Lakselus og andre organismer koster oppdrettsnæringen milliarder av kroner hvert år og har negative miljøeffekter.
Nå kan forskere ved UiT ha funnet løsningen på hvordan norsk oppdrett skal ekspandere og bli mer miljøvennlig i fremtiden.
Ved å ta en halvliters vannprøve fra laksemerden kan man enkelt og kjapt finne ut hvor mye lus og parasitter som finnes i området ved hjelp av DNA.
DNA fra ekskrementer og blod
Både parasitter og gift-produserende alger kan påvises med en revolusjonerende teknologi som analyserer DNA- sporene etter slike organismer direkte i havvann.
DNA-sporene stammer fra blant annet hudceller, ekskrementer og blod som organismene etterlater i vannet. Slikt fritt DNA kalles miljøDNA.
Med en metode som kartlegger alle DNA-kopier i havvannet samtidig, kalt metabarkoding, klarte forskerne å påvise DNA-spor etter alle artene inkludert i studien i bare en halv liter vann.
Studien viser også at metoden er egnet til å telle antallet av disse organismene.
Teller alt
Metoden er utviklet av blant andre Kim Præbel fra Norges fiskerihøgskole og er veldig sensitiv. Den kan påvise tilstedeværelse av ganske få DNA kopier i havvannet.
Det er altså ingen organismer som kan skjule seg når denne metoden blir brukt.
– Nye genomiske verktøy, som metabarkoding av miljøDNA, er godt nytt for oppdrettsnæringen og vil kunne bidra til å en bedre forvaltning, sier forsker Martin Llewellyn, som er medforfatter på studien.
– Det er liten tvil om at miljøDNA vil få en større rolle fremover innen både fiskeri og oppdrettsnæringene, men også forvaltning vil kunne dra stor nytte av våre teknikker, tilføyer Præbel.
Lavere miljøfotavtrykk
Oppdrettsnæringens utfordringer med parasitter, som lakselus og gjelleamøber fører til økte driftskostnader og lavere fiskehelse.
Marine alger som produserer giftstoffer som skader eller dreper marint liv, inkludert oppdrettslaks, er også et voksende problem langs norskekysten på grunn av økning i havtemperaturen.
Både telling av lus, påvisning av gjelleamøber og giftproduserende alger er i dag en tidkrevende og økonomisk dyr prosess. Den møysommelige prosessen betyr også at hele produksjonsvolumer blir infisert før behandlinger kan iverksettes, noe som kan bety at hele volumet må avlives eller dør.