Et kryss ved navnet ditt i valgmanntallet ga klar beskjed: Du kunne ikke stemme ved valget.
Før kommunevalget i 1916 fikk 1740 personer i hovedstaden et brev fra folkeregisteret: «De underrettes herved om, at Deres stemmeret vil bli suspendert.»
To historikere ved Oslo byarkiv har sett nærmere på seks kvinners kamp for å få bruke stemmeretten.
En av dem var Anna Henriette Svendsen. Hun jobbet på låsefabrikken i byen. Men lønna strakk ikke til for å forsørge de seks barna etter at mannen hennes døde av lungebetennelse på tvangsarbeid.
Svendsen hadde vært enke siden hun var 35 år gammel. 44-åringen trengte fattigstøtte.
Allmenn stemmerett gjaldt ikke alle
Kvinner hadde fått allmenn stemmerett i 1913. Fra stortingsvalget i 1915 av skulle det være lik stemmerett for menn og kvinner.
Det nye demokratiet var likevel ikke for alle. En paragraf i Grunnloven sørget for det.
Fikk du støtte fra fattigvesenet, ble du ikke sett på som skikket til å delta. Heller ikke tiltalte, umyndiggjorte eller konkursrammede fikk stemme.
Paragrafen rammet flere kvinner enn menn fordi de tjente mindre enn mennene og hadde færre muligheter til å forsørge seg som enslige mødre eller enker.
I 1915 var det 47 000 personer i Norge som ble fratatt stemmeretten av ulike årsaker. 30 000 av dem var kvinner.
I 1916 ble langt færre rammet fordi lovverket ble myket opp slik at arbeidsledighet og sykdom ikke skulle telle. Lav inntekt ga derimot fortsatt grunn til å miste stemmeretten.
Første kvinne legger stemmeseddelen i urnen ved kommunevalget i Kristiania i 1910. På den tida kunne bare kvinner med en viss inntekt stemme. (Foto: ukjent/Oslo Museum, CC BY-SA 4.0)
Verdige og uverdige fattige
Det handlet ikke bare om hvorvidt du fikk fattigstøtte eller ikke. Det spilte en rolle hvorfor du hadde havnet i en slik situasjon.
Staten skilte mellom verdige og uverdige trengende.
Ble fattigdommen regnet som uforskyldt på grunn av sykdom, kunne du altså likevel få stemme. Mens du nærmest kunne takke deg selv om du hadde lav inntekt.
Kvinnene argumenterte derfor mot at fattigdommen deres skulle havne i kategorien selvforskyldt.
Arbeiderpartiet tok saken til de seks kvinnene og klaget til Kristiania kommune.
Annonse
Sakene ble brukt politisk heller enn å handle spesielt om disse kvinnene, mener historikerne Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen.
Partiet ville bli kvitt hele bestemmelsen.
Kranglet om sykdom
Anna Henriette Svendsen mente selv at hun fikk støtte på grunn av sykdom. Det ble hun ikke trodd på.
Heller ikke Arbeiderpartiets anke til Stortinget i 1917 førte fram. Ingen av de seks kvinnene fikk gjennomslag.
Men et frø var sådd. Det at saken fikk oppmerksomhet i Stortinget, satte politikerne på sporet av hvor urettferdig ordningen var, mener de to historikerne.
«Har ikke det fjerneste begrep om politikk»
Regjeringspartiet Venstre foreslo faktisk i 1916 å fjerne hele bestemmelsen. Men møtte motstand, også innad i eget parti.
Venstre-representanten Nils N. Skaar mente at syke og eldre ikke hadde «det fjerneste begrep om politikk», og at samfunnet burde styres av selvhjulpne individer.
«I det store og hele bør fattigunderstøttede ikke have stemmeret, fordi gamle, invalide og defekte mennesker ikke følger med i det offentlige liv», uttrykte han.
Prektige, drukkenbolter og tøyter
Selv innad i arbeiderbevegelsen var det noen som skilte mellom mennesker.
Annonse
Kaja Geelmeyden i Den kvindelige vælgerforening argumenterte for at fattige kvinner var bedre enn for eksempel løsgjengere, som faktisk kunne straffes på den tida.
«Hvor blir rettfærdigheden av, naar prægtige, haardt arbeidende enker med smaa barn at forsørge skal ta det offentlige samfunds bidrag paa samme betingelser som drukkenbolter og tøiter og arbeidssky mennesker?», spurte hun i tidsskriftet Kvinden i 1912.
Endret loven
Men hovedsynet til Arbeiderpartiet var at alle skulle få stemme, uavhengig av økonomisk situasjon. Det var ikke deres skyld at de hadde havnet i uføret.
Til slutt fikk partiet det som det ville. Takket være blant annet de seks kvinnene, hevder historikerne.
«De representerte de fattiges stemme i Arbeiderbevegelsen, og deres klage fikk derfor en viktig rolle i den siste delen av kampen for den allmenne stemmeretten ettersom den kom fra de som selv var frarøvet stemmeretten», skriver Bergkvist og Hovdhaugen i en artikkel i tidsskriftet Arbeiderhistorie.
Paragrafen i Grunnloven ble enstemmig opphevet for hundre år siden. Fra 1919 fikk også de som ikke klarte seg på egen inntekt, lov til å stemme.
Stortinget innså at bestemmelsen kunne virke sårende for dem som så seg nødt til å søke bistand fra samfunnet for å overleve.
Men det var tydelig at det fortsatt eksisterte et skille mellom verdige og uverdige fattige.
En del av begrunnelsen fra Stortinget var nemlig at det i praksis ville være så vanskelig å skille dem fra hverandre at loven like gjerne kunne endres.
