Det sa seg i grunnen selv, at vi ikke kunne fortsette som vi stevnet.
På 1990-tallet brukte en stadig voksende oppdrettsindustri laksefôr som nesten bare bestod av fiskemel og fiskeolje. Noe av dette stammet fra rester fra fiskeindustrien. Men mye kom fra villfisk fra havet.
Tidlig på 2000-tallet ble det klart at praksisen ikke var bærekraftig.
Da snudde forskere og industri seg rundt. I løpet av få år klarte de å utvikle plantebaserte proteinkilder som kunne blandes i fôret. I dag er laksen mest vegetarianer: Maten dens består av 70 prosent planter.
Dessverre har det vist seg at det også er knyttet utfordringer til vegetarmaten.
Spiser fortsatt menneskemat
Plantene i laksefôret er ofte de samme som mennesker også kan spise: soya, solsikke, mais, bønner og hvete. Det kreves altså matjord for å produsere dem, og i noen tilfeller kunne ingrediensene gått direkte til menneskemat.
Så hva nå?
Oppdrettsindustrien er igjen nødt til å endre seg, hvis den skal bli en bærekraftig kilde til menneskemat i tiårene som kommer.
Og arbeidet er allerede i gang, blant annet ved NMBU. Dersom forskere lykkes, kan framtidas fisk spise fôr av ingredienser som insekter og gjærsopp.
Forskningssjef Erik-Jan Lock fra Havforskningsinstituttet har fulgt utviklingen på dette feltet, og ser at lignende prosjekter nå drives i flere land.
– Det er positivt, sier han.
– Dersom man klarer å finne fram til et fôr som er bærekraftig, har lakseindustrien en god framtid.
Gjær på brødskiva
– Visste du at folk spiste gjær under andre verdenskrig? spør doktorgradsstipendiat Leidy Lagos ved NMBU.
Særlig tyskerne dyrket gjærsopp og brukte den som pålegg. Det ble en kilde til proteiner, i en situasjon hvor mangelen på kjøtt, fisk, melk og egg var prekær.
Og nå, mange tiår etter, kan gjærsoppen altså igjen bli viktig mat.
Soppen kan leve på næring vi mennesker ikke kan nytte oss av, som rester fra treforedlingsindustrien og kjøttindustrien, forteller Lagos, som er tilknyttet forskningssenteret Foods of Norway.
– Vi bruker spesielle enzymer som er utviklet her på NMBU til å bryte disse biproduktene ned til karbohydrater, som gjærsoppen kan vokse på.
Forskerne har allerede testet konseptet i laboratoriet, og mener det skal være mulig å skalere opp produksjonen opp. Men de jobber også med et annet viktig spørsmål:
Kan fisk virkelig leve på et fôr som inneholder gjær?
Planter kan gi betennelse
Erfaringene fra forrige omveltning – da forskerne utviklet plantefôr – viser at det kan være mange utfordringer knyttet til skifte av mat.
Laksens fordøyelsessystem er i utgangspunktet ikke tilpasset plantekost og fisken verken likte eller tålte plantefôret særlig godt i utgangspunktet.
– Hvis du gir dem ubehandlet soyamel, kan de få betennelse i tarmen, forteller Lagos.
– Du må behandle og prosessere soyaen før du kan gi den til laksen. Derfor består alt fiskefôret kun av soya som er prosessert til soyaproteinkonsentrat, som ikke gir tarmbetennelse.
Så hva skjer når fisken begynner å spise gjær? Kan fisketarmene fordøye dette fôret skikkelig? Og hvordan virket det på fiskehelsa?
Lagos og kollegaene hennes har gjort flere ulike tester med gjær i fôret.
Liker gjær
– En god ting er at fisken liker smaken, sier Lagos.
Det ser også ut til at gjærsoppen fører til at fisken vokser godt og viser tegn på god helse.
Forskerne har brukt soyamel som en modell for å undersøke om intakte gjærsorter vil kunne nøytralisere betennelsesreaksjoner i tarmen.
– Vi har gjennomført flere forsøk med gode resultater, men effekten er blant annet avhengig av hvilken gjærsopp vi bruker og innblandingsprosenten i fôret.
– Det ser ut til at fisken kan få opptil 25 prosent gjær i kosten, og fortsatt være frisk, sier Lagos.
Hun forteller også at bearbeidingen av gjæren har stor betydning.
Knuser gjærcellene
– Bruk av hele gjærceller i fôret, kan redusere fordøyeligheten av gjærsoppen og dermed næringsverdien, sier Lagos.
Men dersom forskerne knuser gjærcellene, blir proteinene i gjæren mer tilgjengelig. Det øker næringsverdien og gir bedre effekt på fiskehelsa. Men forsøkene tyder på at for mye knusing heller ikke er optimalt.
Lagos og kollegaene må fortsatt gjøre flere studier – for eksempel mer langvarige forsøk for å se hvordan gjærfôret virker på vekst, helse og tarmflora.
I tillegg har andre forskere ved NMBU satt i gang studier av andre mulige ingredienser til laksefôret.
Lovende insekter
– Vi har et parallelt prosjekt på insekter. Det er lovende, sier Lagos.
Kollegaene til Lagos aler opp fluelarver på matavfall. Tester har vist at fisken både liker og tåler fôr med insektmel.
Denne maten inneholder også gode fettstoffer, selv om laksefor også trenger kilder til marine oljer som omega 3. I dag kommer denne ingrediensen for eksempel fra krillolje, men i framtida kan denne typen fett kanskje lages av alger.
Til sammen kan slike nye fôringredienser være med på å gjøre oppdrettslaksen bærekraftig.
– Kanskje gjær kan utgjøre 10 prosent av foret, mens insekter utgjør 30 til 40 prosent, spekulerer Lagos.
– Målet på lang sikt er å slutte helt med fiskemel.
Bevisste forbrukere
Lock ved Havforskningsinstituttet mener arbeidet ved NMBU er nyskapende.
– På papiret er dette en veldig stor mulighet til å kunne produsere mye protein til laks, andre husdyr eller direkte til mennesker. Men mye må optimaliseres, sier han.
Forskerne må komme fram til mest mulig effektive og økonomiske måter for å bryte ned avfallet til karbohydrater, og for å filtrere ut og bearbeide gjærsoppen.
Lock mener utviklingen av gode metoder for å lage bærekraftig fôr har alt å si for framtida til lakseindustrien.
– Det er viktig å sette dette i et større perspektiv – å se hele verdikjeden. Det oppdretterne bruker i fôret er med på å sette verdien på laks. Pris er ikke lenger det viktigste.
– Vi har fått nye, bevisste forbrukere og industrien må vise at de tar dem seriøst.
Lagos fra NMBU mener det er viktig at forbrukerne får vite at det er mulig å lage laks og andre råvarer, som kylling og gris, på mer bærekraftige måter enn det vi gjør i dag.
– Det ville så klart være bra om alle ble vegetarianere, men det kommer nok ikke til å skje. Du kan ikke tvinge mennesker til å spise en spesiell kost. Men du kan gi dem muligheten til å velge mer miljøvennlige alternativer.
