Polen kan ha vært det landet i verden som ble rammet aller hardest av 2. verdenskrig, om du ser på andel døde innbyggere. Nabolandet Hviterussland påberoper seg det samme.

Mer enn fem millioner polakker døde som et resultat av krigen, over halvparten av dem jøder.

Det vil polakkene at verden skal vite.

Men hvorfor skaper da et nytt museum om 2. verdenskrig så mye konflikt?

Kampen om åpningen

«Se det før de stenger det.»

Så sikre var museumsledelsen i Gdansk på at Polens nye nasjonalistiske og konservative regjering ville stenge det nyåpnede museet i 2017, at de brukte dette som slagord i annonser.

Museet ble i tillegg åpnet noen uker før annonsert. For å komme forsøk på å stenge det i forkjøpet.

Siden har folk strømmet til det populære museet.

Fra liberalt til nasjonalkonservativt

Polen hadde fram til 2015 en liberal regjering ledet av Donald Tusk, nå president i Det europeiske råd.

Museet for 2. verdenskrig i Gdansk – det første store museet i verden som tar mål av seg til å fortelle deg hele historien om 2. verdenskrig – var langt på vei den historiker-utdannede Tusk sin ide.

Så endret mye seg.

Da det nasjonalkonservative Lov og rettferdighetspartiet (PIS) fikk flertall blant polakkene, ble museumsdirektør Paweł Machcewicz sparket og erstattet med en historiker som aktivt støtter PIS sitt perspektiv på Polens historie.

Hans oppgave ble å vise fram mer av det polske folkets lidelser under krigen – og polakkenes egen heltemodige innsats i kampen mot nazismen og sovjetkommunismen.

Ett annerledes museum

Da planleggingen av Museet for 2. verdenskrig begynte, ble den internasjonalt anerkjente krigshistorikeren Timothy Snyder brakt inn som rådgiver. En grunntanke var at museets ikke skulle fortelle den tradisjonelle historien om 2. verdenskrig, det vil si en historie som bare fortelles ut fra ett enkelt lands perspektiv.

Sånne museer om krigen finnes det allerede mange av, både i Norge og andre land.

Museet i Gdansk tok i stedet mål av seg til å fortelle historien om 2. verdenskrig på en internasjonalt balansert måte. Her skulle alle være med.

Alles forbrytelser og alles lidelser skulle vises fram.

Fra polakkenes til tyskernes, fra jødenes til nordmenns. Du får høre om polakker som slaktet ned de jødiske naboene sine i polske landsbyer. Du får se lekene til polske barn som ble massakrert av ukrainere. Du får høre om kroater som drepte både serbere, jøder og romfolk. Du får selvfølgelig høre mye om Nazi-Tysklands grusomheter.

Noen var forbrytere. Mange ble ofre.

Også nordmenn

Skaperne ville gjøre Museet for 2. verdenskrig i Gdansk til en fortelling både om nazistene og om ofrene deres, om de som samarbeidet og om de som gjorde motstand.

Ganske mye handler om polakker, men mye handler også om andre.

Fra Norge forteller museet om lærernes opprør mot den tyske okkupasjonsmakten. Du får også høre om folk som sto oppreist på trikken i Oslo i stedet for å sette seg ned på et sete, som en daglig markering mot okkupasjonen av Norge. Helt til det ble forbudt å stå på Oslo-trikken.

Nok en ide hos den første museumsdirektøren Paweł Machcewicz og historiker-kollegene som planla museet i Gdansk, var å fortelle historien om 2. verdenskrig gjennom menneskene som opplevde den. Altså ikke gjennom politiske eller militære ledere og det de foretok seg.

Så langt er bare mindre deler av utstillingen på museet endret av de nye polsk-nasjonalistiske makthaverne og deres nye museumsledelse. Du må nå spasere gjennom et kjedelig rom med uniformene til polske militære sjefer.

Nasjonalistene likte det ikke

Polens nye nasjonalistiske regjering liker altså ikke ideen om et internasjonalt orientert krigsmuseum på polsk jord. Men trolig liker de framfor alt ikke at museet er en ide klekt ut av selve erkefienden deres, den EU-positive liberaleren Donald Tusk.

Museet for 2. verdenskrig må fokusere mer på polakkenes egne ofre, kritiserer de. Og på polakkenes heltemodige kamp mot Hitlers nazister og de undertrykkende sovjeterne.

Eva Sarfi er universitetslektor ved Universitetet i Oslo og kjenner godt til striden om Polens krigshistorie:

– At Polen gjennomgikk store lidelser under 2. verdenskrig kan absolutt ikke benektes, sier hun.

– Av nazistene ble polakker rasemessig sett på som mennesker bare hakket over jødene. Mange polakker ble drept av tyskere under krigen.

– Spørsmålet er likevel om Polens lidelser under krigen var helt unike, slik dagens polske regjering ønsker å fortelle. Det finnes opplagt historikere som vil mene at andre land og folk led like mye. For eksempel hviterusserne.

Dagens polske nasjonalister gjør også et stort poeng ut av den polske motstandskampen under krigen. Denne blir også fortalt om som noe unikt. Men andre land hadde også motstandsbevegelser som gjorde en heltemodig innsats.

Dagens nasjonalkonservative polske regjering gjør i tillegg et poeng ut av at Polen ikke hadde noen Quisling, slik Norge og flere andre land fikk under krigen. Det fantes ingen polsk marionettregjering under nazistene. Dette er nok et element de mener gjør den polske krigserfaringen annerledes. Men er den det? Bare et lite mindretall blant nordmenn støttet Quisling under krigen.

