Har du psykiske problemer, er det større sjanse for å bli frisk hvis du går i terapi. Samtidig er forskere dypt uenige om hvor godt psykoterapi virker. Dette har forskning.no skrevet om tidligere. 

Forskning har dessuten vist at rundt fem til ti prosent av pasientene er verre etter behandlingen enn da de begynte. 

I noen tilfeller kan dette bare skyldes at behandlingen ikke virket, og at pasienten ville blitt verre uansett. Men det er bred enighet om at psykoterapi i noen tilfeller også kan ha en direkte skadelig virkning.

Så, hva er det ved terapien som kan gjøre pasienter verre?

Dette er det forsket lite på, og fortsatt er mye ukjent. Men forskere kan likevel peke på noen kjennetegn.

Mangel på empati

Forskning viser at opplevd mangel på empati og forståelse fra terapeuten er knyttet til dårlige utfall av terapien.

I forbindelse med forskning.nos serie om karakteranalyse har vi vært i kontakt med flere pasienter som forteller om slike opplevelser. Blant andre forteller pasienten Nina om sine opplevelser i møte med sin terapeut.

Hun beskriver det som grusomt da hun ble sittende i trykkende stillhet i terapitimene, mens terapeuten satt og observerte henne. Når hun brøt stillheten og fortalte om noe, møtte hun taushet. Pasienten forstod ingenting.

– Det var så avvisende, sier hun.

– Jeg skjønte ikke hvorfor han var slik, og da fant jeg i stedet forklaringen i meg selv: Jeg er jo helt ubrukelig. Jeg klarer ikke engang å gå til en psykolog.

Terapeuten har fått muligheten til å kommentere dette, men har takket nei. Terapeuten viser til at det ikke mulig å gi oppklarende og gode svar uten å gå utover rammene for fagetikken.

Ikke alle tåler tause terapiformer

Noen terapiformer legger vekt på at pasienten skal snakke og assosiere fritt uten spørsmål fra psykologen. Dette kan bidra til at det blir lange perioder med stillhet og lite respons fra terapeuten.

– En taus og tilbaketrukket terapeut kan framstå som lite omsorgsfull, sier Ingunn Skre, pensjonert førsteamanuensis i klinisk psykologi ved UiT Norges arktiske universitet.

Hun har ikke vurdert den konkrete saken over, men kan si noe om hva som er god og dårlig praksis generelt.

Skre mener mange pasienter ikke vil tåle slike teknikker, og at terapeuten har plikt til å utrede dette på forhånd.

Graving etter traumer fra barndommen

Et annet trekk som ifølge forskningen er forbundet med dårlige utfall, er terapeuter som er kontrollerende og lite fleksible. 

Flere av pasientene forskning.no snakket med, opplevde at terapeuten fremmet teorier om at det hadde skjedd seksuelle overgrep i pasientens barndom.

De opplevde at psykologene spurte mye om dette, fortalte hva de trodde hadde skjedd, eller brukte teknikker for at pasienten skulle finne minner stadig lengre tilbake i barndommen.

Pasientene sa de ikke kunne huske slike overgrep, men ble etter hvert usikre og forvirrede. Slik tvil og mistanke kan igjen gå ut over forholdet til familie og de nærmeste.

Falske minner

I verste fall kan teknikker fra terapien skape minner om noe som faktisk aldri har skjedd.

Annika Melinder er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo. Hun er spesialist på hukommelse, og har interessert seg for falske minner.

– Minnet vårt er på en måte levende, forklarer hun.

Hjernens konstruksjon av minner er veldig elastisk og åpen for påvirkning. Det er derfor mulig å påvirke andre menneskers minne manipulativt. Slik kan man for eksempel gi noen en idé om en de kjenner er farlig eller truende.

– Det kan skje gjennom å stille en rekke spørsmål. Det kan også være ved å foreslå hva som kan ha skjedd i ulike situasjoner. Eller ved at du betoner negative aspekter ved et annet menneske.

Tillit og autoritet

Planting av falske minner er spesielt sårbart i terapisituasjoner, mener Melinder.

– Terapeuten har mulighet for å stille mange spørsmål. Det er en arbeidsallianse med hyppige møter på et sted der du skal oppleve deg trygg. Personer man har tillit til og kjenner seg trygg på, er man også mer åpen for.

Sårbare mennesker, som pasienter i terapi, er også mer åpne for en autoritets mening, sier Melinder.

– Når terapeuten, som kanskje er den mest sentrale personen i pasientens liv, begynner å si ting som: «Dette er noe mange opplever, og jeg tenker at det kan ha vært sånn for deg også», så er du egentlig helt hjelpesløs.

Men det kan også kjennes trygt, fordi det gir deg en forklaring på hvorfor du har det vanskelig.

I dag er det godt kjent at suggestive teknikker i terapi eller under forhør kan framkalle falske minner.  Likevel viser ny forskning at mange psykoterapeuter fortsatt graver etter glemte barndomstraumer.

For dårlig informasjon om terapien

Det kan også virke negativt på terapien at pasienten ikke har fått god informasjon til å skjønne hva behandling går ut på. Dette viser for eksempel en studie fra 2021. 

Skre mener mangel på informasjon til pasientene bryter med god behandling.

– Ifølge lovverket skal pasienten være grundig informert om hva terapien går ut på, og hvorfor terapeuten mener dette kan hjelpe, sier hun.

Ingen mål eller tidsrammer for behandlingen

I andre tilfeller vet ikke pasienten hva som er målet for behandlingen eller hvor lenge den skal vare.

Heller ikke dette er akseptabelt, mener Skre.

Forskning viser at mangel på informasjon og avtalte mål kan ha sammenheng med dårligere resultater i behandlingen. 

For en av pasientene forskning.no har snakket med, varte terapien i ti år. Først da pasienten endelig klarte å slutte hos psykologen, opplevde pasienten å bli friskere.

Pasienten blir avhengig av terapeuten

Helge Holgersen, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, er svært kritisk til behandling som varer så lenge.

– Det er jo ikke en behandling, det er en sosial aktivitet, sier han.

– Det blir skapt en uheldig avhengighet. Det skal du ikke gjøre. Du skal tvert imot hjelpe pasienten med å komme ut i verden igjen.

Psykologspesialist Jørgen Flor har forsket på skadelig psykoterapi. 

I boka Skadelige samtaler skriver han at forskning viser at avhengighet øker risikoen for negative virkninger av terapien.

– Det er lett å bli avhengig av terapeuter. De er profesjonelle, empatiske og tilbyr et lukket rom hvor ingen hemmeligheter slipper ut, skriver Flor.

Langvarig behandling kan være nødvendig

Siri Gullestad, psykolog og professor emeritus ved Universitetet i Oslo, mener at lang behandling må vurderes nøye.

– Langvarig behandling kan ofte være nødvendig, sier hun.

– Noen pasienter kan få hjelp av kortvarige behandlinger, men ikke sjelden har angst og depresjon sin rot i fastlåste selvbilder og ødeleggende relasjonsmønstre. Der er mer inngående behandling ofte nødvendig.

– Samtidig er langvarige terapiløp noen ganger utilstrekkelig reflektert over. Terapeuten må spørre: Er dette fortsatt en terapeutisk prosess mot at pasienten skal gå videre på egen hånd?

Selv pleier Gullestad å si til pasientene at de to skal arbeide sammen til de begge er enige om at pasienten kan gå videre på egen hånd.

Terapeuten må vurdere resultatet

– Terapeuten plikter å være klar på rammene for behandlingen på en måte som gjør at pasienten er innforstått med hvordan de arbeider, sier Gullestad.

Skre fra UiT Norges arktiske universitet mener terapeuten har plikt til å regelmessig vurdere om pasienten blir bedre.

– Hvis man ser at behandlingen ikke hjelper, eller bryter pasienten ned, skal man avslutte terapien, søke veiledning, endre behandlingstilnærming eller henvise pasienten videre til en annen behandler, sier hun.

Opptatt av helse, psykologi og kropp?

Mat hjernen med nyheter fra forskning.no om sykdommer, psykologi, kosthold, sex, trening og andre av kroppens mysterier.

Meld meg på nyhetsbrev