Den franske koloniseringen ble drevet fram av et kall og en sympatisk nysgjerrighet, ble det hevdet. Men etter andre verdenskrig slo ideen om den hvite rases overlegenhet sprekker. Og i løpet av 1960-tallet var det slutt. I alle fall offisielt.

Opplysningsfilosofi og historiespytting

– Frankrike «fant opp» menneskerettighetene allerede i 1789, og er opplysningsfilosofiens hjemland. Samtidig har Frankrike undertrykt land over en lav sko under dekke av å bringe sivilisasjonen med seg. De to lar seg ikke forene, sier førsteamanuensis i fransk litteratur og kulturkunnskap Kjerstin Aukrust.

Tankegodset om at kolonitiden er knyttet til fransk «grandeur», er ikke helt borte. Da Frankrikes president Emmanuel Macron ble spurt om landets koloniale fortid, sa han at det var en forbrytelse mot menneskeheten. 

– En skulle ikke tro det var kontroversielt, men flere fra høyresiden gikk i fistel og mente det var uverdig å spytte på Frankrikes historie på den måten, forteller Aukrust.

Fram til 1960-tallet var Frankrike verdens største kolonimakt etter Storbritannia, med kolonier i alle verdensdeler. Men i årene etter andre verdenskrig måtte landet gi slipp på den ene kolonien etter den andre. På slutten av 60-tallet var bare noen små øyer igjen. 

Hva skjedde? Husket Frankrike på at det allerede etter revolusjonen i 1789 hadde vedtatt en erklæring om menneskerettigheter som slo fast at alle mennesker er født frie og like? Eller var det andre årsaker som lå bak?

Økonomiske og humanitære grunner

Vi skiller mellom to perioder i Frankrikes kolonihistorie. Den første var fra begynnelsen av 1500-tallet til rundt 1815 og Napoleons fall. I den perioden koloniserte Frankrike områder i Nord-Amerika, Antillene og Indiahavet.

– Den andre perioden startet omtrent der den første sluttet. Frankrike la under seg områder i Nord- og Vest-Afrika, Indokina og noen rester fra det første riket, som Madagaskar og Fransk Guyana. Denne perioden varte til begynnelsen av 1960-tallet, forklarer Aukrust.

Frankrike hadde både politiske, økonomiske og humanitære motiver for koloniseringen. 

– Geopolitisk var det viktig for Frankrike å konkurrere med britene, som hadde det største imperiet. Jo flere kolonier, jo mer innflytelse og makt, sier hun.

Stormaktenes kappløp om Afrika

I perioden fra midten av 1800-tallet og fram til starten av 1900-tallet pågikk det et kappløp mellom stormaktene i Europa om å beseire områder i Afrika. Mange peker på dette som en medvirkende årsak til at første verdenskrig brøt ut. 

Den økonomiske motivasjonen var drevet av industrialiseringen som hadde skapt et økt behov for råvarer som ikke fantes i Europa. Velstandsøkningen gjorde at varer som kaffe, tobakk og sukker ble mer og mer etterspurt.

– De fleste koloniene var handelskolonier. Hovedmålsettingen var at råvarer skulle gå til Frankrike, som hadde et handelsmonopol, sier Aukrust. 

Den hvite manns byrde

Men det var ikke bare billige råvarer, klassisk realpolitikk og maktkamp som var motivasjonen for koloniseringen. Koloniherrene mente de også hadde en humanitær grunn. 

– Idégrunnlaget til kolonialiseringen på 1800- og 1900-tallet bygde på oppfattelsen om at den hvite mann tilhørte en overlegen rase, forteller Aukrust.

Dette kommer godt til uttrykk i diktet «Den hvite manns byrde» av Rudyard Kipling – en rettferdiggjøring av vestlig imperialisme. Den såkalte byrden går ut på at den hvite rase, som er mer sivilisert, har en moralsk plikt til å herske over og oppdra de andre. 

Koloniriket ble ansett som en styrke. Tanken om Frankrikes storhet sto sterkt hos en stor del av befolkningen. Men andre verdenskrig gjorde at ting begynte å endre seg. Verken USA eller Sovjetunionen var for at europeiske stormakter skulle ha kolonier.

– Den franske hæren ble beseiret av den tyske på seks uker i 1940. Frankrike var okkupert av Nazi-Tyskland i fire år. Da raknet bildet koloniene hadde av moderlandet. De innså at den franske hæren ikke var uslåelig, sier Aukrust.

De Gaulle ville egentlig beholde kolonimakten

Charles de Gaulle hadde ledet de franske styrkene side om side med de allierte for å frigjøre Frankrike i 1944. Til tross for at de koloniale troppene spilte en avgjørende rolle under frigjøringen, hadde ikke de Gaulle mye til overs for kolonienes ønske om frihet. 

– Lenge etter andre verdenskrig håpet Frankrike å beholde sine kolonier, om enn på en litt annen måte enn før. Grunnloven av 1946 markerte starten på den fjerde republikk. Den skapte et nytt institusjonelt rammeverk for koloniene som erstattet ideen om et kolonialt imperium med konseptet «union française», forklarer Aukrust. 

Den fjerde republikk var en ustabil politisk periode. Det å beholde koloniene begynte også å koste mer enn det smakte.

Frankrike måtte gi opp Fransk Indokina, i dag Vietnam, Laos og Kambodsja. Det skjedde etter at landet led nederlag i den første indokinesiske krig, mot den vietnamesiske motstandsbevegelsen Viet Minh mellom 1945 og 1954. 

– Marokko og Tunisia fikk sin selvstendighet i 1956. De var protektorater og hadde noe mer autonomi. Her var det noen blodige sammenstøt, men de fikk sin uavhengighet da de krevde det uten videre militær innblanding.