Anti-kommunistisk og mot Russland

Dagens polske PIS-regjering er på toppen av dette sterkt anti-kommunistisk og anti-russisk. Det siste til forskjell fra en del andre nasjonalistiske ledere i det tidligere Øst-Europa.

I Polen er man i dag svært bevisst at sovjetkommunistene først samarbeidet med Hitler og nazistene i okkupasjonen av Polen – og deretter, når sovjeterne gikk seirende ut av krigen, overtok okkupasjonen av nabolandet sitt i vest.

– Fiendskapet til Russland er en vesentlig del av den polske identiteten, forklarer Eva Sarfi.

– Selv om både Vladimir Putin i Russland og Polens sterke mann Jaroslaw Kaczynski er ledere med autoritære trekk, så veier fiendskapet tyngre, fordi det har så lange historiske røtter. Russland tok den største biten av Polen da Polen forsvant fra kartet på 1700-tallet, og Polen var i krig med Russland etter 1. verdenskrig. Polakkene sier at det var de som forhindret den russiske kommunismens ekspansjon vestover.

Polens arv etter 2. verdenskrig

Ikke noe menneske som er historisk orientert, kan stille spørsmål ved polakkenes ofre både under og etter krigen. Landet mistet 20 prosent av innbyggerne sine i selve krigen.

Hva er det da som er så problematisk for PIS og deres meningsfeller, med å fortelle historien om krigen ut fra et annet perspektiv enn landet Polen sin egen, slik Museet for 2. verdenskrig i Gdansk valgte å gjøre?

Svaret er altså at polakkenes lidelser under krigen ikke har fått nok oppmerksomhet hos andre europeere. En oppfatning mange polakker deler med nasjonalistene i partiet PIS.

At landet i praksis var okkupert av et totalitært regime (Sovjetunionen) helt fram til 1989, mener mange polakker også blir oversett i Vesten.

Det hører med at Polens egne kommunister brukte nettopp 2. verdenskrig til å rettferdiggjøre landets allianse med Sovjetunionen. Landets offisielle historie fram til kommunismen gikk i oppløsning i 1989, var at Vesten hadde forrådt Polen under krigen og at polakkene derfor behøvde vennskapet med sovjeterne.

I dag mener mange polakker det bare er rett og rimelig at Polen de siste tiårene har mottatt enorme pengesummer fra EU, som en slags kompensasjon for sviket det var fra Vestens side at de etter krigen ble overlatt til sovjetkommunismen.

(I 2017 ble Norge og Polen enige om at vi skal gi polsk forskning og regionutvikling nesten 10 milliarder kroner i årene framover. Dette er en del av EØS-avtalen mellom Norge og EU.)

Hjalp polakker jødene?

Så er det striden om jødene.

Nesten seks millioner jøder ble drept av nazistene under krigen. Halvparten av dem var bosatt i Polen.

Hva gjorde polakker for å hjelpe disse jødene? Hva kunne de ha gjort?

Polakker stiller seg selvfølgelig dette spørsmålet, akkurat som vi nordmenn gjør om de rundt 760 norske jødene som ble drept av nazistene.

Noen mener selvfølgelig at også polakker kunne ha gjort mer. Andre peker på at det var dødsstraff for polakker som hjalp jøder – og nazistenes terskel for å drepe en polakk var sannsynligvis lavere enn den var for å drepe en nordmann.

Polakker kunne bli dømt til døden for å ha gitt brød til en jøde.

I Polen fantes det under krigen både folk som hjalp jødene og folk som hjalp nazistene gjennom å angi eller selv drepe jøder. Som det var i Norge. Etter krigen har 6600 polakker mottatt utmerkelser fra staten Israel for å ha hjulpet jøder på flukt. Andre polakker benyttet muligheten de fikk til å drive utpressing mot jøder eller stjele fra dem.

Vil fraskrive seg ansvaret

Nå foregår det en kampanje satt i gang av polske myndigheter for å slå ned på alle som skriver eller snakker om «polske konsentrasjonsleire». Men denne kampanjen går enda lenger, den slår også ned på journalister og andre som på noe vis antyder at den polske nasjonen var medskyldig i tyskernes massedrap på jøder under krigen.

Polakker i utlandet er blitt oppfordret om å melde fra til den lokale polske ambassaden dersom de blir oppmerksom på at dette skjer. Også i Norge er det kommet reaksjoner mot formuleringer i media, fra polsk hold.

– Dagens polske PIS-regjering vil fraskrive polakkene alt ansvar for holocaust, sier Eva Sarfi.

– Den mener det er veldig viktig å framheve at dette var nazityske konsentrasjonsleire, bygd på polsk jord.

Ettersom årene går etter krigen, frykter åpenbart en del polakker at denne viktige påpekningen skal forsvinne ut av folks minne.

– Mye om krigen er komplisert i Polen. At det var nazistene og ikke polakker som sto bak konsentrasjonsleirene, er selvfølgelig riktig. Men det har også vært mye antisemittisme i Polen. Polakker er ikke uskyldige i dette. Den fantes i Polen både før og under 2. verdenskrig. Dette ønsker den sittende regjeringen å feie under teppet, mener Sarfi.

Også tyskere led under og etter krigen

Historien om 2. verdenskrig har mange sider.

Hva vi vil huske, er opptil hver enkelt av oss.

Nok en ubehagelig side ved 2. verdenskrig som mange glemmer eller ikke kjenner til, er at 3,5 millioner tyskere måtte forlate det nye Polen etter at krigen var slutt. I tillegg måtte over 3 millioner etniske tyskere forlate Tsjekkoslovakia.

Også tyskere ble ofre for nazismen. Og deretter for dem som seiret etter krigen.

Dette forteller museet i Gdansk om. Prisverdig nok.