Forfølgelse og fortryllelse

Dette blir gøy tenkte jeg, etter ha lest de første sidene. Etter ytterligere noen sider hadde holdningen satt seg. Denne boken er morsom å lese.

Det er ikke bare fordi den tidvis er munter og munnrapp, den er alvorstung og saklig så det holder når dét passer best. “Hekser” er blitt en morsom bok å lese fordi forfatter (og forlag) har funnet den rette blanding av akademisk saklighet og fortellingskunst. Hagen elsker stoffet sitt, og han elsker å fortelle om det. Begge deler synes.

Hagen sikter både bredt og dypt. Han favner heksetroens utvikling gjennom historien opp til moderne populærkultur, han tar for seg konkrete saker, tenkere og overgripende synspunkt på hekseforfølgelser som fenomen.

De små, såvel som de store, spørsmål reises, og den europeiske heksejakten suppleres med referanse til afrikanske og indiske hekseprosesser i vår tid. Alt får selvfølgelig ikke like stor plass, og alt kan umulig lykkes like godt.

Selv om enkelte nyanser blir borte får Hagen plass til svært mye på liten plass. Forenklede fremstillinger i det store blir nyansert gjennom det konkrete, og et presist og godt språk gjør at han formidler store debatter med få ord. Kapittelet om “Hekseprosessene i Norge og Europa” oppsummerer på 30 små sider de siste tiårenes forskning på en lettfattelig måte.

Det store bildet tegnes opp, men fordi Hagen konsekvent ser på regionale forskjeller, ser vi at det store bildet er alt annet enn entydig. Det lokale og spesifikke gjør at han får frem det mangetydige.

Det samme kapittelet viser også frem en tydelig kritisk tendens i boken. Hans historiske fremstillinger er også en type “myteknusende” fremstillinger. Når Hagen går gjennom heksejaktens navn og tall gjøres det også relevant for leseren med henvisning til de mange populære feiloppfatninger som er gjort gjeldende.

Mange “vet” at heksejakter bare rammet (fattige/vakre/kraftfulle) kvinner, at de fant sted i “middelalderen”, og at det var mange millioner drepte. Og mot det bakteppet blir det mye mer engasjerende og interessant å lese om regionale forskjeller i hvilket kjønn som ble forfulgt, når heksejaktene startet, hva slags menn og kvinner som ble rammet og den kildegranskningen som viser at tallet på henrettede neppe overstiger 45 000.

På lignende måte tar Hagen for eksempel for seg myten om “vannprøven” som sentralt virkemiddel, om inkvisisjonens sentrale rolle, og om “Heksehammeren” som det sentrale dokumentet bak heksejakten. Petter Dass’ rykte som “folkekjær og raus” får også et skudd for baugen.

Hagen viser også gjennomgående et moralsk standpunkt i boken. Han er ikke tilfreds med å alene vise frem historiske og samtidige hendelser, men sier tydelig hva han mener om dem.

Spesielt klar er han både i fremstilling og fordømmelse av den misogyni som de lærde demonologer gjorde seg til talsmenn for. Her får ikke bare Kramer og Sprenger, forfatterne av “Heksehammeren”, sitt pass påskrevet. Det har mange gjort før ham. Hagen tar også et dypdykk i multigeniet Jean Bodins tenkning rundt hekseri. Bodin var en viktig og stor tenker på svært mange områder. Hans vedvarende berømmelse er nok mer knyttet til hans tenkning rundt stat og jus, men han ble også en viktig fornyer av heksejakten. Dette var ikke noe tilfeldig avvik.

Hagen viser at Bodins demonologi er gjennomtrukket av refleksjoner rundt moral og ansvar, statens og religionens rolle og således henger alle deler av hans ideologiske virke sammen. Hvis man skal innvende noe, er det at Bodin i Hagens tekst kanskje får en noe overdreven rolle. Man kan unnskyldes for å sitte igjen med et inntrykk av at Bodin alene revitaliserte demonologi og heksejakt i sentrale deler av Europa, men det er nok mest et resultat av hvordan han brukes som illustrasjon. Og akkurat dét fungerer utmerket: kapittelet gjør levende en tenkning og praksis rundt demonologi som ellers kan bli tørt.

Hagen skaper denne effekten mye ved hjelp av sin evne og vilje til å fortelle historier og konkretisere ved slående eksempler. Ett av mange slike er Bodins forslag til prosedyrer for å undersøke/anklage hekser ved ydmykelse, frykt og kraftig tortur. Man kunne lokalisere “ufølsomme djevelmerker” på kroppen ved hjelp av en lang nål som kunne stikkes inn til benet. Bodin foreslo også “å kle av heksene og skjære vekk alt hår på kroppen”. Etter en slik ydmykelse tilsto de ofte. Forslaget om umiddelbart å ta hånd om heksens datter og ikke vise noen nåde mot mindreårige er heller ikke lett å glemme etter Hagens gjennomgang.

Samtidig som han tar opp demonologenes forslag og idéer viser forfatteren forskjellene i utgang på faktiske rettssaker, og hvilken sosial dynamikk disse inngikk i. Både som innledning og avslutning av boken tar han opp konkrete saker fra Norge, kjente såvel som mindre kjente. Slik blir både inngang og utgang av boka rammet inn av fortellinger om mennesker som handler i konkrete sammenhenger.

De mer abstrakte partiene av boken får således alltid eksempler som gjør at nyanser trer frem. Selv om det ikke er langt mellom fordømmelsene av den type overbevisning som gjorde rettssakene mulig, viser forfatteren også en viss respekt for de mennesker som satt med domsmakten når de gjorde grundig arbeid.

I avslutningen på boken har Hagen forsynt oss med en kort liste om norske hekserisaker og noen tabeller over trolldomsdømte “hekser” i Europa og Norge. I tillegg har han gitt en oversikt over brukbare nettressurser og bøker. Dette er et klart pluss for dem som skal bruke boken i andre sammenhenger, og ikke minst kan undertegnede helhjertet anbefale Hagens egne sider.

Boken egner seg utmerket til skoleelever og til enhver som vil informere seg om hekseriets historie, sosiale og kulturelle betydning. Men selv om det er morsomt med Hagens avstikker til moderne bruk av “heks”, så vil nok de fleste tjene på å bruke hans korte, men utmerkede liste over ressurser på dette punkt. Forøvrig anbefales boken helhjertet, og gjerne nå i sommervarmen.

Hekser. Fra forfølgelse til fortryllelse
Av Rune Blix Hagen
Humanist forlag 2003
308 sider
ISBN 8290425627