Ny teori snur opp ned på lagene under havbunnen
Hvis den nye teorien stemmer, kan det få konsekvenser for lagring av CO2.
Publisert
Under havets bunn ligger lag på lag med millioner av år gammel historie.
Dess lenger ned du kommer, dess eldre er sanden, leiren eller restene av organismer som en gang levde i havet.
Geologer og ingeniører kan derfor lese havbunnen som en tidslinje.
Da kan de for eksempel lete etter lag med sandstein. Denne porøse steinen kan nemlig være fylt med olje og gass. Eller den kan brukes til å lagre CO2.
Men nå har to forskere lansert en ny teori. Den snur noen av lagene opp-ned.
Flytende kvikksand
Sakens kjerne har vært kjent i mange år.
På seismiske bilder av havbunnen ligger ikke alltid lagene av sedimenter like pent som en stabel med pannekaker.
Noen ganger kan sandstein for eksempel skjære loddrett gjennom en annen bergart.
– De fleste tror at dette har vært sandstein som ble skviset opp, sier professor i energiomstilling og geovitenskap ved NTNU Philip Ringrose, som ikke har vært involvert i studien.
Under høyt trykk blir nemlig sandstein forvandlet til flytende kvikksand.
Derfor har den rådende teorien vært at jordskjelv har presset kvikksand oppover og inn i det oppsprukne laget over.
Men i den nye teorien er forklaringen omrokkert.
Lagene har byttet plass
Forskerne Jan Erik Rudjord ved Aker BP og Mads Huuse ved Manchester University har publisert den nye studien i det vitenskapelige tidsskriftet Communications Earth & Environment.
De har brukt seismiske 3D-bilder fra nord i Nordsjøen.
Da de studerte lagene med sand og leire som havnet på havbunnen for rundt tjue millioner år siden, kom de opp med den nye teorien:
Noen av lagene som nå er begravd 1.000 meter under havbunnen, har byttet plass.
Som en marengsbunn som sprekker opp
For oss som sjelden tenker over hva som har skjedd nede i jordskorpa, kan en pavlova-kake være et godt bilde.
Voldsom risting får den sprø marengsen til å sprekke opp i mange biter.
Da renner vaniljekremen – som for metaforens skyld blir litt ekstra flytende – ned gjennom sprekkene.
Kremen havner under kaka.
Så skyves bitene med lettere marengsbunn opp til toppen av kaka. Lagene har altså byttet plass.
– Det vil være noen som er litt skeptiske
På samme måte kan jordskjelv og vekten av sanden ha sprukket opp den porøse leirsteinen.
Yngre sand på toppen kan blitt forvandlet til kvikksand av ristingen. Og sunket ned i sprekkene.
Så kan den tyngre kvikksanden ha trengt seg under den lette leira og skjøvet den oppover.
Philip Ringrose synes teorien er veldig interessant.
– Det er ikke helt nytt at sedimenter kan gå opp og ned, men det er aldri sett på denne skalaen før, sier NTNU-forskeren.
Likevel vil nok ikke alle være enige i tolkningen, ifølge forskeren.
– Jeg tror det vil være noen som er litt skeptiske til at dette kan ha skjedd i så stor skala og at det både var en synkningseffekt og full inversjon, sier Ringrose.
En følelse av å ha sett det før
Rudjord og Huuse fikk derimot ingen av de gamle teoriene til å stemme med de seismiske bildene.
– Da var det nærmest en innskytelse eller følelse av at man hadde sett dette før, sier Rudjord.
Han tenkte på oppdrift. Altså de fysiske kreftene som presser noe oppover.
Som isbiter på bunnen av et glass som flyter til toppen når du fyller det med vann.
– For på veldig mange seismiske bilder ser det ut som noe som flyter, forklarer Rudjord.
Her demonstrerer han hvordan noe slikt kan ha skjedd med et enkelt eksperiment:
Fant støtte i boreprøver
De to forskerne gikk på jakt etter flere spor som kunne underbygge teorien.
Ett slikt spor fant de i boreprøver fra området.
Sokkeldirektoratet undersøkte nemlig alderen på de ulike lagene i en rapport fra 2018.
Rester av forhistoriske skjell kan nemlig dateres.
Men flere av prøvene viste at sanden var yngre enn laget over.
– Den nye modellen henger på at den aldersrelasjonen de ser, er virkelig og ikke skyldes kluss når brønnene ble boret, sier Per Terje Osmundsen.
Han er professor i geologi ved NTNU.
Selv boringen kan ha skylda
I Sokkeldirektoratets rapport får selve boringen skylden for funnet.
Altså at boret kan ha dratt med seg yngre sedimenter nedover.
Forfatterne bak den nye studien utelukker ikke at dette kan ha skjedd.
Men de mener deres egen forklaring er mer sannsynlig.
Osmundsen synes bildene er overbevisende.
– I de seismiske dataene ser vi jo «flåter» av sedimenter med lavere tetthet som på en måte flyter på sand, sier NTNU-forskeren.
Kan øke risikoen for lekkasje av CO2
Så hva skal til for å bevise at teorien stemmer?
Osmundsen mener neste steg bør være å simulere den nye teorien.
Hvis datamodellering bekrefter at lagene kan flytte seg på denne måten, vil det være et viktig steg.
Om den faktisk stemmer, kan det være både gode og dårlige nyheter, ifølge Philip Ringrose.
Han forsker på karbonfangst og -lagring.
All kunnskap om hva som har skjedd under havets bunn, er nyttig for å finne de tryggeste stedene å lagre gassen.
Samtidig kan det tenkes at slike omveltninger fører til lekkasjepunkter, forklarer Ringrose.
Altså at CO2 kan lekke ut fra bakken.
Olje finnes som regel dypere ned
For oljeindustrien er det også avgjørende å vite hva som har skjedd under havbunnen.
Oljen på norsk sokkel stammer fra alger og plankton som typisk levde i havet mens dinosaurene regjerte på jorda.
Etter å ha blitt presset sammen til olje, har den piplet opp og samlet seg i porøs sandstein litt lenger opp.
Men som regel ikke så langt opp som 1.000 meters dyp.
– Dette er på et ganske grunt nivå, hvor det ikke har vært så vanlig å lete etter olje og gass, sier Osmundsen.
– Men det kan jo tenkes at den typen mekanisme opptrer også på dypere nivåer, sier NTNU-forskeren.
Bedre målinger gir nye oppdagelser
Uansett er Jan Erik Rudjord og Mads Huuse er allerede i gang med ny forskning på teorien.
At seismiske målinger har fått så god kvalitet og dekker så store områder, gjør det mulig å oppdage helt nye ting, forteller Rudjord.
– Geologifaget er bygget opp gjennom flere hundre år, basert på observasjoner på land. Men det er en del ting som ikke kan observeres på land fordi det skjer i havet, sier Rudjord.
Referanse
Jan Erik Rudjord og Mads Huuse: Km-scale mounds and sinkites formed by buoyancy driven stratigraphic inversion, Communications Earth & Environment, juni 2025.
LES OGSÅ
Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?
Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.
