Fremskrittspartiet (FrP) på blå side.

– Partiene står på samme side, men har svært ulik politikk. Det er ikke lett for velgerne å vite hva slags politikk de får ut av slike blokker, sier han.

Velgerne har endret seg

Men ifølge Dørum har også velgerne endret seg.

– Tidligere var vi tro mot ett parti og stemte på det partiet ved hvert eneste valg. Men nå er det blitt så mange partier at vi ikke vet hvem vi skal stemme på, og vi er ikke tro mot noen. I dag stemmer vi på hvilket som helst parti, sier han.

Fra 1884 og fremover var det vanligere at man stemte på det samme partiet hele livet. Etter andre verdenskrig i 1945 ble det nærmest normen at man var trofast mot ett parti.

Dørum skriver om dette i sin bok Demokrati og medborgerskap – fra 1814 til i dag.

Partiet var en del av vår identitet

Troskapen holdt seg helt frem mot 1970-årene.

– Norge var et mer markant klassesamfunn før. Da identifiserte folk seg sterkere med sin klasse og det partiet de stemte på. Arbeidere stemte Arbeiderpartiet. Kontorarbeidere og forretningsfolk stemte Høyre. Og bønder stemte Senterpartiet, sier han.

Folk var dessuten mer tradisjonsbundet og autoritetstro før, sier han.

– Vi lyttet på far og mor og presten og læreren. Og de først tiårene etter krigen søkte vi trygghet mer enn frihet.

Men noe var i emning.

I 1960-årene vendte de unge ryggen mot autoriteter av alle slag, men flertallet var nokså upolitiske. Rock’n roll som ungdomsopprør var viktigere enn kampen mot Vietnamkrigen.

Frihet blir viktigere enn trygghet

– Utover 60-årene var vi materielt forsynt og lei av å bli fortalt hva vi skulle tenke og velge. Nå søkte vi friheten, sier Dørum.

I boken Arven etter 1968 beskriver han blant annet Kåre Willoch fra Høyre som en frihetssøkende sekstiåtter.

– I likhet med de som sto på venstresiden, var også høyresiden sekstiåttere. Willoch gjorde opprør mot autoriteter som byråkrati og telefon- og tv-monopol. Vi har å gjøre med unge mennesker som var lei av å bli holdt i ørene av forrige generasjon, sier Dørum.

Willoch ble senere statsminister og kjent for intense tv-debatter mot vår første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland fra Arbeiderpartiet.

Nyliberale ideer utfordrer sosialdemokratiet

 – Det viktigste tidlig i 1970-årene var at de unge ville ha mer innflytelse, og utfordret autoriteter som staten, kapitalen, industrien og supermaktene, sier Dørum.

Ifølge Dørum ble Arbeiderpartier mer og mer et gubbeparti i årene 1960–1980, før Gro Harlem Brundtland fornyet partiet mot slutten av 1980-årene. Samtidig gikk Høyre til kamp mot byråkrati og regler som begrenset den enkeltes handlefrihet.

Høyre vant frem og har – alt etter hvilken blokk man går inn for – fått æren eller skylden for å innføre nyliberalismen her til lands.

– Høyrebølgen og nyliberalismen i 1980-årene utfordret sosialdemokratiets velferdsstat slik den var utformet av Arbeiderpartiet, med vekt på trygghet, solidaritet og like muligheter for alle. Nyliberalistiske ideer dreide seg kort sagt om å frigjøre seg fra statlig styring og reguleringer som begrenset den enkeltes handlefrihet, sier Dørum.

Ifølge Dørum overtok Arbeiderpartiet etter hvert deler av Høyres politikk, den politikken som i historiebøkene vekselsvis kalles deregulering, mindre statlig styring og nyliberalisme.

– Nyliberalismen ødela ikke velferdssamfunnet. Sosialdemokratiet overlevde og omsorgen for eldre og sjuke ble mye bedre. Solidariteten forsvant ikke, men reglene og reguleringene ble færre og friheten for den enkelte ble større, sier Dørum.

Småpartiene lover mer enn de kan holde

Dørum sier småpartienes gjennombrudd utover 1990-årene har bidratt til at det er enda vanskeligere å bestemme seg for hvem man skal velge.

– Småpartiene er gjerne populistiske og sier ja til mye mer enn de kan innfri. Det å snakke i store bokstaver og overdrive hvilke løfter som kan innfris, er jo selve definisjonen på populisme, sier han.

Med dette mener han disse partiene: FrP, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og MDG, og i det siste også KrF.

Referanse:

Knut Dørum, Øyvind Tønnesson og Ralph Vaags: Arven etter 1968. Cappelen Damm Akademisk, 2021. (Sammendrag)

Knut Dørum: Demokrati og medborgerskap – fra 1814 til i dag. Cappelen Damm akademisk, 2024. (Sammendrag)

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Agder

Universitetet i Agder er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse artiklene fra Universitetet i Agder:

• 

  Kommuner mangler kunnskap om hvordan de skal lede skolene

• 

  Kreften tok ikke livet – men lysten

• 

  Slik forsterker lærere elevers angst

• 

  Mange ungdommer slutter med idrett: ­– Å bevege seg og få hjertet til å slå er det viktigste

• 

  Foreldre til for tidlig fødte barn sover dårligere

• 

  Slik vil forskere hindre at vaksiner går i søppelbøtten

Les flere artikler fra Universitetet i Agder her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER