Å bruke krig om dyrs atferd er kontroversielt, og begrepet er vanskelig å oversette til zoologien.

Men om man definerer krig som at en gruppe slåss mot en annen gruppe, og alle dreper for å svekke den andre gruppen, er det absolutt noen arter som driver med krigføring.

— Når dyr kriger, er det derfor flokkdyr i konkurranse vi må se etter og gjerne situasjoner der de dreper artsfrender, sier Petter Bøckman, universitetslektor ved Seksjon for utadrettet virksomhet på Naturhistorisk museum i Oslo.

Konkurrerer om byttedyr

Bøckman har mye kunnskap om hvordan dyr er truet, både av mennesker, av hverandre og av fremmede arter. Vi ber ham snakke om hvordan dyr truer hverandre, med krig, uten at det handler om å skaffe seg mat eller forplantning.

— Krig er når grupper av dyr går løs på hverandre fordi den andre gruppen hindrer dem i å leve livet sitt, som når de for eksempel kjemper om territorier, forteller han.

Han forklarer hvordan løver og hyener stadig ligger i krig. Begge er eksempler på hvordan arter med lik økologi angriper hverandre kun for å svekke hverandre.

En åpenbar årsak er selvfølgelig å svekke konkurransen om byttedyr.

— En hyeneflokk som kommer over en enslig løve, vil drepe den. Og det er ikke for å spise den. Samme fenomen finner vi mellom delfinartene tumler og flekkdelfin. Det kan gå ganske hardt for seg, sier zoologen.

Den afrikanske bøffelen er ikke kjøtteter, men kommer en bøffelflokk over et område der løvinner har løveunger, stormer de som på geledd gjennom krattet med horna først.

— Voksne løver hindrer definitivt bøflene i å leve livet sitt, så dette er preventiv krigføring, forteller Petter Bøckman.

De dyrene som legger seg tettest opp til noe som kan ligne på menneskers måte å gå til krig på, er våre nære slektninger sjimpansene. De kriger nemlig for å krige.

— Sjimpansene kriger om territorier. Og det gjør de først og fremst ved å dra på det som kan se ut som rene kommandoraid for å tynne ut fiendens rekker. Lengden på hjørnetenner kan avgjøre om en sjimpansestamme får mer land eller ikke, forteller Bøckman.

Sjimpanser på kommandotokt

Ikke bare sjimpanser, men også andre aper, som langurer, makkaker og markatter, kan krige om territorier. De har kamper mellom flokker både artsfrender imellom og mellom de ulike artene.

Fordi det er umulig å spørre en sjimpanse om hva han eller hun tenker om strategi og taktikk, står man igjen med observasjon.

Bøckman forteller hvordan forskere har observert hannsjimpanser på kommandotokt.

— De drar av gårde i en liten gruppe og oppsøker fiendens territorium for å lete etter hanner de kan drepe. I de fleste hverdagssituasjoner kan sjimpansene være ganske bråkete, men når de skal på kommandotokt, er de stille og konsentrerte, forteller zoologen.

— De oppfører seg helt annerledes enn de ellers gjør. De går stille og målbevisst på rekke. Finner de en enslig hann fra den andre flokken, går de løs på ham. Effekten er at den flokken som har mistet en hann, har en hann mindre i linja om det skulle bli strid om territoriet.

Høylytt krigsoppgjør

Selve kampen om territorium er faktisk langt mindre brutal. Det skjer ved at to grupper møtes med litt avstand i et område, stiller seg opp og begynner å skrike og bråke så mye de bare kan.

Til slutt blir det åpenbart hvem som har flest og størst hanner og størst flokk. Territoriet tilfaller den mest høylytte gjengen. Det hender de jager hverandre, men det blir sjeldent direkte kamp.

— Det likner egentlig mest på barn som sloss i barnehagen eller skolegården. Å peke ut vinneren går rett og slett på å se hvilken side som har det sterkeste kortet. Vi mennesker måler dette instinktivt, på samme måte som sjimpanser, sier Bøckman.

Brutale krigere

Sjimpanseflokker flytter på seg hele tiden fra territorium til territorium og kan ikke bygge noen forsvarslinje. Det eneste taktiske de kan foreta seg er å svekke fienden i grenseoppgjørene mellom flokkene.

— Sjimpanser bruker hjørnetennene sine, armer og bein når de slåss. Det er hannene som er sterkest og har de lengste hjørnetennene, så det er stort sett de som går til kamp, forteller Bøckman.

De jager hverandre og prøver å bite eller dytte hverandre ned fra klipper eller fra trær.

Når sjimpanser har klart å nøytralisere en fiende, gyver de løs på offeret på brutalt vis. De biter av fingre og testiklene, hopper på brystkassa og slår med kvister og steiner.

— De kan holde på i timevis og ofte ligger offeret igjen og dør en langsom og smertefull død, hardt skadet, forteller Bøckman.

Selv om mennesker utvilsomt er en krigersk art, er vi langt fra så aggressive som sjimpansene.

— Jeg sitter i en T-banevogn hver dag sammen med kanskje 50 andre mennesker og har aldri røket opp i trøbbel. Hadde det vært 50 sjimpanser, er det ikke sikkert jeg ville kommet levende ut av vogna, sier zoologen.

Ensom ulv på jakt

Å drepe enkeltdyr for å beskytte territoriet sitt er det mange dyr som gjør. En enslig ulv, for eksempel, som kommer inn på en annen ulveflokks territorium, vil bli drept.

En ulveflokk er i realiteten et ulvepar som har monopol på paring. De andre ulvene er unger fra tidligere år som har blitt igjen for å oppdra småsøsken. De blir jaget ut når de er kjønnsmodne.

— Foreldreparet vil ikke tolerere konkurrenter, så en kjønnsmoden ulv må ut på vandring. Særlig unge hanner kan vandre veldig langt, tusenvis av kilometer for å komme seg til et nytt sted, forteller Bøckman.

I den livsfasen er det mange unge ulver som dør. Det er en farlig reise de begir seg ut på. I begynnelsen er de enslige og uerfarne og gitt at de skal langt, er det god sjanse for å sneie innom et fiendtlig territorium på veien.

— De overlever bare dersom de finner et ledig territorium, gjerne ett hvor det eksisterer en enslig ulv av motsatt kjønn, enten det nå er en enke eller enkemann, eller en annen ungulv som de grunnlegger en ny flokk med.

Tar krigsfanger som slaver

Slaveholdermaurene går til krig mot nabotuer og tar krigsfanger som de setter i arbeid. På den måten slipper de rett og slett å produsere arbeidermaur selv.

— Slaveholdermaur er et krigersk insekt. Når de angriper, dreper de voksne motstandere slik at de kan forsyne seg med larver og pupper og ta dem med seg hjem. Når de er ferdige med larvestadiet, blir de arbeidere i den nye tua eller slaver om du vil, forteller Bøckman.

Slaveholdermaur er avhengig av å holde disse slavene for å få seg mat. Vanlige maur har også et kastesystem, men de produserer soldater og arbeidere selv ved å justere hvor mye mat larvene får.

Slaveholdermauren trenger ikke lage arbeidere. De rapper dem i stedet fra andre. Dermed kan dronninga skape et stort maursamfunn uten å måtte legge så mange egg. Hun kan konsentrere seg om å lage droner som kan skape flere tuer av samme slag.

— Det er en snedig tilpasning til å skape maksimalt antall etterkommere for minst mulig innsats, sier zoologen.

Flokksamholdet motiverer

Når arter kriger, handler det om tilgang til ressurser, men årsaken til at hvert enkelt individ er med på krigen, handler om det interne samholdet i gruppa og prokreering.

Petter Bøckman forteller at de som leder an i krigen, ofte er de største og sterkeste hannene. Deres belønning for risikoen ved å slåss er at de kan velge og vrake blant hunnene.

Derfor vil de klare å spre genene sine effektivt selv om de kanskje ikke lever så lenge.

— De mindre, svakere hannene holder seg i gjerne litt i bakgrunnen og er mer forsiktige. Det er ikke like lett for dem å finne hunner som er villige til å pare seg med dem. Derfor må de sørge for å overleve krigshandlingene så de kan leve lenger for å få spredt så mange gener som mulig, sier han.

Kriger mot mødre og barn

Enkelte pattedyr må se nådeløse, interne blodbad foregå i flokken sin. Da går det ut over de svakeste av de svake.

Når ungkarene i en flokk grå langurer aner svakhet hos flokkens leder og alfahann, planlegger de rett og slett et kuppforsøk. Klarer flokken med unghanner å overmanne, skade eller drepe lederen, tar den sterkeste av dem over.

Da begynner en lite sympatisk overtakelseskrig.

For å ta over ledelsen i flokken, må den nye alfahannen få hunnene til å pare seg med ham og bli drektige med hans apeunger, ifølge forskning Christopher Opie fra University College London har gjort på primater og monogami.

Hunnene er ikke i stand til å pare seg mens de ennå ammer barna til den avsatte alfahannen. Dermed starter den nye flokklederen en grotesk jakt på diende apeunger. Mødrene sloss villig vekk for å beskytte barna, så det kan fort bli falne blant mødrene også.

Denne typen intern krigføring er ikke uvanlig blant pattedyr som har en organisasjonsstruktur basert på at den sterkeste hannen har eksklusive paringsrettigheter.

Faktisk drepes det avkom blant annet i flokker med gorillaer, sjimpanser, hester, bjørner og en type flaggermus.

Løver dreper også en annen hanns unger dersom de skal ta over en flokk eller et territorium og erstatte den forrige alfahannen.

Leoparder derimot, dreper ikke ungene sine. Det er fordi de opererer med såkalt delt farskap. Det vil si at hunnene parer seg med flere hanner av gangen. Dermed er det umulig for hannene å skille mellom egne og andres unger. Hannene er ikke villige til å risikere å drepe sine egne unger, så der går det en grense selv for kaldblodige rovdyr.

Artikkelen er produsert og finansiert av Norges forskningsråd

Norges forskningsråd er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Norges forskningsråd?

• 

  Sirkulær økonomi er like viktig som fornybar energi

• 

  Giftforskeren vil sandblåse Bergen

• 

  Hvordan kan naturen måles i penger?

• 

  Er det mulig å feire jul uten å overdrive?

• 

  Naturen er en buffer mot klima­endringene

• 

  Slik blir reisevanene våre etter pandemien

Les flere saker fra Norges forskningsråd her.

forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER