- Vi kaller henne ofte Den gamle dama, sier tekniker Samuel Meyroneinc, og sikter til det 900 tonn tunge monsteret av en syklotron som befinner seg ved Protonterapisenteret til Institut Curie, i Orsay utenfor Paris.

Dama ble i sin tid bestilt av Marie Curies datter Irene, og siden har hun stått og spyttet protoner i over 50 år.

I begynnelsen var det forventningsfulle forskere som stod og ventet på protonene, som de trengte for å lære mer om stråling. Men i 1987 ble det for første gang gjort forsøk med kreftbehandling ved instituttet, og i 1991 åpnet terapisenteret på ordentlig.

I dag er venterommet fullt av mennesker som håper den gamle dama skal redde liv.

Og Meyroneinc og de andre teknikerne gjør det de kan for å holde henne i sving. Men hun er visst et lunefullt fruentimmer å stelle for.

Hjemmesnekret

- Det er hardt arbeid. Dette er jo egentlig en forskningsmaskin. Den har et visst hjemmesnekret preg, og er ikke tilpasset medisinsk bruk. Den er enorm, og man trenger mye teknisk ekspertise.

Det er alder og risiko for stans som er problemet.

- Noen deler finnes det ingen reservedeler til. I verste fall kan vi få en lang driftsstans, slik at pasientene må sendes vekk til andre behandlingssentre. Vi har hatt to slike episoder.

Det har likevel ikke hindret senteret i å behandle 3 500 pasienter i løpet av åra. I dag har det kapasitet til å ta imot omtrent 350 pasienter hvert år. Men fra 2010 kan de øke tallet til så mye som 600, håper fysiker Sabine Delacroix.

Da kan de nemlig begynne å bruke en ny syklotron som allerede er blitt installert, men som fremdeles er under innkjøring.

Vanskelige plasseringer

Delacroix forteller at det er tyngden på partiklene i protonstrålinga som gir mye av gevinsten i denne behandlingsformen.

- Vanlig elektronterapi kan trenge dypt inn i kroppen, men gir strålingsdose hele veien.

Dette betyr at det ikke bare er kreftsvulsten som blir utsatt for stråling. Det friske vevet både foran og bak svulsten får også en dose. Likevel kan strålingsterapi virke godt, når legene gir en liten daglig dose.

- Det er forskjell mellom friskt vev og kreftvev. Det friske vevet har større evne til å reparere skadene som strålene påfører cellene, sammenlignet med vevet i kreftsvulsten, forklarer Delacroix.

Problemet er at noen svulster ligger nær vev som tåler stråling dårlig, men som er livsviktig for pasienten. Dette kan for eksempel gjelder noen hjernesvulster og visse typer kreft i øyet.

- Dette er veldig vanskelige plasseringer. Hjernestammen er for eksempel svært følsom overfor stråling.

Stopper i svulsten

Men det er her protonene kommer inn. Protonet er en tung partikkel. Det bremses opp og stopper brått inne i kroppen.

Der protonet stopper, avsetter det nesten all energien sin – altså det som dreper kreftcellene. Og forskerne kan beregne stoppunktet med en presisjon på noen tidels millimeter, sier Delacroix.

- Vanlig strålebehandling vil også gi strålingsdoser til organene foran og bak svulsten, men protonstråling kan stoppes i svulsten, slik at vevet foran og bak unngår stråling.

Men en slik presis beregning er ingen enkel oppgave.

Gullbiter i hodet

- Vi må finne ut nøyaktig hvor svulsten er, sier Delacroix.

Hun forklarer at pasientene får implantert små gullbiter i hodet, og får på spesialkonstruerte ansiktsmasker, før de blir sendt inn i en CT-skanner. Gullbitene synes godt på bildene og gjør at forskerne vet den nøyaktige posisjonen til hodet, mens maska holder ansiktet ubevegelig.

Det er svært viktig at målingene blir så presise som mulig. Legene tegner et pinlig nøyaktig tredimensjonalt bilde av hele hodet, med både svulsten og viktige organer som øyne og hjernestamme, som man ikke vil skade.

- Vi gir informasjon til personen som regner ut hvor store strålingsdoser som kan gis til svulsten og alle andre vev. Så beregnes skytsene slik at organene rundt ikke får for høye doser.

- Vanligvis gir vi 6-8 stråler fra ulike vinkler, som krysser hverandre i kreftsvulsten.

Langtekkelig

Men Delacroix og kollegaene har en ekstra utfordring. Syklotronen deres er jo egentlig ikke lagd for å behandle pasienter, og partikkelstrålen som kommer ut av den står fast i horisontal posisjon. Så hvis pasienten skal ha stråling fra ulike vinkler, er det altså personen som må flyttes.

Og det er enklere sagt enn gjort. For at protonstrålen skal treffe helt presist – selve styrken med denne behandlingen – må pasienten plasseres nøyaktig riktig i forhold til strålen. På millimeteren.

- Vi har lagd et helt unikt robotbasert posisjoneringssystem, smiler Delacroix.

- Og det er til og med fransk. Vi kjøpte en industrirobot og bygde den om slik at den kan bevege pasienten i alle retninger.

Ubevegelig

Det er litt av en prosess. Pasientene må holde seg så ubevegelige som mulig i en halvtimes tid, noen ganger opptil en time, mens legene finner nøyaktig riktig posisjon. Det hele gjentar seg dagen etter. Og den etter der igjen.

For pasienter med hjernesvulst varer behandlinga i 25 til 30 dager. Øyepasienter slipper unna med bare fire.

Heldigvis kan strabasene bli litt mindre i framtida. Da kan legene ved senteret endelig begynne å bruke en helt ny partikkelakselerator. Den er lettere, mindre og ikke minst bygd for å behandle pasienter.

- Det er et helt nytt system som roterer rundt pasienten i stedet for at vi må flytte menneskene. Vi håper å kunne behandle den første pasienten i april 2010.

Mange av de som vil få hjelp av den nye maskinen, er barn.

Spesielt for barn

- Siden 2006 har vi også behandlet barn under fem år. Vi kan nå behandle under full narkose. Det kommer et anestesiteam fra Paris og hjelper oss, sier Delacroix, som forklarer at det ville vært umulig å få våkne barn til å holde seg ubevegelige igjennom de lange øktene.

- Vi behandler mellom 250 og 300 pasienter med øyekreft hvert år, og rundt 100 med hjernesvulst. En tredel av dem er barn.

Protonterapi er spesielt gunstig når det gjelder de minste, mener Dr. Rémi Dendale, som er leder for protonterapisenteret i Orsay.

- Mange former for kreft kan behandles like godt med vanlig strålingsterapi, men på spesielt tre områder har protonterapi helt klare fordeler, sier han.

- Du kan øke strålingsdosen i svulsten, du kan redusere dosen til viktig friskt vev og du kan redusere tilfellene av sekundærkreft – altså nye kreftsvulster som skyldes strålebehandlinga.

Det siste er spesielt viktig for barn.

Hindrer sekundærkreft

Et av problemene ved strålebehandling av barn, er nemlig at terapien i mange tilfeller fører til kreft senere i livet. Små skader i det friske vevet omkring kreften gir ny kreft – sekundærkreft. Dette er ikke et like stort problem for voksne.

- Når det gjelder svulster hos barn er protonterapi alltid bedre, mener Dendale.

Men man må tro ham på hans ord. Det finnes nemlig ikke mye dokumentasjon på at det faktisk forholder seg slik.

For noen år siden kom også en norsk rapport som konkluderer med at det ikke er gjort nok forskning på protonterapi til å kunne si at det virker bedre enn vanlig strålebehandling.

Problemet er at det vil være etisk umulig å gjennomføre randomiserte forsøk for å sammenligne protonterapi og vanlig terapi, sier Dag Rune Olsen ved Rikshospitalet som ledet gruppa bak rapporten.

- På noen områder er det åpenbart at protonterapi er bedre. Da er det uetisk å la noen få den behandlinga som er minst effektiv, sier han.

Dendale bekrefter at dette er et dilemma.

- Nei, vi har ikke gjort noen sammenlignende studier av protonbehandling og vanlig strålebehandling, sier han.

- Det er vanskelig å gjøre slike undersøkelser. Jeg tror ikke det er mulig. Vi kan ikke spørre foreldrene til kreftsyke barn om å ta en slik risiko. Men vi har likevel forskningsrapporter som viser viktige fordeler med protonterapi.

Mindre og billigere

Protonterapi er kommet for å bli, til tross for mangel på sammenlignende rapporter og for at behandlingsformen har sine ulemper.

- Kostnadene kan være store og behandlinga tar tid. Men dette kommer til å bedre seg med tida, mener Dendale.

- Akseleratorene som trengs for å lage protonstrålene blir stadig mindre. De pleide å være helt enorme, men nå får de plass på sykehuset. I framtida kan man antageligvis tilby både fotonbehandling og protonbehandling på samme sted.

Men selv om den gamle syklotronen ved protonterapisenteret til Institut Curie har sørget for hodebry og bekymringer for både teknikere og behandlere, har den også gitt mulighet til nettopp å få et behandlingstilbud på beina, mener Dendale.

- Her var det nok litt annerledes enn hos dere. Vi hadde akseleratoren fra før, og så begynte vi å behandle folk. Vi fikk gode resultater som viste at behandlingen lykkes.