Over én million drepte i Algerie-krigen

«Bare noen blodige sammenstøt» passer ikke like godt som beskrivelse for nabolandet Algeries forsøk på frigjøring.

Algerie skilte seg ut ved at det var en såkalt settlerkoloni. Det er områder som blir kolonialisert ved at en kolonimakt sender settlere (nybyggere) til områdene. Dermed ble landet regnet som en integrert del av Frankrike. 

Kampene mellom den franske hæren og den algeriske frigjøringsbevegelsen FLN begynte i 1954 og varte i åtte år. På det meste hadde Frankrike en halv million soldater der. Krigføringen var brutal med bruk av tortur og geriljataktikk. Det er ukjent hvor mange algeriere som ble drept, men anslag sier over én million.

Opinionen imot uavhengighet

– Da Algerie-krigen startet i 1954, var den franske opinionen imot at Algerie skulle få sin uavhengighet. En gjennomgående holdning var at Algerie både var og tilhørte Frankrike, sier Aukrust og legger til: 

– Men så endret det seg. Det kom fram at mennesker ble torturert, menneskerettigheter ble brutt. Krigen ble også en stor økonomisk byrde, en geopolitisk belastning og en innenrikspolitisk gordisk knute for Frankrike. 

Det internasjonale klimaet var heller ikke i Frankrikes favør. Frankrike skilte seg ut som en gammeldags kolonimakt som tviholdt på rester av 1800-tallet. Landet måtte tåle mye kritikk internasjonalt.

Desperat forsøk på å bevare siste rest

Da Charles de Gaulle ble president i 1958 og Den femte republikk trådte i kraft, ble det nok en endring i det koloniale rammeverket: Denne gangen skulle begrepet «union» erstattes med «communauté», altså felleskap. 

– Det var noen faktiske endringer på 50-tallet, som at innbyggerne i koloniene endelig fikk stemmerett. Men ofte var endringene mest på papiret. Det var de franske funksjonærene som satt med all den reelle makta. De kontrollerte også valgene. Valgfusk var utbredt, sier Aukrust. 

Mange av koloniene fikk fornyet tro på at de kunne bli uavhengige da de så hvor dårlig Frankrike klarte seg mot Algeries frigjøringsstyrker.

– Det skjedde en kjedereaksjon av uavhengighet. I 1960 ble 15 land uavhengige etter forhandlinger med Frankrike. De fleste av disse i Vest-Afrika. 

Men for de Gaulle var det likevel ikke snakk om et totalt frislipp. Parallelt med frigjøringene ble det inngått avtaler om militært samarbeid mot at Frankrike kunne få monopol på strategiske råvarer som olje og uran. 

– Det foregikk nærmest slik at Frankrike forpliktet seg til å beskytte de tidligere koloniene militært ved behov, mot at de fikk monopol på oljen deres. Det var i Frankrikes interesse at regimene var stabile og pro-franske. Frankrike støttet kupp når den politiske makten ikke var i deres favør, forteller Aukrust. 

Nykolonialisme og støtte til franskvennlige presidenter

Slik ble det dannet det vi kan kalle nykoloniale bånd. Nykolonialisme betegner et stadium av kolonialismen som vedvarer selv etter at den formelle avkoloniseringen har funnet sted. Den blir også kalt «imperialismens siste stadium».

I Gabon, som er en av Frankrikes hovedleverandører av olje, satt den franskvennlige Omar Bongo ved makta fra 1967 til 2009. Var det et snev av politisk motstand, grep Frankrike inn. Etter Bongos død i 2009, var det sønnen Ali som overtok makta – også han med støtte fra Frankrike. Han satt trygt til han ble veltet i et statskupp i fjor.

– Statskuppet i Gabon i 2023 er på en måte en logisk konsekvens av denne nykolonialismen. Og det er også de andre kuppene og antifranske opptøyene som har vært i vestafrikanske land som Niger, Mali og Burkina Faso de siste årene, forklarer Aukrust.

Avkolonialisering nummer to

Den kamerunske historikeren og filosofen Achille Mbembe tolker disse hendelsene som slutten på en avkoloniseringsprosess som har vart altfor lenge. Han kaller dem «la seconde décolonisation»: den andre avkolonialiseringen.

Aukrust forteller at det er et uttrykk som heter «Françafrique». Det refererer til Frankrikes innflytelse på regimer i de tidligere franske koloniene. Ordet er en sammentrekning av France og Afrique, men kan også leses som «France-à-fric» (fric er slang for penger). Frankrike har mye å tjene på å opprettholde nykoloniale bånd. 

– Det viser til en problematisk og asymmetrisk allianse mellom deler av den franske og afrikanske politiske eliten. Korrupte afrikanske ledere har latt seg kjøpe av Frankrike. De har vært opptatt av å sikre sine egne interesser i stedet for at landene de leder skal utvikle seg som selvstendige nasjoner, sier Aukrust.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo

Universitetet i Oslo er én av over 80 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:

• 

  Forsker Navdeep Kaur Brar tenker nytt i bekjempelsen av antibiotikaresistens

• 

  Forsker: – Det er en økt risiko for bruk av kjernefysiske våpen

• 

  Ny undersøkelse: – Norske niendeklassinger presterer betydelig dårligere i naturfag enn sine nordiske jevnaldrende

• 

  Denne roboten spiller trommer raskere enn noe menneske

• 

  For mange feil i informasjon om legemiddel når pasientar blir skrivne ut frå sjukehus

• 

  Noen solceller bør ikke se dagens lys grunnet giftige materialer, mener professor

Les flere saker laget av Universitetet i Oslo her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!

Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER