Titusenvis av mennesker med fluktbakgrunn i Norge kan ha vært utsatt for tortur.

Tortur er bevisst, målrettet og systematisk fysisk og psykisk mishandling av et menneske med den hensikt å bryte ned personens vilje og motstandskraft.

– Personlig arbeidsbelastning kan fort framstå som mindre viktig i møte med mennesker med sammensatte behov og komplekse traumer. Men kunnskap, både om nødvendig selvivaretakelse og om tortur som fagfelt, er viktig for å kunne stå i arbeidet over tid, sier forsker Anette Bringedal Houge ved Universitetet i Oslo.

Møter torturofre med komplekse traumer

Bringedal Houge har sammen med Moa Nyamwathi Lønning i Norges Røde Kors og forsker ved Høgskolen i Innlandet, nylig publisert en studie på feltet.

De har intervjuet 46 fagpersoner om deres erfaring med, og refleksjoner rundt, behandling og rehabilitering av torturutsatte.

Studien bygger videre på Røde Kors’ kartlegging av rehabiliteringstilbudet for torturutsatte flyktninger i Norge fra 2020, «Torturert og glemt?».

Hjelpen fremstår som varierende og personavhengig

I Norge skal rehabilitering av torturutsatte ivaretas innenfor det ordinære helsevesenet. Sosiale og økonomiske forhold faller innunder NAV, flyktningkontor eller UDI.

Forskerne erfarer at det er et sterkt behov for institusjonelle rammer som tilrettelegger for kompetanseheving, koordinering på tvers av fagområder og individuell grensesetting.

– FNs torturkonvensjon sier at rehabilitering fordrer at hjelpeapparatet har en helhetlig tilnærming, som spenner fra medisinsk og psykologisk ivaretakelse til juridiske og sosiale tjenester, sier Lønning.

– Imidlertid viser Røde Kors’ kartlegging og vår studie at rehabiliteringsarbeidet i Norge framstår varierende og personavhengig, i mangel av et tilbud med tydelige og bindende rammebetingelser, sier Houge.

Utfordringer på flere nivåer

Houge og Lønning har identifisert utfordringer på tre ulike nivå:

• På individnivå fordi lidelsen kan være stor og rammebetingelsene dårlige. Slik risikerer den enkelte hjelper å ikke tilstrekkelig ivareta seg selv.
• På institusjonsnivå fordi det mangler systematisk tilrettelegging og faglig utviklende og støttende tilbud for ansatte som arbeider med torturrehabilitering.
• På samfunnsnivå fordi selv om det finnes nasjonale strategier og veiledere for hvordan helse- om omsorgstjenesten skal møte torturutsatte, kan det ha liten effekt så lenge disse ikke er forskriftsfestet.

– Flere av studiedeltakerne påpeker at torturutsatte som gruppe, skiller seg ut ved at de trenger hjelp som går utover de ordinære oppgavene til hjelpeapparatet, understreker Lønning.

– Selv om informantene i studien kunne oppleve det å arbeide med torturskadde som krevende, så påpekte flere at det vanskeligste er avmakten de kjenner på i møte med et mangelfullt system, tilføyer Houge.

Referanse:

Moa Nyamwathi Lønning mfl.: Jeg kan ikke slåss på to fronter: Engasjement og utholdenhet i rehabiliteringsarbeid med torturutsatte. Tidsskrift for velferdsforskning, 2021. Doi.org/10.18261/issn.2464-3076-2021-04-01

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Tips til foreldre med høye skuldre før skolestart

• 

  Dette er klamremaneten. Nå finnes den i Oslofjorden

• 

  Stortingsvalg: Et demokratisk problem når arbeiderklassen slutter å stemme

• 

  ‒ Digitaliseringen av norsk skole er ikke mislykket

• 

  Maskinlæring kan gi plass på sjukehuset til dei som treng det mest

• 

  Hvorfor kommer den norske mannen til kort?

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER