En robot kommer kjørende bort til en mann i rullestol. Den plukker opp en gjenstand fra gulvet, rekker den fram og venter på neste beskjed.
Det ser ut som kunstig intelligens i arbeid. Men i rommet ved siden av står et menneske med VR-briller og styrer alt.
Slik forsøkte forsker Linda Sørensen ved Sunnaas sykehus å finne ut hvordan mennesker egentlig vil akseptere å ha roboter som assistenter hjemme.
Deltakeren har brukt noen minutter på å forklare hva han trenger hjelp til i hverdagen. Kanskje er det å hente en flaske vann, kanskje er det å plukke opp noe som har falt på gulvet.
For mange høres oppgaven enkel ut. For mennesker med omfattende funksjonsnedsettelser kan den bety forskjellen mellom å være avhengig av andre og å klare seg selv.
Nå står en humanoid robot foran ham. Det er en maskin designet for å ligne på et menneske i både form og funksjon.
Den lytter. Beveger seg gjennom rommet. Stopper foran bordet. Det ser ut som den vurderer situasjonen. Så utfører den oppgaven.
– Målet var å få de mest realistiske reaksjonene vi kunne få. Vi ønsket å vite hvordan det føltes å motta hjelp fra en robot, sier forsker Linda Sørensen.(Foto: Sunnaas sykehus)
Robotene var ennå ikke klare for framtiden
– Det vanskeligste med å forske på slike roboter er at teknologien fortsatt ikke er ferdig. Vi kunne ikke bare sende en robot hjem til folk og si: «Nå får vi se hvordan dette går», sier Linda Sørensen.
Hun har forsket på hvordan mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser opplever å få hjelp av humanoide roboter. Da hun startet forskningen, trodde hun utviklingen kanskje var nærmere enn den faktisk var.
– Jo mer jeg lærte om teknologien, jo mer forsto jeg hvor komplisert dette egentlig er, sier Sørensen.
Hun beskriver forskningen som en reise gjennom både optimisme og tvil.
– På et tidspunkt tenkte jeg at dette ligger minst ti år fram i tid. Samtidig så vi plutselig store gjennombrudd innen kunstig intelligens. Da skjønte jeg at utviklingen kunne gå mye raskere enn jeg hadde trodd.
Men før hun kunne studere framtidens roboter, støtte hun på et grunnleggende problem.
Robotene var ikke klare for framtiden.
Trollmannen fra Oz
Likevel ønsket forskerne å vite om mennesker faktisk ville bruke dem. Dermed måtte de finne en måte å studere framtiden på.
– Hvis vi venter til teknologien er ferdig, kommer brukerne inn altfor sent i utviklingen. Da risikerer vi å lage løsninger som ingen egentlig trenger, forteller Sørensen.
Annonse
Hun beskriver dette som et grunnleggende dilemma i moderne teknologiforskning.
For å løse det bruker forskere ulike former for simulering: Laboratorier, treningsleiligheter, digitale tvillinger og en metode med et litt eventyraktig navn: Wizard of Oz.
Navnet kommer fra fortellingen Trollmannen fra Oz. I fortellingen tror alle at trollmannen har magiske evner. Bak kulissene står det egentlig bare en vanlig mann som trekker i spakene.
Metoden bygger på samme idé.
Et menneske styrte robotens bevegelser med håndkontrollere fra et annet rom. Deltakerne fikk derimot inntrykk av at roboten jobbet selvstendig.(Foto: Sunnaas sykehus)
Et menneske styrte roboten
– Du får brukeren til å tro at teknologien fungerer slik den skal fungere i framtiden. Men i virkeligheten er det mennesker som hjelper teknologien underveis, forklarer Sørensen.
I hennes studie sto en operatør i rommet ved siden av. Gjennom VR-briller så operatøren verden gjennom robotens kameraer.
Med håndkontrollere styrte han robotens bevegelser. Deltakerne fikk derimot inntrykk av at roboten jobbet selvstendig.
– Vi designet hvert eneste scenario sammen med brukeren. Hvis roboten skulle gi deg et glass vann, måtte vi vite nøyaktig hvordan det skulle skje, sier Sørensen.(Foto: Sunnaas sykehus)
– Målet var å få de mest realistiske reaksjonene vi kunne få. Vi ønsket å vite hvordan det føltes å motta hjelp fra en robot, sier Sørensen.
Hun understreker at metoden er godt etablert innen robotforskning og teknologiutvikling.
– Hvis deltakerne vet at et menneske styrer alt, begynner de ofte å vurdere mennesket i stedet for teknologien.
Men forskerne lurer jo folk
Annonse
Metoden reiser samtidig et åpenbart spørsmål: Er det greit å lure deltakerne?
– Ja, det er nettopp derfor metoden diskuteres mye etisk, sier Sørensen.
Hun forteller at deltakerne fikk full informasjon etterpå om hvordan studien faktisk var gjennomført. Forskerne vurderte også nøye om metoden kunne skape ubehag.
– Jeg opplevde at vi gjorde dette på en måte som ikke utsatte deltakerne for risiko eller ubehag. Men det er viktig å diskutere slike spørsmål, særlig når man forsker sammen med mennesker som kan være sårbare, sier Sørensen.
Flere av deltakerne lot seg dessuten ikke lure.
– Noen hadde høy teknologikompetanse. De skjønte ganske raskt at det sto et menneske bak, sier hun og ler.
Flyttet roboten ut av laboratoriet
Da Sørensen startet sitt arbeid, oppdaget hun at mye forskning på omsorgsroboter foregikk langt unna virkeligheten.
Ofte satt deltakerne i et laboratorium og så på en robot. Noen ganger så de bare videoer.
– Jeg ønsket å komme nærmere hverdagen. Nærmere situasjonene der slike roboter faktisk skal brukes, sier hun.
Forskerne bygde derfor opp realistiske hjemmemiljøer i treningsleiligheter ved Sunnaas sykehus. For robotforskere er slike miljøer gull verdt.
– I feltet vårt regnes det som stadig mer verdifullt jo nærmere virkeligheten du kommer. Derfor er hjemmetesting noe av det mest interessante vi kan få til. Jeg ønsket å komme ett skritt nærmere det som faktisk kunne ligne hverdagen til brukerne, sier Sørensen
Annonse
Forskerne visste at personer med funksjonsnedsettelser har ulike forutsetninger, behov og preferanser.
For å undersøke at robotene er relevante i hverdagen til disse personene ble utprøvingene derfor individuelt tilpasset hver deltaker og deres behov for assistanse.
Roboten må forstå omgivelsene. Den må kjenne igjen mennesker. Den må kunne åpne ulike typer dører. Den må unngå å skade noen.(Foto: Sunnaas sykehus)
Roboten må tilpasses enkeltmenneskene
– Vi designet hvert eneste scenario sammen med brukeren. Hvis roboten skulle gi deg et glass vann, måtte vi vite nøyaktig hvordan det skulle skje, sier Sørensen.
Skulle glasset holdes fram? Settes på et bord? Plasseres i fanget? For noen var det umulig å gripe et glass. Andre kunne ikke bruke armene, da måtte roboten servere drikke i glass med et sugerør.
– Det ble veldig tydelig hvor vanskelig dette egentlig er. Teknologien må tilpasses enkeltmennesker, ikke bare diagnoser, sier forskeren.
Et eksempel var en deltaker som ønsket hjelp til å klø seg i ansiktet. For de fleste er det en automatisk bevegelse som tar ett sekund. For personer som ikke kan bruke armene, kan det være umulig uten hjelp. Forskerne tok ønsket med tilbake til ingeniørene.
De eksperimenterte med ulike løsninger og endte opp med å utstyre roboten med et spesiallaget hjelpemiddel.
– Først tenkte jeg at dette kommer aldri til å fungere. Men så begynte vi å teste, justere og prøve på nytt. Til slutt fikk vi det faktisk til.
Hun mener episoden illustrerer noe grunnleggende ved feltet.
– Mange av utfordringene virker små. Men det er ofte de små tingene som avgjør om en teknologi oppleves nyttig eller ikke.
Det kan høres enkelt ut. Hvis målet er å utvikle en robot som skal hjelpe mennesker, hvorfor ikke bare spørre dem hva de ønsker seg?(Foto: Sunnaas sykehus)
Ønsket hjelp til ting forskeren ikke hadde tenkt på
Underveis fikk Sørensen flere overraskelser. En deltaker ønsket hjelp til å plukke opp barnas leker fra gulvet.
Annonse
En annen ønsket hjelp til å hente mat fra kjøleskapet. Noen ville bare kunne klø seg i ansiktet når de fikk kløe. Og flere ønsket noe hun ikke hadde forventet.
– Jeg trodde folk ville være skeptiske til at en robot skulle hjelpe med dusjing eller toalettbesøk.
Slik ble det ikke.
– Flere sa faktisk at de ville foretrekke en robot framfor mennesker i enkelte situasjoner.
Forklaringen handlet om verdighet.
– En deltaker beskrev at det kunne oppleves mer belastende å få hjelp av noen man kjenner, slik det kan være i små samfunn. Deltakeren ville heller ha hjelp av en robot enn for eksempel naboens datter. Jeg hadde ikke forventet at i noen situasjoner kan det oppleves som mindre inngripende med robotassistanse enn hjelp fra mennesker, sier forskeren.
Hvorfor ikke bare spørre folk?
Det kan høres enkelt ut. Hvis målet er å utvikle en robot som skal hjelpe mennesker, hvorfor ikke bare spørre dem hva de ønsker seg?
Ifølge Sørensen er det nettopp her mange undervurderer utfordringen.
– Folk er veldig gode til å beskrive problemene sine. Men det er mye vanskeligere å forestille seg løsninger som ikke finnes ennå, sier hun.
Hun trekker fram smarttelefonen som eksempel.
– Hvis du hadde spurt folk for tjue år siden hva de ønsket seg av en telefon, ville de færreste beskrevet det vi har i lomma i dag.
Det samme kan gjelde roboter.
– Hvis vi bare spør brukerne hva de ønsker seg akkurat nå, kan vi gå glipp av muligheter ingen har forestilt seg ennå. Mange av de viktigste innsiktene kommer nettopp når brukere møter teknologien i reelle situasjoner, ikke når de bare blir bedt om å forestille seg den, sier Sørensen.
Derfor har robotene ikke flyttet inn ennå
I flere tiår har forskere og teknologiselskaper lovet at roboter snart skal hjelpe mennesker hjemme.
Likevel finnes denne typen roboter fortsatt nesten bare i laboratorier og forskningsprosjekter.
Ifølge Sørensen skyldes det ikke én enkelt utfordring. Det er summen av mange.
Roboten må forstå omgivelsene. Den må kjenne igjen mennesker. Den må kunne åpne ulike typer dører. Den må unngå å skade noen.
Den må fungere i små leiligheter fulle av møbler, ledninger, tepper, kjæledyr og uforutsigbare situasjoner.
– Vi blir litt lurt av de flotte videoene med roboter som vi ser på YouTube og i sosiale medier. Det ser enkelt ut. Men folk ser ikke hvor hvor krevende det egentlig er å få en robot til å fungere i vanlige hjem.
Hun peker på at enkelte robotselskaper har flere hundre ansatte som arbeider med teknologien. Likevel er omsorgsrobotene fortsatt ikke klare for å bli innført i helsevesenet.
– Det folk flest kanskje ikke forstår, er hvor utrolig komplisert det er å få all denne teknologien til å fungere sammen på en trygg måte. Kanskje er den viktigste lærdommen at forskning på framtidens teknologi ikke bare handler om roboter. Den handler også om mennesker, og om å sikre at teknologien løser reelle utfordringer i folks liv, sier Sørensen.
Robotforskning kombinerer ofte metoder fra teknologiutvikling, helsevitenskap og samfunnsvitenskap. Forskerne bruker blant annet:
Brukersentrert design (Human-Centered Design): Brukere deltar aktivt gjennom intervjuer, fokusgrupper og testing.
Living Labs: Teknologien prøves ut i realistiske omgivelser som hjem, sykehus eller rehabiliteringsinstitusjoner.
Wizard of Oz: Et menneske styrer teknologien i det skjulte for å simulere framtidige funksjoner.
Kvalitative intervjuer og observasjoner: Brukes for å undersøke tillit, aksept og opplevd nytte.
Mixed methods: Kombinerer intervjuer, observasjoner, spørreskjemaer og tekniske målinger.
Digital tvilling: En digital tvilling er en virtuell kopi av en pasient eller et biologisk system som brukes til å teste behandlinger og forutsi sykdomsforløp uten å påvirke den virkelige personen.
Linda Sørensen har brukt en kombinasjon av systematisk litteraturgjennomgang, fokusgrupper og realistisk brukertesting for å undersøke hvordan mennesker med fysiske funksjonsnedsettelser opplever humanoide roboter.
Linda Sørensen er forsker på Sunnaas sykehus, og har sin doktorgrad fra Universitetet i Agder.
